Med jakt på pensum

– Jeg skyter tiur, ass! Solan går tredje året på Sollerudstranda skole i Maridalen, nord for Oslo sentrum. Han har akkurat fått hagla til lærer Mats Horni i hendene. På samvittigheten har 15 år gamle Solan allerede en and, en skjære og en nøtteskrike.

Det er mandag i desember. Mandager i høstsemesteret betyr stort sett jakt for de ti elevene. Da har NJFF introjakt på rådyr for ferske jegere og elevene er vertskap. Da serverer de kaffe ved bålpanna, og når det trengs, viser introjegerne vei til postene. De er også med hundeføreren eller lærerne på post.

Siden Solan ennå ikke er fylt 16, får han ikke skyte rådyr, derfor er hagla med i tilfelle det skulle dukke opp rev eller hare. Det er det mye av her, og fritt fram for ungdommen til å skyte. Og skogsfugl, hvis det mot formodning skulle dukke opp i dette terrenget.

Skolen innerst i dalen

Sollerudstranda skole har ni skoleavdelinger med ulik praktisk undervisning. Skolen har lite tradisjonell undervisning i matematikk og kjemi, men desto mer utendørsaktiviteter i nærområdet.

Avdelingen i Maridalen, for noen bedre kjent som Maridalsprosjektet, har skogdrift, jakt og fiske som praktisk læringsarena. Vedproduksjon, skogpleie og faktureringsarbeid inngår i timeplanen. Det gjør også fellefangst av smårovvilt, vinterforing av rådyr og åtejakt på rev. I samarbeid med Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) er elevene også med på utsetting av ørret i Nordmarka.

Skolen har tilhold på Vaggestein gård lengst inne i Maridalen og ble etablert av Klaus Hennig i 1985. De første årene var elevene selv med på å rehabilitere det falleferdige hovedhuset med tilhørende låve. I dag har skolen ni elever og to lærere.

Alle de ni elevene har av ulike grunner valgt å slutte på vanlig ungdomsskole. Felles er at de ikke helt fant seg til rette på den mer stillesittende skolebenken. I Maridalen blomstrer de.

Endelig mandag!

– Alle mennesker er nysgjerrige – akkurat som revevalper, det gjelder bare å finne det som trigger nysgjerrigheten, sier lærer Mats Horni, som ble «headhuntet» fra SJFFs ungdomsgruppe da gamlefar, Klaus Hennig, skulle pensjoneres.

Fem centimeter nysnø har lagt seg som en lyddemper over landskapet rundt skolegården i løpet av natta. Solan går først i følget, med hagle og stolsekk. Gutten er fokusert, går så stille han kan, ser etter spor på vei til post, akkurat som lærer Mats har fortalt de skal gjøre.

Alle har en motor

– Alle har en motor, det gjelder bare å finne riktig nøkkel, sier Klaus Hennig på telefon fra Nesodden.

Han var først med på å starte opp Sollerudstranda skole, og seinere avdelingen i Maridalen. Fram til han ble pensjonist jobbet han hele sitt liv med dem som ikke passet inn.

– De som sliter med ordblindhet og hyperaktivitet har ikke et seriøst tilbud i den normale skolen. Som lærer har du som oppgave å finne fram til ressursene i hver enkelt elev. Det går jo ikke når du har 40 elever foran deg, sier han.

De stakkars eksamensfolkene

På Sollerudstranda skole var tanken å innlemme den teoretiske undervisningen i praktisk arbeid. Selv var Klaus Hennig til sjøs.

Den første skolebygningen var et båtslipp – på Sollerudstranda. De kunne konkurrere med andre slipp fordi skolen hadde gratis arbeidskraft i elevene.

– Når du er på steder der ting skjer, er det mye lettere å fatte hvorfor vi gjør det vi gjør. Og da får vi lyst til å lære, mener Hennig.

– Regnefeil ga ikke rød strek i boka, men mer penger ut i regnskapet.

Da skolen fikk avdelinger i Nordmarka og Maridalen, ble fiskestell OFA en del av læreplanen. – De stakkars eksamensfolkene skjønte ikke hva elevene våre snakket om på muntlig eksamen i biologi og naturfag. De klarte bestandig prøvene sine. Litt mer jordnær undervisning – det når fram, mimrer Hennig.

