Elgjakt og elgforvaltning

Ole-Henrik Iversen

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I elgjakta høster vi av naturens overskudd, samtidig er jakta en attraktiv aktivitet for mange tusen elgjegere over det ganske land. Og resultatet er positivt på en rekke områder. Vi viderefører gamle tradisjoner, høster store mengder velsmakende viltkjøtt og har flotte naturopplevelser. Det gir også en betydelig helsebringende effekt, som følge av så vel fysisk aktivitet som kameratskap og sosialt samvær.

Men er alt ved jakta positivt? Ja, vil mange si, så lenge den utøves på etisk forsvarlig vis. Men hva med de forvaltningsmessige aspektene? Forvalter vi elgstammen like bra som vi søker å forvalte husdyra våre? Jeg har tro på at elgjegere flest tenker forvaltning når de velger hvilke dyr som skal tas ut. Vi vet jo at det beste resultat oppnås gjennom å ta vare på gode gener.

Omsatt til elgjakta tilsier jo det at de beste dyra spares, slik at de kan videreføre sine gener til neste generasjon. Og for å bruke en forslitt parallell: Vis meg den bonden som går inn i fjøset og tar livet av «premieoksen»! Dessverre er det mange eksempler på en negativ effekt av at for mange av de fineste elgoksene blir felt. Resultatet tør være kjent. Med manglende tilgang på store okser, kommer kyrne seinere i brunst, genene er ofte ikke like gode og vi får seinere fødsler av kalver. Dette fører igjen til at de ikke oppnår ønsket vekt innen jaktstart i september.

Joda, det er oksene det dreier seg om. Når det gjelder elgkuene, så er det jevnt over en forståelse av at de fleste må få leve for å opprettholde kalveproduksjonen. Enkelte steder har de til fulle skjønt dette – og tatt konsekvensene av det. For noen år siden ble vi i NRK-serien «Ut i naturen» tatt med på elgjakt i Folldal. Der var det regelrett «forbud» mot å ta ut store okser. Og resultatet var imponerende, med en elgstamme bestående av store, flotte dyr man skulle tro var filmet i Canada eller Alaska!

Dette burde være et eksempel til etterfølgelse og slett ikke for vanskelig å gjennomføre. Men for å få til dette, må vi få gevirjegerne til å skifte fokus. Det må stilles krav til jegerne, hvor det klargjøres hvilke dyr som tillates felt og hvilke som skal spares.

Selv blir jeg trist og lei når landets aviser slår opp bilder av stolte elgjegere med 20-takkers elgokser. Og jeg kan heller ikke fri meg fra å kritisere Jakt & Fiske, et ellers så utmerket blad, når de utpå høsten hvert år fokuserer på jegerne som har felt hjortevilt med de største gevirene! Det bladet i realiteten gjør, er å oppfordre til «gevirjakt», noe som aldeles ikke samsvarer med en god elgforvaltning.