Skyver Mattilsynet urettmessig foran seg

Bjørn Ivar Vasaasen

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I juniutgaven (6/20) går sportsfiskerne Geir Zakariassen og Finn E. Krogh igjen til angrep på fang og slipp- praksisen i lakseelvene. De mener dette er i strid med dyrevelferdsloven §3, der det heter at «Dyr har egenverdi uavhengig av nytteverdien de måtte ha for mennesker», og «Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare og unødige påkjenninger og belastninger».

De mener at begrepet «fang og slipp» bør erstattes med «plag og slipp», og beskylder en stor gruppe sportsfiskere for å drive bevisst mishandling av dyr.

Et nærliggende spørsmål for alle som er opptatt av denne debatten er om det er forskjell på «plag og slipp» og «plag og drep» i henhold til dyrevelferdsloven? Innebærer ikke sportsfiske i seg selv plaging av dyr, uavhengig av om laksen slippes ut igjen eller om den drepes, jamfør Zakariassen/Krogh sin tolkning?

Zakariassen og Krogh poserer i innlegget sitt for fotografen, med sportslig bekledning og lett sportsfiske-redskap, med en trofélaks på nærmere 17 kilo fra vakre og eksklusive, men dessverre sårbare Altaelva.

Ut fra debattantenes henvisning til teksten i dyrevelferdsloven, samt bildet der de poserer med den døde laksen, bør alle sportsfiskere også reflektere grundig over følgende; ivaretok de denne laksens egenverdi, uavhengig av den nytte- verdien den måtte ha for dem selv og andre?

Behandlet de denne laksen godt? Beskyttet de den mot fare, unødige påkjenninger og belastninger?

Det vi kan fastslå er at de fikk lurt laksen til å ta ei flue med skarpe kroker, slik at det ble fast fisk, med formål å drepe den, og at de plaget den til utmattelse på altfor lett redskap i flere minutter, kanskje så mye som en halv time, før de fikk den til land og slått den i hodet med en stein.

Og hvis denne hendelsesrekken i tillegg hadde et betydelig innslag av positiv spenning og glede, og at den døde laksen til slutt utgjorde kun et eksklusivt måltid, så er det grunn til å stille spørsmålet om ikke Zakariassen og Krogh selv bryter dyrevelferdsloven, slik de tolker den?

Det er overraskende at de hopper over denne refleksjonen, tatt i betraktning deres kraftige beskyldninger om at en stor gruppe sportsfiskere driver «bevisst mishandling av dyr». Er det mangel på selvinnsikt?

De driver jo med akkurat det samme selv. Aktiviteten og hendelsesforløpet er helt identisk inntil laksen ligger i håven, uansett om vi velger å drepe den eller å slippe den ut igjen. Etter mitt syn må vi diskutere det etiske ved selve sportsfisket, heller enn fang og slipp.

Totalt fravær av en slik diskusjon, sammen med de sterke beskyldningene om dyreplageri, er etter min mening en svakhet så stor at den alene sparker beina under resonnementet deres. Å håndtere lovverk, sport, etikk og egeninteresser krever at en har tunga rett i munnen.

Halmstrået til artikkelforfatterne blir det «edle» argumentet om at sportsfiske kun kan forsvares ut ifra behovet for å skaffe seg det daglige brød, forankret i anakronistiske historieforklaringer om fangsttradisjoner.

Spørsmålet blir da hvorfor de på død og liv må skaffe maten sin på lett og ineffektiv (fluefiske) redskap, i en svært eksklusiv elv med svært høy «kilopris» og en fiskebestand i utforbakke?

Hvorfor fisker de ikke heller småsei med sluk fra nærmeste svaberg dersom maten er motivet, og lar den utsatte Alta-laksen være i fred? Småsei er både godt og sunt, og lar seg også i et dyrevelferdsperspektiv fange og drepe langt mer effektivt enn store Alta-lakser.

Sei vil være et sikrere og mer forutsigbart tilskudd i matveien enn Alta-laksen. Er det egentlig fordi de storkoser seg der oppe i vakre Alta, der de svinger de lette fluestengene sine, kun omgitt av Guds frie natur, stillhet, lyse sommernetter, seg selv og den mytiske laksen?

Er det fordi deres eget sportsfiske egentlig handler om noe annet enn mat, og hvor fangsten kun er en kulinarisk nytelse i ny og ne? I hvor stor grad kan vi i så fall akseptere «plag og drep» kun basert på romantiske forestillinger om behovet for mat?

