Los på helsa løs

En deilig følelse for alle oss som bruker mye tid og krefter på å trene jakthundene våre. Det er likevel én ting som har fått meg til å stusse; alderen på hundene.

Spør du en gjennomsnittlig hundeier, vil de fleste være klar over at hunden ikke bør trekke all verden før den har passert ett år, og at tung belastning i kløven gjerne kan vente til etter fylte to.

Når høsten endelig er her, slippes likevel et lass av hunder i ymse aldre løs i skogen i rein jaktglede. Men er det lurt? 

«Moro med unghund på syv måneder», kunne jeg nylig lese under et vakkert bilde av en stolt hund sammen med viltet etter fallet. Og for all del, denne alderen kalles gjerne unghund i litteraturen, ikke minst fordi det gjerne er da den fysiske kjønnsmodningen skjer. 

Men la oss være ærlige, en hund på syv måneder er vel i realiteten mer valp enn unghund? At hodet ikke er på plass i denne perioden, er en ting. Men skjelett, muskler og sener har slett ikke «satt seg», og faren for både beinbrudd og belaståningsskader er stor. Dårlig konsentrasjon og ditto impulskontroll taler heller ikke til hundens fordel i denne fasen.

Det er ikke så mange andre land utenfor Norden som bedriver såpass utbredt løshundjakt i relativt hardt terreng. Derfor er det også forsket relativt lite på mulige seinskader som følge av for hard belastning i ung alder. 

Derimot er det en kjent sak at valpens knokler er myke, at benstrukturen trenger tid til å vokse sammen og at muskulaturen er underutviklet. Alle hunder trenger tid til å bygge et fast og fleksibelt fundament.

Jeg har jobbet nok som ringsekretær til å både høre og se at hunder ofte er løse i fronten, trenger mer parallellitet, er for smale eller rett og slett hengslete og uferdige før de to første leveårene er unnagjort. 

Derfor hevder jeg at valper og unghunder burde ha bevegelse fremfor mosjon, og at vi som førere burde ha fokus på sakte fremfor høy fart fram til hunden i hvert fall har fylt halvannet år.

Selvsagt er det forskjeller mellom raser og individer. Ofte er unghunden full av energi, og kan virke moden og klar for det meste. 

Å sette grenser er en viktig del av skadeforebyggingen. Husk at hunder generelt, og jakthunder spesielt, kan ha en veldig sterk psyke, og ofte skal det mye til før de viser smerte.

Også jeg har vært utålmodig og gitt unghunden frie tøyler tidligere enn jeg burde. Heldigvis er jeg blitt mer tålmodig (og kanskje litt klokere) med årene. I dag er min oppfordring klar: Slapp av. 

Du trenger ikke å ha den råeste jakthunden før fylte to år. Bruk heller valpe- og unghundfasen til å bygge en god relasjon dere imellom. Tren korte økter, lek og la valp og unghund være nettopp dét. Bli vant til å være i skogen og på fjellet. 

La hundene utforske, men sett klare rammer. På denne måten får du en bestevenn som slipper å få slitasjeskader i ung alder fordi du var litt for heit på grøten.