Mange av elevene har blitt seriøse jegere og flinke håndverkere siden.

God los

På GPS-en kan vi se at dreveren Junior er på vei nordover, mot postrekka der introjegerne befinner seg.

Hundefører og jaktleder er Kent Halvorsen. For mange er han mest kjent som fersk norgesmester i jaktfelt, men han er også tidligere elev på skolen.

Via jaktradioen blir Kent og lærer Mats Horni enige om at læreren skal ta med seg elevene litt nordover i terrenget.

Som sagt så gjort.

Der kan vi endelig høre den klingende losen.

Og nå kommer den vår vei.

Læreren er klar med hagla.

Elevene står musestille.

Der kommer geita.

I godt driv nedover tråkket. Litt for godt driv.

Og der kommer killingen.

Mats plystrer for å få den til å stoppe opp, til ingen nytte.

Læreren skjøt ikke

Så kommer endelig Junior labbende i sporet. Daniel løper for å koble. Drevet er over. Junior får masse ros. Gutta elsker hunden. Og de digger Kent.

– Hva skjedde nå gutter? Spør Mats Horni elevene.

– Du skjøt ikke, svarer en, litt prøvende.

– Det stemmer. Og hvorfor skjøt jeg ikke? Nå må vi ha litt skole …

– Fordi du ikke var sikker, fordi dyra hadde for stor fart?

– Ja. Men jeg kunne ha skutt. Og hadde sikkert truffet i 90 % av tilfellene.

– Men hvis det hadde blitt skadeskyting, hadde det blitt ettersøk med usikkert utfall, og resten av jaktdagen ville trolig blitt ødelagt. Nå kan vi bare prøve igjen.

Men litt skuffende var det jo.

Skolen er brutal

– Jens Stoltenberg lærte ikke å lese før han var ni eller ti år. Det har ikke gått dårlig med ham av den grunn. Jeg mener skolen skal være et sted man skal trives, kan skaffe seg erfaringer og gjøre ting som er meningsfullt. Så får dette med hva elevene skal kvalifisere seg til komme seinere, sier Espen Schaaning.

Schaaning er idéhistoriker, har studert skolen gjennom et langt liv i akademia og er ganske kritisk til mye ved dagens skole.

Han mener skolen har en rekke sosiale strukturer som har lite med læring å gjøre. Skolen fungerer for eksempel som et sted der man plasserer barn og unge som man ikke kan eller vil innlemme i arbeidslivet. Dessuten benyttes skolen til å oppdra barna til å bli disiplinerte, til å venne seg til å leve med ubehag, noe som er en nyttig egenskap i rutinepregede, slitsomme og ofte dårlig betalte jobber.

Fra læringsmål til middel

En kritikk av den norske offentlige skolen er at det barn trenger – og har gjort opp gjennom historien – er å leke, og etter hvert være til nytte for flokken sin og samfunnet rundt seg. I den offentlige skolen er begge deler nesten blitt borte.

Det som er typisk i dagens skole, sier Schaaning, er at man har satt seg en rekke læringsmål som elevene skal oppnå. Så tester man graden av måloppnåelse og graderer barna på en normativ skala. En perfekt oppskrift på å produsere tapere, mener han. Derfor syns han at man burde snudd helt om på det: Læringsmål burde bare være læringsmidler.

– Skal man rigge opp teater, sette opp et skur eller whatever, så krever det at man finner ut av en hel del ting. Aktivitetene er det som er viktig. Da blir det meningsfullt å opparbeide seg teoretiske ferdigheter og kunnskaper – nettopp fordi det skal brukes til noe, sier han.

Med blod på pensum

– Dra, Solan! Det er learning by doing, dette.

Mats Horni veileder når Solan og Harald skal flå skinnet av et nyskutt rådyr.

Siste skoledag før juleferie var egentlig i går. Men rådyrkvoten var ennå ikke fylt, så både jaktlederen og lærerne ville se om de kunne lykkes med å felle noe mer. De elevene som ville, kunne bli med på jakt. Det var Solan og Harald som ble med. Og det ble fall.

Nå står de begge med latekshansker og har fått blod på klærne.

