Tema || Ny forskning på rådyrkillinger
Går killingene fra asken til ilden?
Mange ildsjeler og lokallag legger ned et stort arbeid for å redde rådyrkillinger fra førsteslåtten. Men hva skjer egentlig med dyra etter at de er båret ut av enga? Det prøver et nytt forskningsprosjekt å finne svar på.
Publisert
Sist oppdatert
Det er fortsatt fuktig i gresset når Roy Even Holte og hans to vorstehere går gjennom enga med langlina på slep. På den andre siden av jordet gjør Petter Hansen og beagelen Kaja det samme. Det tar ikke lang tid før Petter løfter hånda og viser fram en liggegrop.
– Denne killingen var nok noen uker gammel, for den spratt opp og løp ut av enga da vi nærme osst, sier han og peker ned i gresset. Holte sier han har reddet om lag 100 killinger fra å gå med i slåtten de siste 30 årene.
Bare sommeren 2023 fant han og søksmakkeren 15 killinger på 250 mål med eng. Men spørsmålet er hva som skjer med killingene etterpå. Reddes de fra slåttekniven kun for å bli mat for reven?
Hjem til mor
Norges Jeger- og Fiskerforbund anslår at mellom 25 og 44 prosent av den årlige rådyrtilveksten i Norge dør i slåtten. Noen konkrete tall finnes ikke. Det er også knyttet stor usikkerhet til hva som skjer med killingene etter at de er flyttet fra liggeplassen.
Dette ønsker professor Andreas Zedrosser ved Universitetet i Sørøst-Norge å gjøre noe med. Sommeren 2023 satte han og teamet i gang et pilotprosjekt i Østfold, der 49 killinger ble funnet med drone, og så båret ut av enga. Fem av killingene ble også merket med en GPS-sender.
– Samtlige merkede killinger ble gjenforent med geita. Vi brukte også viltkamera for å følge med på flere killinger etter at de ble flyttet av mennesker. Det viste seg at dyra flyttet seg relativt raskt etter å ha blitt lagt ned av en bærer, sier Zedrosser.
– Jeg skulle nok helst sett at enda flere gårdbrukere var mer bevisst på denne problematikken.
Selv om problematikken med rådyr og slått har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er det begrenset med forskning.
– Det er veldig vanskelig å finne råkillinger uten bruk av drone, og teknologien med varmesøkende kamera er relativt ny og kostbar. Den krever også kompetanse og sertifiseringer.
Men samarbeidet med lokale jeger- og fiskerforeninger og bransje- organisasjonen UAS Norway har vært fantastisk, sier Zedrosser.
Trykkerefleks
Tilbake i enga står beagelen bom stille. Atter en gang løfter hundefører Petter Hansen hånda, smiler og vinker. Én meter unna hunden, ligger en liten rådyrkilling og trykker.
De første par dagene, og kanskje til og med den første uka, blir killingen bare liggende i gresset når farer truer. Det er slik den overlever. Men ikke når traktoren kommer med slåmaskinen.
Når killingene er et par dager gamle, så gir de nesten ikke fra seg lukt. Derfor går Petters hund etter sporet av geita for å finne killingene i gresset. Etter noen uker, lukter de mer. Da spretter de som oftest opp og løper av gårde når traktoren kommer.
Men i takt med at maskinene er blitt bedre, har også farten gått opp. Da er det ikke like lett å slippe unna, sier Roy Even. Akkurat denne killingen ligger så nære ytterkanten av enga, at bonden bestemmer seg for å la den bli liggende og heller slå gresset rundt.
Flere kan bidra
– Jeg skulle nok helst sett at enda flere gårdbrukere var mer bevisst på denne problematikken. Det er et brutalt endelikt for de nyfødte rådyrkjeene, samtidig kan rester av dyra bidra til å forderve fôret til husdyrene når det pakkes i oksygenfattige rundballer.
Holte oppfordrer også flere jegere med hund til å ta kontakt med grunneierne.
–
Rådyrene blir også stadig mindre sky, det gjør at problemet øker. Om jegere med
hund hjelper grunneieren før slåtten, er det vinn-vinn for alle. Det er bedre
for rådyra, litt enklere for bonden, og kanskje vanker det jakt som takk til
jegerne som bidrar, sier han.
Ny forskning
Arbeidet til Zedrosser inngår i et tredelt forskningsprosjekt på rådyr, og et av målene er å finne en mest mulig human måte å f lytte killingene på. Prosjektet skal utvides til store deler av gamle Viken fylkeskommune i 2024.