Zakariassen/Krogh forankrer videre det å fange mat, herunder også det å ikke slippe fisken ut igjen, i historiske forklaringer. De hevder at det å fange er et positivt ladet uttrykk i Norge, og at dette henger sammen med tidligere generasjoners behov for- og tilgang på naturressurser i form av fisk og vilt.

Et viktig prinsipp innenfor historiske forklaringer er imidlertid at alle fenomener i fortid må forklares ut fra sin egen tid. I det gamle selvhusholdet var rammene og livsbetingelsene annerledes, og uten sammenligning med i dag.

Naturressursene har også endret seg drastisk. Det å jamføre dagens sportsfiske, det vil si et overskuddsfenomen der man søker spenning og opplevelser, med fangstkulturen i gamle dager, blir analytisk feil.

Det er også en fornærmelse mot de generasjoner som har slitt for å overleve gjennom fangst og selvhushold. Den gamle fangstkulturen og det moderne sportsfisket har ulike forutsetninger, ulike motiv og handlemåter.

Artikkelforfatterne hopper også bukk over et annet premiss, nemlig det faktum at sportsfisket som foregår i norske elver i dag stammer fra det britiske sportsfisket som ble introdusert i Norge på 1800- tallet, der fornøyelse og atspredelse var motivet. Før den tid var stangfiske etter laks et ukjent fenomen i Norge.

Fra ca. 1860 og fram til utbruddet av første verdenskrig var de fleste store og mellomstore lakseelvene i Norge utleid til britiske sportsfiskere. I leiekontraktene ble det stilt krav om at de norske bøndene måtte oppgi den tradisjonelle fangsten av laks ved bruk av garn, kjær, sløer osv. til fordel for sportsfiske.

Dermed forsvant det gamle fangstfisket fra elvene. Etterfølgeren til dette fangstfisket skjer i dag i svært begrenset omfang i sjøen eller som et kulturfenomen noen få steder (Tana, Neiden og Numedalslågen), og ikke som sportsfiske i elvene våre.

Dette er viktig, særlig med hensyn til i hvor stor grad det «historiske» matmotivet skal vektes innenfor sportsfisket sett opp imot andre motiver som for eksempel livskvalitet for utøverne og økonomiske effekter for lokalsamfunnene.

Det å ha fortiden i mente er bra, men evnen til å se at forutsetningene har endret seg er nødvendig dersom man skal legge historiske analyser til grunn for å forklare eller begrunne fenomener i dag.

I diskusjonen om motiver, hevder Zakariassen/Krogh videre at «I mange miljøer blir det betraktet som en edel og høyverdig handling å sette ut en laks fordi den skal få overleve», og at dette er i strid med norsk lov. De viser her til Mattilsynet som har uttalt at «Rendyrket fang og slipp der målet kun er å oppleve gleden og spenningen i å fiske for så å slippe fisken ut igjen, er i strid med dyre- velferdsloven og forbudt i Norge».

Hvilke miljøer sikter de til her? Dette utsagnet er ikke representativt for dagens sportsfiskere som praktiserer fang og slipp. Det er en «90- talls oppfatning», og forsterker inntrykket av at Zakariassen/Krogh er i utakt med tiden.

Dagens seriøse sportsfiskere, som velger å slippe fisk ut igjen, gjør det for å bidra til størst mulig genetisk variasjon i gytingen i en tid hvor laksestammene våre er under sterkt press. De gjør det som et bidrag til miljøet, sportsfiskerfellesskapet og framtidige generasjoner. Disse momentene står i kontrast til Zakariassen og Kroghs praksis, som kun går ut på å tilfredsstille seg selv.

Hva er deres bidrag til lakseforvaltningen? Målene for å slippe ut igjen fisk er med andre ord langt mer komplekse enn det Zakariassen/Krogh hevder, og det de påstår Mattilsynet legger til grunn som ulovlig, nemlig kun målet om «glede og spenning for så å slippe den ut igjen».

De unngår videre å nevne at næringskomiteen i Stortinget ikke innførte forbud
mot fang og slipp i forbindelse med behandlingen av den nye dyrevelferdsloven, men hvor de bemerket at; «fang og slipp er et virkemiddel til å gjøre norske elver interessante for sportsfiskere fra hele verden». Det er en viss forskjell.