Lærer Mats Horni benytter anledningen til å snike inn litt anatomiundervisning underveis i slaktet. Selv om det egentlig er juleferie. Mon tro hva ribbekassen har for funksjon? Beskytte hjertet, kanskje? Hvorfor det?

– Hjertet, det er akkurat som hos oss. Får man tette blodårer i hjerte, hva heter det?

Matematikk, takk

Det har blitt januar og holken har lagt seg rundt den hvite skolebygningen. Der inne er det tid for klasseromsundervisning.

– Nå er det matte, gutter! sier lærer Magnus Kultorp.

– Nei!

Matte er på ingen måte favoritten til gutta. De foretrekker heller å bruke motorsag eller være med på jakt.

– Jo. Vi skal ha forsøk og regne på trykk og belastning på islagte vann. Dagens tema er fordeling av vekt. Er det nyttig?

– Ok, hvis det handler om pilking, så er det greit, gir Daniel seg til slutt.

I klasserommet har Harald fått i oppgave å tenne peisen, så det er varmt og godt. Et par ski og et par skøyter er hjelpemidler for å lære elevene om Newton og Pascal. Newton er målenheten for kraft. Pascal er hvor mye trykk det er på en flate.

Bedre enn på PC

– Hvorfor går vi med skøyter på vann? Fordi det er tryggere?

– Nei, som Daniel sier, det er jo på grunn av farten. I fjor var det forresten en elev som gikk gjennom isen, som noen av dere husker.

– Det var praktisk læring, smiler læreren.

Men nå er det teoretisk klasseromsundervisning. Tommestokker, kalkulatorer, ski og skøyter ligger utover pultene. I grupper på to skal de regne arealet på skiene og skøytene, for så å regne trykket mot underlaget, når de legger til sin egen kroppsvekt.

Her ble det ikke ett svar med to streker under. Alle fikk litt forskjellige tall, men likevel ganske likt resultat. Det hadde ikke så mye å si hvor mye av skituppen som ble tatt med i regnestykket, eller om en veide fem kilo mer enn en annen. Den store forskjellen på trykkfordeling, den ble avgjort av om man brukte ski eller skøyter.

Harald elsker ikke matte. Men denne måten er langt bedre enn på den forrige skolen.

– På den gamle skolen hadde vi matte på PC. Dette er bedre fordi det er på ekte, sier han.

Skole med mening

– Motorsag og rådyrjakt er det som er mest spennende, sier Daniel.

Han tar en bit av rundstykket sitt og tenker seg om, før han svarer videre på hva han syns er den største forskjellen fra å gå på vanlig skole.

– Det viktigste jeg har lært her i Maridalen, er arbeidsmotivasjon. Her har jeg lyst til å lære ting fordi det er gøy.

Ifølge Susanne, moren til Daniel, er han ikke til å kjenne igjen.

– Den skolen har betydd alt i verden for Daniel. Der han gikk før, så han hva alle de andre fikk til, men slet selv, fikk raseriutbrudd og havnet utenfor sosialt.

Nå går han på en skole hvor han får oppleve mestringsfølelse og et godt, meningsfullt fellesskap med både elevene og lærerne.

– Jeg har nærere forhold til lærerne mine her, sier Daniel.

Savner jenter

Etter at han begynte i Maridalen, har det ikke vært en dag der han ikke orker å gå på skolen. Og moren sier han får skryt fordi han tar ansvar. Å måtte stå opp tidligere fordi skoleveien er mye lengre enn før, er det eneste negative. Han savner ikke kameratene i nabolaget, men iblant kan han savne at det var noen jenter her.

Magnus humrer. Han kan jo blir streng han også. Og han legger til:

– Vi vil forresten gjerne ha jenter inn i klassen. Det har fungert veldig bra de årene vi har hatt det.

Den faste starten på dagen, felles frokost, er ved veis ende og skoledagen skal i gang. I klasserommet brenner det i peisen og skolehunden Willy ligger i buret.

Daniel rydder tallerkenen sin og sier:

– Skolen her er litt «no man’s land», vi gjør vår egen greie.

Minkrydderen

I Bø i Vesterålen har en 17-åring sørget for at det nærmest er minkfritt.

Pluss