Annonse
Ketil Skogen ønsker en debatt om gjenutsetting velkommen.

Månedens ytring

Fang og slipp - nok en gang

Ketil Skogen er lidenskapelig tørrfluefisker – og ønsker en debatt om «fang og slipp» velkommen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I slutten av august tok avisa Nationen opp temaet «fang og slipp», de seinere år også benevnt som gjenutsetting. Det var pakket inn i en artikkel om den nye dyrevelferdsmeldinga fra Nærings- og matdepartementet, og med en temmelig kritisk vinkling.

Ikke overraskende, siden avisa har sterke bånd til landbruk og ressursutnyttelse, og ser på «fang og slipp» som en fremmed og tvilsom måte å omgås naturen på.

Og som man spør får man svar: I reportasjen bekrefter Mattilsynet at «fang og slipp» er ulovlig, hvis det ikke er begrunnet i spesielle forvaltningsbehov, og at det eneste holdbare motivet for sportsfiske (juridisk og moralsk) er død fisk som ender på en tallerken.

I sommer har jeg fisket mye. Etter at ungene ble store har jeg kunnet holde på nesten like intenst som for 30 år siden. Jeg bor nær elva, så fisking kan kombineres med andre ting – også jobb, siden mye foregår om kvelden og natta. Og jeg fisker kun i min kjære Rena.

Den lokalkunnskapen jeg har opparbeidet er en sentral del av det hele. Hvis jeg får stor fisk, så er det ofte fordi jeg vet hvor jeg skal fiske.Det handler ikke bare om å få fisk, selv om målet alltid er å lure storørreten. Jeg vet ikke om noen mer intens opplevelse enn å fiske på stor, vakende ørret.

Tilfredsheten ved å få til fluekasting under vanskelige forhold er også viktig, for jeg skal hilse å si at jeg ikke er noen naturbegavelse. Men det er helheten som er viktig. Beverne ser ut til å bli flere, oter ser jeg ganske ofte, og i fjor tok en av dem en andunge rett foran øynene mine.

Ei regulert elv omgitt av hogstflater og Forsvarets øvingsfelt blir til ekte natur, og er en viktig lenke til et dypere naturengasjement – kanskje nettopp fordi det noen ganger kjennes som om denne smale stripa med vann og belter av skog er alt som er igjen. Det er ikke riktig, selvfølgelig. Det er fortsatt mer natur igjen. Men den forsvinner i høyt tempo, og elva i skumringen er god å ha når det røyner på.

Det er tørrflue som gjelder i Rena, både for meg og mange andre. Det betraktes av mange som en lite effektiv fiskemetode, men da det moderne fluefisket eksploderte på 1980-tallet, bidro det raskt til overbeskatning. Det kom i tillegg til mer tradisjonelle metoder som fortsatt var utbredt, og verken markfiskere eller den unge garden av fluefiskere praktiserte «fang og slipp» den gangen.

Resultatet ble en tynnere bestand, og mange begynte å sette fisk ut igjen, slik de hadde lest om i amerikanske Fly Fisherman. Gjenutsetting har i dag blitt en del av kulturen i Rena, og er en selvfølge både for lokale og tilreisende fiskere. Sammen med pålagt fangstbegrensing fra et framsynt elveeierlag, har det vært en suksess.

Det er mange sider ved «fang og slipp», og etter min mening er det mye som ikke kan forsvares. Men det handler om redskapstyper, metoder og omfang. Dette må diskuteres, og begrensninger (selvpålagte og i form av regler) må vurderes og aksepteres.

Produksjonsmotivet er bare i beskjeden grad til stede i sportsfiske i dag, også når fisken dør til slutt. Andre motiver, som mine, kan ikke avvises som uetiske, gjennom å rakke ned på «fang og slipp» som «lek med liv» og «egoistisk underholdning». Og da i motsetning til akkurat den samme aktiviteten når den ender med at fisken dør.

Det er et snevert og snusfornuftig veterinærperspektiv, et slikt som passer for Nationen. Der er produksjon målet, og da er normene mindre strenge. Husdyrhold, akvakultur og kommersielt fiske slipper unna med mye. Det er selvsagt ikke bare fordi produksjon og ressursutnyttelse trumfer rent moralsk, men også fordi det ikke er lett å skubbe seg på mektige industrier. Sportsfiskere som setter ut igjen fisken, og ikke lar den pines i et garn eller kveles i et lasterom, er derimot lette å ta.

Det finnes en rekke formelle unntak fra det påståtte forbudet mot «fang og slipp», som minstemål, feil art, utgytt laks, osv. Fisk som settes ut av slik grunner, lider like mye som de som settes ut for å øke en bestand. Om det er fiskens lidelse man er opptatt av, er det sportsfiske i seg sjøl man må diskutere. Og vi må ikke bare tåle, men ønske velkommen, en slik debatt. Å bare vise til eldgammel veidekultur og høsting av naturens overskudd holder ikke.

Flere dyrerettighetsforkjempere har et konsekvent og forståelig perspektiv når de sier nei til all manipulering av dyr når det kun tjener menneskenes interesser. En slik inngang kan ikke avvises. Tvert imot, det er lett å se at vårt menneskesentrerte utgangspunkt er dypt problematisk.

Jeg har ikke tenkt å gi opp fisking med det første, men det jeg holder på med har konsekvenser jeg ikke kan ta lett på. Saken er bare at jeg ikke kunne tatt lettere på det om jeg hadde slått hver eneste ørret i hodet og tatt den med hjem.

Powered by Labrador CMS