Veistopp for sjøørreten

Sjøørreten er en miljøindikator for vassdrag og fjordsystemer. Kun 20 % av 430 vurderte bestander i større vassdrag er klassifiserte til i være i god eller svært god tilstand. Oppdrettsintensive Midt-Norge til Vestlandet kommer dårligst ut.

Nasjonalt er lakselus fra oppdrettsanlegg den viktigste påvirkningsfaktoren fulgt av vannkraftregulering, landbruk, samferdsel, fangst og andre arealinngrep.

Trøbbel på barnerommet

Vi fokuserer på ferskvannsfasen fordi all skyld ikke kan gis oppdrettsnæring og påvirkninger i sjøen når helsetilstanden for gyte- og oppvekstområdene (elver og bekker) er dårlig.

Over tid har vannkraftregulering, jordbruk, samferdsel og bebyggelse bit for bit tatt areal, endret vannkvalitet og utforming av vassdrag. Bekker og elver er lagt i rør, senket, rettet ut og snauet for kantvegetasjon.

Resultatet er dårlige levekår for sjøørreten i svært mange vassdrag. Myr og våtmark er drenert, og har mistet evnen til å holde igjen vann.

Vassdragene tørker ut når nedbør uteblir, eller flommer over ved kraftige nedbørsmengder. Dette skjer oftere med klimaendringer.

Rør i veien

Der bekkene krysser vei og jernbane er det lagt ned kulverter (rør), som ofte stopper (barriere) oppvandrende gytefisk og ungfisk. Kulvertene kan også være hindre der fisk av en bestemt størrelse kun passerer ved en gitt vannstand.

Oftest er det bare gytefisk man tilrettelegger for. Det finnes ingen oversikt over antall hindre/barrierer på nasjonalt eller regionalt nivå, men det er snakk om atskillige tusen. Mange kulverter er utrangerte, og uegnet for flomhåndtering eller fiskevennlig passering. Andre er nye, uten at hensyn til fiskevandring er ivaretatt.

Forskning fra NMBU og NINA viser 80–90 % tap i opprinnelig sjøørretproduksjon i Verdalsvassdraget, Gaula, Orkla og Trondheim kommune av barrierer og dårlig tilstand i vassdragene.

Bomsystem gir svar

Gjennom merking av sjøørretunger (< 20 cm) i Verdalsvassdraget har vi avslørt en omfattende vandring mellom og innad i bekkene. Bekkene har større kantareal, bedre skjul og mattilgang enn hovedelva, og er foretrukne leveområder for ung sjøørret.

Hovedelva med sidebekker må sees på som ett system for sjøørreten. Derfor er ivaretakelse og gjenoppretting av vandring mellom bekkene for ungfisken viktig for høy produksjon og bærekraftige sjøørretstammer.

«Look to Sweden»

Danmark har gjenåpnet og restaurert mange vassdrag de siste 20 årene. Det har gitt blomstrende sjøørretbestander, sportsfiskeopplevelser, fisketurisme og naturmangfold. I Finland er veikulverter løftet fram som problem og satsingsområde for tiltak.

Svenskene arbeider målrettet med restaureringstiltak og gjenopprettelse av frie vandringsveier i vassdragene, finansiert av EU-midler i hundremillionersklassen. Når skal Norge komme på banen?

Enkle tiltak som virker

Norges forpliktelse til tiltak finnes i vannforskriften (EUs vanndirektiv) og vannforvaltningsplaner. Øverst på lista bør være systematisk fjerning av kulverter som stopper eller er til hinder for fiskevandring. Gamle kulverter bør byttes ut med nye løsninger, som eksempelvis halvkulverter der naturlig bekkebunn, -bredde og produksjonsareal ivaretas.

Når veisystemer og bekkekrysninger skal dimensjoneres for økte vannmengder (klimaendringer) har man en gylden mulighet til også å bedre framkomsten for fisk. Ofte ser vi at forvaltningen, veimyndigheter, utbyggere og entreprenører ikke har fått med seg oppdatert kunnskap og krav for å få fisken gjennom veikrysningene.

Fortsatt velges 80-tallets underdimensjonerte rør med «få vannet gjennom veien» som eneste formål. Bevart bekkebunn og stor nok dimensjon for flom er en like billig løsning, men velges av ukjente årsaker oftest bort.

Mangler Norge evnen og viljen?

Ansvaret for å sikre fisken frie vandringsveier ligger hos anleggs-/veieier, gjerne en privat grunneier/bonde, kommune, fylkeskommune eller Bane NOR. Dette kan være et tungrodd system og tiltak skjer ikke av seg selv.

Aktørene mangler naturforvaltningskompetanse, intern samordning mellom etater (teknisk vs. miljø i kommunene), og kjenner ikke lovverket og dets plikter godt nok.

Da er man dessverre avhengig av at noen utenifra sier ifra om tiltak som bør gjøres. Når tiltaket så er gjort blir det svært sjeldent fulgt opp og evaluert om det faktisk virker. Kommuner med vannområdekoordinatorer har bedre kompetanse, men det er svært uheldig at stillingene vanligvis kun er 2–3 årige.

Ressurspersonen forsvinner før engasjementet er over, og man får aldri bygget opp nødvendig vannforvaltningskompetanse.

Vi forventer at miljøministeren med det forpliktende navnet Rotevatn tar tak og rydder opp når vi nå går inn i FNs tiår for restaurering av naturområder.

Kronikkforfatterne jobber ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Norsk institutt for naturforskning (NINA).