Målet er å veie og flytte omtrent 150 killinger til sommeren, og merke mellom 20 og 30 stykker med GPS-halsbånd.
– Om man ser på det store bildet, har det mest sannsynlig ikke mye å si for bestanden at noen rådyrkillinger dør i slåtten hver sommer. Det er jo stedvis ganske høy rådyrtetthet, og enga er ikke det eneste stedet geita legger killingene. Men dette handler også om dyrevelferd, etikk og økonomi, sier forskeren.
De mange teoriers land
Det er gjort mye forskjellig for å redde killingene fra slåmaskinen. Alt fra hjemmelagde løsninger, som en stang med kjetting hengende foran traktoren, til fugleskremsler, parfyme, og bruk av hund i gresset dagen før slått.
Seniorforsker John Linell ved Norsk institutt for Naturforskning (NINA), sier at problemet med forgiftede husdyr sannsynlig har utviklet seg samtidig som rundballene har blitt mer og mer vanlig i jordbruket.
– Vi hadde ikke dette problemet på samme nivå for om lag 30 år siden. Da lagret man gresset på en annen måte. I tillegg hadde man heller ikke den redskapen som man har i dag. Det var lettere å se en killing i gresset med en liten traktor og klipper, framfor de store og effektive maskinene vi har i dag, forklarer han.
Les også:
Støtt geit?
Gode initiativer til tross, ikke alle grasbønder i de rådyrtette delene av landet har tilgang til et droneteam.
En hund er ofte løsningen. Men kan lukten av hund gjøre at geita støter killingen fra seg?
– Rådyr i utmark lukter både mennesker og hunder på jorder og i skogen store deler av sitt liv. Jeg tror ikke dette får geita til å forlate killingen, sier Zedrosser.
Forskningsarbeidet hittil har heller ikke funnet en kobling mellom frastøting og flytting av killinger.
– Selv om bærerne bruker hansker og gress, vil man alltid sette menneskelukt på killingen. Derfor ser jeg ingen grunn til at geita skal støte fra seg killingen om man bruker hund for å f inne dyrene, så lenge hunden holdes på avstand fra killingen etter funn. Samtidig vil jeg understreke at dette ikke er fakta- basert, men kun min egen oppfatning, sier forskeren.
– Uklart hva som er riktig
Både Zedrosser og kollega John Linnell i Nina etterlyser mer forskning. – Bruk av drone ved slåtten er kostbart, og det er foreløpig ikke nok folk som har denne kapasiteten eller kunnskapen til å dekke hele landets behov.
Fram til det er mer forskning på området, vet man ikke om killingen flyttes fra en sikker død til en usikker død. Hva som er riktig og ikke riktig håndtering av problemet, vil tiden og forhåpentligvis forskningen vise, sier Linnell.
Frivillige jegere
I Råde Jeger og Fiskerforening i Østfold, har dronebruken ført til stort engasjement.
– Jo større temperaturforskjell det er mellom killingene og gresset, desto lettere er det å oppdage dem med det varmesøkende kameraet på dronen. Derfor er vi oppe tidlig på morgenen før varmen kommer.
Vi holder det gående store deler av mai, juni og juli, sier dronepilot og leder i Råde JFF Reinert Fredriksen. I fjor undersøkte Fredriksen og de andre ildsjelene i foreningen 838 mål med eng og flyttet seks killinger som ble gjenforent med geita.
– Vi må være minst fire-fem stykker. Vi bruker engangshansker, plukker killingene opp med mye gress imellom og holder dyrene med avstand til kroppen, forklarer foreningslederen.
Han understreker at de frivillige gjør dette for dyrevelferden, og ikke fordi de selv er jegere og ønsker å jakte på dyrene til høsten.
Derfor blir rundballene bedervet:
Når et kadaver eller deler av en død killing havner i rundballen, oppstår en forgiftning som kalles botulisme. Giftstoffet er produsert av bakterien Clostridium botulinum, og finnes som ofte allerede i dyr.
Når bakterien vokser uten tilgang på oksygen, som for eksempel i et kadaver i en rundball, dannes raskt det farlige giftstoffet. Dyr som spiser det bedervet foret, dør vanligvis raskt. En forgiftning kan ikke behandles, men må forebygges ved å unngå å få døde dyr og jord i fôret.
