Derfor elsker vi rypejakta

Etter flere magre år, viste rypetakseringene sist høst i snitt over seks kyllinger for hver voksen høne. Og vi er klare. Etter at det har regnet tilnærmet konstant i halvannet døgn, klarner det omsider opp i Namdalen, lengst nord i Trøndelag.

Mindre bekker er omdannet til små elver som er håpløse å forsere. Myrer mettet av vann betyr at vi må opp i høyden.

Det surkler under støvlene når Christopher Niebelschute (25) og samboeren Camilla Rakbjørg (23) legger om kursen, forserer den øverste granskogen, via bjerkekjerr, myrer og tette vierkjerr. Vi nærmer oss snaufjellet.

Hundene får prøve seg i tur og orden. Unghunden Rakbjørglias Ares er med for treningens skyld. Når den erfarne irsksetteren Geitfjellets Fia, og 23 måneder gamle Rakbjørglias Tordenskjold slippes, ligger det straks større forhåpninger i lufta.

Fugl funnet

På vei opp lia øker vinden merkbart.

– Bare en fordel. Rypene finner alltid ly i vegetasjonen, fastslår Christopher mens han følger hundens søk. Han kan konstatere at irsksetter Fia får med seg godt med terreng ut på flankene, men så langt uten antydning til fugl i nesa.

Det piper i standvarsleren. Vi stopper. Hunden er ute av syne. Christopher sjekker gps’en, og peker ut retningen.

– 250 meter. Bak kollen der!

Straks vi runder kollen, ser vi det røde hundedekkenet i utkanten av et bjerkekjerr. Hunden avanserer et par meter og blir borte i det høye kjerret.

Les også: Gode tips til rypejakt

– Ta venstre flanke du, Camilla. Rypene vil trolig ta ut i den retningen.

Selv dekker han motsatt flanke.

Glemte sikringa
– JAAA …

Fire ryper letter, to av dem perfekt foran Camilla, men forsvinner på raske vinger, uten at det løsnes skudd.

– Hvorfor skjøt du ikke?

– Jeg glemte sikringa!

Christopher ser ut som et stort spørsmålstegn.

– Da er det i alle fall ryper her.

Camilla velger å se det positive i situasjonen.

– Apport!

Fia overleverer rypa til «far» med høyt hevet hode og får ros i bøtter og spann. Fugl på sekken smaker litt ekstra etter to dager med håpløst vær.

Vinger over vieren

Videre opp i lia med oss, med fornyet optimisme. Snart har vi fast fjell under føttene. Nærmere 20 ryper er på vingene et stykke framme.

– Det må være to kull som har slått seg sammen.

Camilla er heltent, men det er tid for en pust i bakken. Vi merker oss fluktretningen og etter en lengre lunsj, dreier vi nedover.

Pensum: Så lett er det å skille rypenes kjønn og alder

Et kull på åtte ryper er på vingene en snau halvtime seinere. Siden går det slag i slag. Ryper her og ryper der.

Nye stander

Vi er fremdeles ganske høyt oppe i lia når hundepeileren igjen viser at det er mer moro på gang. Rakbjørglias Tordenskjold har vært borte noen minutter. På ny peker Christopher ut retningen:

– 180 meter, over toppen der!

Idet vi nærmer oss, ser vi at bikkja «justerer» i utkanten av et større kjerr. Like etter står han som en statue.

– Gå opp til hunden du …

Camilla smyger rolig opp bak hunden.

Hunden avanserer ytterligere en meter før han sakte sklir inn i en ny stilfull stand. Sannhetens øyeblikk; sitter det en eller flere fugler i krattet? Blindstand?

Les også: Det gode rypejegerliv i Kautokeino

Fort tilgitt
– Jeg ser rypa!

Nå er det ikke bare hunden som er sikker i sin sak. Camilla har kommet opp på siden av hunden.

– JAAA.

Bikkja stuper inn i kjerret – og ut og opp kommer ei enslig lirype. Tordenskjold blir stående i stiv givakt. Rypa får de nødvendige meterne og skuddene går. Rypa kaster i lufta, forsøker å holde høyden, men styrter sekundet seinere i bakken. Setteren stormer etter og apporterer, uten at noen apportordre er gitt.

– Han har ikke fylt to år enda, unnskylder Camilla, fullt klar over at hun har noe å jobbe med …

Skjønt, hva gjør vel egentlig det? Det har definitivt løsnet for unghunden, og når han avleverer rypa tar det litt av oppe i høyden. Her vanker skamros. Dette smaker godt for både to- og firbeinte.

– Det kan fort være noen gjenliggere her, påpeker Christopher, noe samboer for øyeblikket ikke er så veldig opptatt av. Det er derimot dags for å ringe kjente og kjære!

Privatterreng i Namdalen

Namdalen nord i Trøndelag er synonymt med mange store statsallmenninger. Vi jaktet rundt Flåttådalsfjellet på privatkort fra Ulvig Kjær AS.

For nærmere info om tilgjengelige kort, priser, m.v. på deres vidstrakte eiendommer: www.ulvig-kiar.no/ mail:post@ulvig-kiar.no/ mob: 45 51 53 74.

Her finner du septemberrypa

Bærrabber: Se etter områder med mye blåbær, harerug, krekling, skinntryte og tyttebær. Det er rypemat.

Lyngrabber: Etter perioder med mye nedbør, finner du rypene i tørre områder, som på- og i nærheten av lyngrabber.

Vierbeltet: Trivselsområde for lirypa, hvor den har godt skjul.

Ryper og været

I rypefjellet finnes det ingen absolutte sannheter, men generelt er rypa rastløs og «skjær» i urolig vær, og mer rolig i finvær.

Tåke: Rypene sitter høyt i terrenget og er sky. De kan flokke seg, men dette er mer utpreget seinere på høsten.

Vind: Rypene tåler mye vind og det skal blåse temmelig hardt før de legger seg på lesida. Rypene finner ly mellom oppstikkende steiner, i vegetasjonen og små terrengformasjoner, men fuglen er ofte nervøs og vanskelige å komme innpå.

Sol: Stabilt, pent vær gjør rypa «spak». Finvær kan være godt jaktvær, spesielt om det blåser litt. På varme, vindstille dager trykker lirypa godt, men hunden kan ha problemer med å få ferten av dem.

Regn: Rypene trykker bra i regnvær. Hundene får også gode vitringsforhold, forutsatt at det ikke regner altfor hardt og lenge.