Lovforslag med forbedringspotensial

Forslag til ny viltlov, kalt viltressursloven, er ute på høring. Notatet fra Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet er omfattende, og fyller intet mindre enn 237 sider. Det er altså ikke snakk om en revidering av eksisterende lovverk, men en helt ny lov. Etter en nærmere gjennomgang, er det fristende å se det som et noe uferdig utkast.

Det er mer enn 40 år siden dagens lov ble fastsatt, og har siden den gang ikke vært gjenstand for noen helhetlig revisjon. Departementene skriver at forslaget er ment å legge til rette for en mer moderne og framtidsrettet lov. Intensjonen er god. Dagens viltlov er fragmentert og på mange områder utdatert. Forslaget bærer da også preg av oppdatering og modernisering. Like fullt framstår mye som nokså rotete og uoversiktlig i struktur og innhold.

Kirsti Coward, tidligere høyesterettsdommer og ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling, beskrev i sin tid en god lov som en: «... lov som lett og klart forteller alle den har interesse for, hva som skal gjelde, og som oppfattes som rettferdig og rimelig av alle den angår, med den virkning at de følger loven.»

Hun anfører rett nok i neste omgang at en slik lov ikke finnes. En lovtekst har mange formål, og retter seg ofte mot mange ulike grupper. Derfor må det nødvendigvis bli noen kompromisser. Forslaget til viltressursloven har like fullt et klart forbedringspotensial. I norsk viltforvaltning er tross alt jegerne det ytterste og i mange henseender viktigste leddet. De fortjener et lovverk som er rimelig tilgjengelig og lett å forholde seg til.

Når det gjelder konkrete endringer fra dagens lovverk, er det flere snodigheter det er grunn til å stusse over. Hensynet til dyrevelferd er særlig vektlagt i lovforslaget. Det er bra, men vektlegges tilsynelatende mindre når det kommer til offentlig ettersøk av sykt vilt eller vilt som er skadet utenom jakt. Dagens ettersøksplikt foreslås erstattes av en bestemmelse der kommunene i realiteten selv kan velge om de skal gjennomføre et ettersøk eller ei. Å avlaste kommunene trumfer altså dyrevelferden. Det sender et dårlig signal.

Mye tydet på at romjulsfredningen skulle bli foreslått opphevet, og man kan saktens spørre seg om departementene her har ombestemt seg i siste liten. Begrunnelsen for å videreføre dagens ordning virker tynn og uten særlig substans.

Forslaget om å forby bruk av restlysforsterkende og termiske siktemidler til jakt har skapt mye engasjement, ikke minst blant landets hjortejegere. Departementene viser her til Bernkonvensjonen, som også omfatter hjortevilt. Vi kommer ikke utenom at dette er en internasjonal avtale Norge har forpliktet seg til, og det ville neppe vært mulig å få Stortinget med på et frislipp av nevnte siktemidler. 

Et forbud i lovtekst trenger likevel ikke bety et totalforbud i praksis. Den foreslåtte viltressursloven er i likhet med dagens viltlov en fullmaktslov. Det betyr at mye som i utgangspunktet er forbudt – kan være tillat i forskrift. Det ligger trolig i planene å gjøre unntak for villsvin og rødrev. I realiteten er det heller ikke noe i veien for et tilsvarende unntak for f.eks. hjort – hvis det er formålstjenlig for bestandsutvikling og samfunn.

Dermed er vi også inne på en av de største substansielle svakhetene ved lovforslaget, nemlig forholdet mellom hva som bør stå i lovtekst, og hva som kan komme i forskrift. Dette gjør seg ikke minst gjeldende innen temaet jakthund. Departementene foreslår at bruk av hund til trening og jakt i utgangspunktet skal være tillatt. Det er bra at vi her får en egen lovhjemmel, men etter det positive anslaget, åpnes det samtidig for at det meste skal kunne reguleres bort i forskrift. I stedet for å lage ryddige lyskryss ved et utfordrende knutepunkt, har departementene laget en gedigen rundkjøring med et vell av avkjøringsmuligheter – til himmel så vel som helvete – avhengig av øyet som ser. Her borger det for en enorm forskriftsmengde i utøvelsesforskriften.

En klar oppfordring må være at de ansvarlige departementene spør seg selv om viltressursloven, slik den nå framstår, rimelig lett og klart forteller alle den har interesse for hva som skal gjelde. Det vil overraske om svaret blir «ja». Det positive er at det fortsatt er tid til å gjøre den til en ganske god og anvendelig lov.