De unngår også å nevne at Mattilsynet legger Næringskomiteens vurdering til grunn, og at et begrenset omfang av «fang og slipp» er akseptabelt ut fra dyrevelferdsloven i bestandstruede vassdrag hvis det skjer på en skånsom måte. Dette er blant annet bakgrunnen for påbud om utsetting av hunnfisk over en viss størrelse i flere elver.

Dette blir ikke mindre relevant når vi kjenner laksens status og at det har vært diskutert å stenge flere elver.

Mattilsynet understreker videre at den enkelte fisker har et selvstendig ansvar for å innhente kunnskap og ha egnet utstyr, slik at fisket utføres i samsvar med loven. De gir til og med råd om riktig gjenutsetting! Om den enkelte fisker ikke er sitt ansvar bevisst, da er han eller hennes fiske forbudt.

Ifølge Mattilsynet må hver enkelt fisker selv vurdere hvor grensen går for et etisk forsvarlig fiske innenfor lovens rammer. Dette betyr at Mattilsynet ikke anser fang og slipp som forbudt, slik vi får inntrykk av i innlegget til Zakariassen/Krogh.

Hvorfor unngår de å nevne dette? Det er jo, sammen med de ulike motivene for å praktisere fang og slipp, helt essensielt for debatten, slik de legger den opp. Kanskje de heller burde bruke tiden sin på å fronte riktig fang og slipp i stedet for igjen og igjen skrike ut om dyremishandling, og skyve Mattilsynet urettmessig foran seg.

Zakariassen/Krogh berører også andre «negative» sider ved fang og slipp. De hevder blant annet at fang og slipp ikke har bidratt til å styrke ulike laksebestander. Gjør deres praksis det?

Fang og slipp klarer ikke å kompensere for det totale tapet av fisk grunnet eksterne påvirkninger som klimaendringer, lakselus, gyro, kraftutbygginger osv. Men fang og slipp bidrar til genetisk variasjon i gytingen og sterkere gytebestander. Dette er det bred faglig enighet om er et svært viktig bidrag i dagens situasjon for laksen. Dette perspektivet berører ikke skribentene.

De hevder også at «Hvorvidt fang og slipp påfører laksen skader som reduserer individenes evne til reproduksjon er i svært liten grad undersøkt», og at dette er et argument mot fang og slipp. Seinere i innlegget påstår de imidlertid at «En gjenutsatt laks har utvilsomt fått svekket evnen til å oppnå gytesuksess».

Hvordan kan de være så skråsikre på dette når de nettopp har påpekt at dette er svært lite undersøkt? Og på bakgrunn av den påståtte kunnskapsmangelen omkring gytesuksess, mener de derfor at vi må «legge «føre var»-prinsippet til grunn for våre handlinger».

Hva mener de her? At det å være «føre var» innebærer å drepe fisken i tilfelle den ikke klarer å gyte? Dersom kunnskapen om gytesuksessen skulle være mangelfull, slik de hevder, samtidig med at studier som de selv viser til sier at de aller fleste gjenutsatte laksene overlever, så burde vel «føre var»-prinsippet gjelde andre veien?

Altså å slippe laksen ut igjen i tilfelle den klarer å gyte, i stedet for å drepe den? En død laks gyter definitivt ikke. Dette trengs det ikke mer forskning på for
å fastslå. Slik jeg har forstått rådende forskning, er det ingen tvil om at laks som har blitt sluppet ut igjen deltar i gytingen på normal måte.

Det er trist at Zakariassen/Krogh retter sterke beskyldninger mot en stor, økende og ikke minst yngre gruppe sportsfiskere for å drive dyreplageri. Det blir også litt merkelig når de opplagt driver med det samme selv. I et dyrevelferdsperspektiv er det nødvendig å diskutere sportsfiske generelt på et etisk og prinsipielt grunnlag. Derfor blir det ekstra rart når deres egen praksis i tillegg er i disfavør laksen som art, med de trusler den står overfor. Dette kalles å møte seg selv i døra.

Det er også påfallende at de ikke forteller hele bildet av Stortingets og Mattilsynets vurderinger og beslutninger.

Zakariassen og Krogh bør bruke energien og kapasiteten sin på områder som tjener laksen, framfor gang på gang å beskylde petribrødre for dyreplageri. Det dreier fokuset bort fra de reelle utfordringene som laksen står overfor, og skaper motsetninger blant sportsfiskere i en tid hvor vi bør stå samlet, og hvor sporten trenger nye og yngre utøvere.