Den motvillige fiskeren

– Kan jeg få slippe?

Stemmen er lav og bedende, som fra en gutt som ikke vil spise opp maten sin.

Men det Levi Henriksen (54) ber om å slippe, er å ta med seg stanga ned til elva.

Forfatter og vokalist i rockebandet Babylon Badlands, Levi Henriksen, er oppvokst i Kongsvinger, og i guttedagene var det gjerne ved innsjøene kameratene møttes.

Unge Henriksen var sjenert og innadvendt. Det passet ham godt å stå ved vannkanten og se den veien stanga pekte. Ro var en dyd av nødvendighet for ikke å skremme fisken.

– Det var en perfekt måte å omgås på, sier forfatteren, som skyr mingling og fremmede mennesker. Han har det bedre aleine med sine fiktive romanfigurer. Eller på en scene sammen med bandmedlemmene.

Førti kalde og førti varme

Hvis det noen gang blir mulig å lokke Henriksen med seg på fisketur, blir det uansett ikke i dag. Forfatteren har tidligere omtalt byen sin som enten for kald eller for varm. Det kan være minus førti, eller pluss førti.

I dag er det ingen av delene. Ikke høst. Ikke vinter. Bare hustrig. Det er bokslepp, singel-slepp og tid for kaféliv. Det ringer i dørbjella på café Krudt, et lite sted i Øvrebyen, midt mellom Glomma og festningen.

– Cappuccino, hutrer Henriksen, laktosefri, takk.

Får ikke fisk

– Jeg får ikke fisk, slår han fast og dumper ned på en stol. Han tror det har noe med tålmodigheten hans å gjøre. Eller snarere utålmodigheten. Eller også handler det om lynne. Kanskje ikke genetikk, men i alle fall miljø.

Selv om han er amerikafantast og ikledd boots og cowboyskjorte, grer han håret motsatt vei av USAs president. Nå glir handa gjennom gardina der bak, han trekker den fram igjen og spriker med fingrene slik at den ligner halefinnen til en abbor. Er det fiskelykke i øynene hans?

– Broren min er en slik som får fisk, forklarer Levi, – Og det har han fra onkelen vår.

Henriksen får det til å høres ut som logikk. At broren hans får fisk fordi onkelen gjorde det. Særlig før onkelen fikk barn selv, skal det ha vært et spesielt forhold mellom de to.

– Jeg var mer knytta til faren min, forteller Levi som tørt legger til:

– Faren min fikk ikke fisk.

Med hjertet

Hvis han blir fortalt at det vil hjelpe om han lærer seg noen teknikker, fnyser han. Teknikk har han ikke tro på. Det hjelper ikke.

Likevel er det som om fisket liksom forfølger ham, og ikke sjelden er det fiskeutstyr som pakkes inn til jul og bursdag.

– Broren min forsøker fortsatt å omvende meg, til 30- års dagen min fikk jeg ei fluestang. Jeg har også fått en havfisketur i gave.

Henriksen understreker likevel at det ikke er snakk om aversjon eller hat. Langt ifra. Selv om det altså sjelden biter noe på, er stanga ofte med på tur. I tekstene kommer han rett og slett ikke unna temaet.

I hans siste novellesamling, Jern og metall, renner elva som ei pulsåre fra første til siste side. Det er her karakterene lærer å svømme, det er her de finner ro, det er her de tar farvel og det er her de slenger ut snøret.

Kart og terreng

Henriksen vrir på seg. Er tydelig lei av å forklare hvilke områder han egentlig skriver om. Innen skjønnlitteraturen skal man ikke være nødt til å forklare slikt. Det meste er jo diktning.

– Jeg orket ikke finne på noe mer originalt enn Flyktningsjøen, sier han tørt.

– Jeg har stjælt det fra Flyginsjøen.

Før han får neste spørsmål, forter han seg å legge til at elva, som omtales som Baklengselva i bøkene, er Vrangselva i virkeligheten.

Fra forfatterskapet startet med Feber i 2002, er de fleste historiene hans lagt til Skogli, som i virkeligheten er bygda Granli. Men Henriksen synes han må si at man ikke må finne på å bruke fortellingene som kart. Da vil du gå deg vill.

Makelig kreativitet

Å skrive om folket i Skogli var ifølge forfatteren aldri en bevisst programerklæring. Historiene kom til mer på grunn av rein trass.

Uansett hvor grisgrendt bygda er, finnes det alltid stoff nok til en hel roman. Det er menneskene, og ikke geografien det kommer an på. Stedet er bare en kulisse.

At det nettopp ble Skogli forklarer han ved å peke på sin egen makelighet. Henriksen er halvt finsk. Og etternavnet hans kan spores inn i dypet av Finnskogen.

– Folket derfra ble kalt «skoginger», forteller forfatteren og tilføyer at dette folkeferdet ikke akkurat er kjent for å ri den samme dagen som de saler.

Men er Henriksen makelig, er han også produktiv. I tillegg til fem dokumentar- og faktabøker, har forfatteren, siden debuten i 2002, gitt ut 15 skjønnlitterære verk. Siden 2005 har han gitt ut seks album, de to siste med bandet Babylons Badlands. Denne sommeren mottok forfatteren Vidar Sandbeck-prisen, og i den forbindelse spilte bandet inn singelen Levebrød.

Så kanskje er det ingen motsetning, men heller en sammenheng mellom kreativitet og makelighet?

Bare harde pakker

Henriksen passer på ikke å få cappuccinoskum i skjegget, og viser til Erik Byes hyllest av Hans Børli. Der Bye måtte krysse de sju hav, kunne Børli bare krysse gårdstunet og finne like mye å skrive om der.

– Det handler om gleden av å observere. Evnen til å finne ro i de små opplevelsene, sier han.

Like fullt røper forfatteren at den neste boka ikke blir lagt til Skogli i det hele tatt. Denne gangen skal vi til Kenya. Men så vidt han vet, er det ikke for alltid.

Kaffen er blitt lunka. Men nede på Vinger Blues og Rockeklubb, serveres det straks kald øl. Tre ulike flasker med påskriften, Hjem til jul, Bare mjuke pakker og Snø vil falle på snø som har falt. Setningene hentet fra en film og to boktitler i Henriksens forfatterskap. Etikettene er ferske og venter på kveldens lansering. Bandet Babylon Badlands venter også.

– Den grønne vanen min kommer til å stå foran lokalet, forklarer Levi som har en spesiell forkjærlighet for amerikanske biler. Ja, foruten øl og gitarer.

Men altså ikke fiskestenger.