Problematisk vinterjakt på hjortedyr

Dette er et leserinnlegg. Meningene står for skribentens egen regning.

Seinhøstes i fjor måtte villreinforvalterne slå retrett med sine planer om vinterjakt påvillreinen på Hardangervidda, grunnet motstand i opinionen. TV-bilder viste hvor lite humant vinterjakt på hjortedyr kan arte seg.

Det man imidlertid fikk gjennomføre uforstyrret, var vinterjakt på hjort i områdene rundt vidda i januar. En jakt som kom i fortsettelsen av den faste jakttiden som byråkratiske forvaltere allerede har strukket helt til jul. Dette til tross for at hjorten vinterstid er mer sårbar enn reinen.

Fram til slutten av 70-tallet var jakttiden på hjort fra 15. september til 15. oktober, med en stabil stamme og store, fine dyr. Løyvene var på frie dyr. Forvalterne i Miljødirektoratet kom på banen, og jegeren fikk nå bare spesifiserte løyver på ulike kategorier dyr, kalt «rettet avskyting». 

Dette til tross for at hjorteforsker Rolf Langvatn har påvist at overlappingen i utseende mellom type dyr er så stor at dette er nærmest umulig. En i utgangspunktet vanskelig jakt ble gjort enda vanskeligere, og bestanden bare økte. Miljødirektoratets eneste reaksjon har vært gjentatte utvidelser av jakttiden, og tilsynelatende ingen revurdering av egne ideer.

Professor i veterinærmedisin, Walter Arnold fra Wien, publiserte i 2010 et større arbeid om hjortens problemer med å overleve vinteren i Østerrike – som er mildere og kortere enn den norske. Hans konklusjon var helt klar: Den viktigste faktoren for at hjorten skal overleve vinteren, er at den får ro.

Forskerne hans plasserte temperaturmålere, pulstellere og aktivitetsmålere på hjorten, alle med radiosendere. De undersøkte også nedbrytningsprodukter av hormoner i urin og avføring. Hjortens vinteroverlevelse er avhengig av fettreserver den bygger opp i løpet av høsten. Etter november er energisparing den eneste strategien den kan overleve på.

Resultatene viste at den sparer energi ved å senke den fysiske aktiviteten med færre og langsommere bevegelser, samt sterkt nedsatt pulsfrekvens, ca. 40, fra normalt ca. 70–80.

Det mest oppsiktsvekkende var imidlertid at hjorten senker kroppstemperaturen, langt på vei slik som dyr i vinterdvale. Kjernetemperaturen i nettmagen kom helt ned i 15 grader – mot normalt 38.5 grader.

Sammen med de små klauvene, som gjør at hjorten synker dypt i snø, betyr den lave kjernetemperaturen at en fluktreaksjon om vinteren koster nesten dobbelt så mye energi som sommer/tidlig høst. Sammenlignet med den skyheten og farten hjorten viser på barmark om høsten, er den nærmest hjelpeløs.

Dyr som som blir skremt/jaget risikerer i større grad å gå til grunne i vårknipa. Døde dyr med tomme energilagre er ikke vanskelige å finne på våren. Selv fant jeg to voksne dyr, nærmest side om side, bare på en liten tur i terrenget i april i fjor. Dette kan neppe beskrives som god dyrevelferd eller god ressursutnyttelse.