Utslått og beriket

Det sies gjerne at fuglehundfolk har en lei tendens til å gå altfor fort på jakt. For Tilde Helene Jahr Bråten (37) er det motsatt. Hun er helt rå til å gå sakte. Da passer det godt at jakt med stående fuglehund er blitt hennes store lidenskap.

Vi møter henne hjemme i Malvik utenfor Trondheim, hvor hun bor sammen med mann, to barn og fem irsk settere. Foruten å jobbe som butikksjef hos Hööks Hestesport, fyller den blide dama også skoene som kvinnekontakt i Norges Jeger- og Fiskerforbund Sør-Trøndelag.

Mannevonde Vulkan

– Kom inn du, sier Tilde. Hun tar imot på trammen i det himmelen åpner sine sluser over det trønderske landskapet.

Hun viser vei inn på et romslig kjøkken, hvor blikket uvilkårlig dras mot et modifisert IKEA-skap med glassdører. Innhold? Marsvin. Ved siden av skapet står et bur. Innhold? En blå fugl. 

– Det er mannevonde Vulkan, ler Tilde og forteller at det var samboeren, Rune, som fant fuglen i skogen. Vulkan har visst nok ikke mye til overs for sin redningsmann, men elsker matmor og ungene i huset.

Arvegods ga muligheter

– Det er berikende å ha dyr rundt seg. Jeg har egentlig vært en hestejente hele livet, og det tok ganske så lang tid før jeg begynte å jakte. Jeg tenkte egentlig at det var mer av en mannegreie og ikke noe for meg, sier Tilde.

Det var først da hun fikk tilbud om å arve rifla etter sin morfar at hun begynte å vurdere om hun skulle ta jegerprøven.

– Det viste seg at våpenet ikke kunne brukes, så det var mest for affeksjonsverdien at jeg ville overta det, sier hun.

Men frøet var sådd. Etter litt betenkningstid, tok hun jegerprøven i 2015. Siden har hun ikke sett seg tilbake. Plutselig fikk hundeoppdrett, hundetreningen og turlivet en ny dimensjon.

– Jeg er på mange måter et produkt av NJFF-systemet, sier Tilde.

Mer enn bare fellinga

Ute har det sluttet å regne. Det var visst bare ei skur. Tilde snører på seg skoene, mens irsk setter Lord tripper forventningsfullt ved døra. Hun slipper fem langbeinte røde hunder ut på tunet, en etter en, før hun selv følger etter produktene av deres egen kennel, Røde Gull.

Med fem hunder vimsende rundt, rusler følget ned mot jordet for en liten dressurøkt.

Tilde understreker at jakta for henne handler om langt mer enn å få fugl i sekken.

– Det å være på jakt er en opplevelse i seg selv. Det handler om å nyte øyeblikket og være til stede i nuet. Jeg har en like fin jakttur uavhengig av om jeg feller noe eller ei. Det er samspillet med hundene og naturen som er det aller viktigste, sier hun.

Dyktig apportør

Tilde og hundene bruker mye tid på apporttrening. Men hun påtar seg også å trene andres hunder.

– Det er en suveren kontaktøvelse, samtidig mener jeg det er viktig å ha en god apportør. Det reduserer sannsynligheten for at skadeskutt fugl blir liggende igjen i terrenget. Jeg er jo opptatt av at jakta skal foregå så humant som mulig, sier Tilde.

Utslått

Det var i 2005 at hun fikk påvist mononukleose, også kalt kyssesyke. En ganske vanlig sykdom, som de fleste blir friske av i løpet av noen uker eller måneder. For Tilde ble sykdommen etterfulgt av total og vedvarende utmattelse, og hun tilbrakt det meste av døgnet på et mørkt soverom. Det tok henne flere år å komme tilbake til en noenlunde normal hverdag. 

– Hundetrening og jakt ble etter hvert en viktig motivasjonsfaktor. Uansett hvor elendig jeg har følt meg, har bikkjene, fjellet og jakta vært noe å se fram til, sier hun.

Hjelp på fire hjul

Noen dager kan fortsatt være blytunge, og da hjelper det godt å ha en ATV. Det gjør det lettere å komme seg ned på jordet for å trene hunder eller fyre bål med familien i gapahuken.

– Det kan nok være vanskelig for andre å forstå hvordan det er å bli slått ut på denne måten. Man får et nytt perspektiv på ting når man ikke er i stand til å gå ut på mange måneder. Selv om det er både plagsomt og frustrerende, er det mulig å snu det til noe positivt. For min del har jeg blitt mye flinkere til å sette pris på små gleder i livet. På en tung dag kan det å lufte hundene bety like mye for meg som det gjør for andre å bestige en fjelltopp, sier Tilde.

Kvinnekontakt

Like etter at hun hadde tatt jegerprøven, ble hun spurt om å være kvinnekontakt for Malvik JFF.

– Jeg syntes det virket spennende å bidra til å skape aktiviteter og samhold i miljøet, så jeg takket ja, sier hun. 

Hennes første mål var å gjøre damene i foreninga komfortable med trening på skytebanen, også på de ordinære skytedagene, for her glimret de med sitt fravær.

– Jeg startet med å arrangere kvinnedager i foreninga. I begynnelsen var det bare meg og noen venninner, men etter verdt kom det stadig flere. I dag er vi en god gjeng, som også deltar på andre arrangementer. Nå har vi til og med dameklasse på klubbmesterskapet, sier hun fornøyd.

Hellige turer

Samspillet har ført til at hun og ei venninne drar på årlige jaktturer. Kun de to.

– Vi stapper inn alt vi har av hunder i Land Cruiseren, kjører til fjells og satser på at det ikke kommer snø, sier hun og ler.

– Når vi er på fjellet, trenger vi ikke ta ansvar for noen andre enn oss selv. Så akkurat de turene har vi tenkt til å fortsette med så lenge vi er i stand til å gå på jakt, sier hun.