Et norsk eksportevendyr

Den kalles gjerne dyreverdenens ingeniør, men ikke alle er like begeistret for byggeprosjektene beveren står bak. Enkelte hadde nok helst sett atp bestanden ble redusert, men slik har det ikke alltid vært.

I store deler av Europa ble beveren utryddet mellom 1200- og 1600-tallet. Pelsen var svært ettertraktet, men også kjøttet og bevergjelet, en konsentrert, illeluktende væske fra to punger ved halen. Dette ble hyppig brukt i folkemedisinen, og skulle kurere alt fra tannverk til hysteriske damer. I tillegg ble det brukt som potensmiddel.

Nær utryddet i Norge

På slutten av 1800-tallet var det rundt 1200 bevere igjen i hele Europa, kun fordelt på åtte små områder. I Norge var det færre enn 100 dyr igjen. Konsekvensene av den industrielle revolusjonen var tydelige, og i intellektuelle miljøer vokste det fram en økende bevissthet om skadene menneskelige inngrep hadde påført naturen.

Så også på et lite sted som Åmli i Aust-Agder, som lå i jernverkseier Nicolai Benjamin Aall sine skoger.

Aall var glad i natur og jakt, og hadde en stor samling av utstoppede dyr, fugler og insekter som stadig ble besøkt av vitenskapsmenn. Han oppdaget at det begynte å bli tomt for bever i skogene, og bestemte i 1844 at jakt på arten skulle opphøre på hans eiendom.

Året etter fulgte den norske staten opp og fredet beveren i ti år, før det igjen ble åpnet for jakt. Allerede i 1863 så man behov for å begrense jakttiden, men en totalfredning kom først i 1899.

Utryddet i Sverige

I Sverige ble det forbudt å jakte bever i 1873. Men da var det for seint. Her hjemme tok imidlertid bestanden seg opp igjen etter 20 år med fredning. På Sørlandet og i Telemark talte den rundt 7000 dyr, og var begynt å bli et problem for enkelte skogeiere. Dette kom distriktsantikvar og museumsdirektør i Jämtland, Eric Festin, for øret. Beveren hadde vært fraværende i de svenske skoger i 50 år, og flere hadde begynt å savne den.

Festin organiserte en innsamlingsaksjon der privatpersoner og lokale naturvernforeninger bidro til å finansiere den første transporten av et levende beverpar fra Norge til Sverige.

Initiativet resulterte i et storstilt forflyttings- og utplasseringsprosjekt som manglet sidestykke i samtiden. Og det er her vårt eksporteventyr startet for 100 år siden.

Den første reisen

Høsten 1921 ble et beverpar fanget i Åmli. De to beverne fikk en lang og strevsom reise til Sverige. Først med tog fra Åmli til Arendal. Deretter båt til Oslo, så tog derfra til Stockholm. Vinteren måtte de tilbringe på Skansen zoologiske hage, før de ble sendt med tog, hest og båt til sitt nye hjemsted i Bjurälvdalen i Jämtland.

De to beverne trivdes og stiftet familie. Flere bevere ble sendt fra Norge. Til sammen ble det mellom 1922 og 1945 satt ut over 80 norske bevere i Sverige. I dag er det flere bevere i Sverige enn i Norge – selv om svenske etterkommere også har vandret hjem igjen over grensen. Begge landene har i dag en robust og høstbar bestand, med 100 000 bevere i Sverige og rundt 80 000 i Norge.

Åmli på verdenskartet

Tidligere bestyrer ved Elvarheim Museum i Åmli, Tonje Ramse Trædal, er stolt over hjembygdas bidrag til det biologiske mangfoldet.

– Vi kunne vært helt uten den europeiske beveren, hadde det ikke vært for at den lille bestanden vår i Telemark og Agder ble fredet, sier hun.

Da Trædal var bestyrer på Elvarheim museum i Åmli, måtte de fornye en gammel beverutstilling. Det var i forbindelse med dette arbeidet hun først ble klar at det var blitt eksportert bever fra den lille skogsbygda i et omfang som verken hun eller andre lokale var klar over.

– Beveren er Åmlis bidrag i verdensarven! Det gir håp og viser at det faktisk er mulig å gjøre en forskjell, selv i situasjonen vi er i med masseutryddelse av en rekke arter i verden. Her var det noen ganske få enkeltpersoner som reddet beveren fra utryddelse – i siste liten, sier Trædal.

Miljøhistorisk gjennombrudd

Med på utstillingsarbeidet var også Dolly Jørgensen, professor i miljøhistorie ved Universitetet i Stavanger. Hun trekker fram at det allerede i 1873 var diskusjoner i Sverige om hva man skulle gjøre for å få beveren tilbake. Forskeren mener svenskene blant annet var motivert av skyldfølelse etter å ha bidratt til å fjerne en naturlig hjemhørende art. Særlig jegerne var aktive i diskusjonen, noe som kom godt til uttrykk i datidens jaktblader.

– Det var vanlige folk som sto bak gjeninnføringen av bever. I femti år hadde de kjent på fraværet av beveren. Men det krevde én person som brant for saken, det var Eric Festin som bestemte seg for at «dette må vi gjøre». Han gikk i bresjen for å skaffe sponsorer, samle inn penger og finne ut hvor det fantes nok bevere til at noen kunne avses.

Millionbestand

– Det er veldig bra at Norge har bidratt til å få opp bestanden i Europa, sier Frank Rosell fra kontoret sitt i Bø i Telemark, to timers kjøretur unna arnestedet for norsk bevereksport.

Rosell har forsket på bever i 30 år, og har selv vært med på å sende bever til utlandet. Det var til Skottland i 2008, den siste bevereksporten fra Norge for nå. Flere eksporteskapader er ikke planlagt.

Etter gjeninnføring i 25 europeiske land er nå den eurasiske beverstammen vokst fra noen få hundre til rundt 1,5 millioner dyr i dag. Av disse skal nesten halvparten være av norsk eller delvis norsk opphav. Beverne fra Sørlandet har med andre ord fått en tallrik etterslekt. I mange land har beveren nå også spredd seg naturlig over landegrensene.

Enkelte ser på beveren som et reint skadedyr, men selv om alle byggverkene i elver, innsjøer og vann kan by på noen utfordringer, har gjeninnføringene skjedd fordi dens tilstedeværelse også har en rekke positive effekter.

– Der beveren kommer, blir det liv. Beveren er en såkalt nøkkelart fordi dambygging og hogst bidrar sterkt til å skape nye og bedre levesteder for en lang rekke plante- og dyrearter. Beverdammene er for eksempel gode yngleplasser for ulike insekter, amfibier, fisk, pattedyr og fuglearter. Også rådyr liker seg i nærheten av beverdammene, forklarer beverforskeren.

Beveren har stort sett vært et kjærkomment tilskudd til faunaen der den er satt ut, selv om noen skogeiere kan rive seg litt i håret iblant. Der beverbestanden er tallrik, er det også innført jakt.

– Beverhistorien er uansett en tankevekker om hvor nær vi var å utrydde en dyreart, og hvor viktig det er med kunnskap og god forvaltning av naturressursene, sier beverforskeren.

– Forhåpentligvis vil vår oppfatning av hva som er skadedyr endres etter hvert som vi oppdager alle beverens positive sider.