En siker vinner

Det skal handler om siken i Sølensjøen, en langstrakt innsjø nord i Rendalen. Her har det vært fisket i over tusen år, og fisket var en helt sentral del av inntektsgrunnlaget til grunneierne.

På midten av 1800-tallet ble det laget regler som strengt regulerte fisket med perioder, maskevidde og dybde på garn og nøter. Inntektene ble fordelt etter et sinnrikt lottsystem, og basen var Fiskevollen nord i vannet.

Levende museum

Fiskevollen er verdt et besøk. Det er Norges største innlandsfiskevær med over 30 naust og andre bygninger, mange bevaringsverdige. Stedet drives i dag av 7–8 lokale fiskere.

Hovedfisket var lenge etter røye om høsten, men i de harde 30-åra ble det satt ut sik, og i dag er dette som dominerer fangsten. I et normalår tas det 10–15 tonn, på det meste så mye som 25 tonn. Tidligere ble mye av siken til rakfisk, men i dag er hovedproduktet varmrøkt sik.

Varmrøykt sik: Røykeloven

Mye blir foredlet lokalt hos Femundmat i Engerdal. Noe selges også fersk til besøkende på Fiskevol- len, for man ønsker å vise fram fisket. De leier ut hytter og garn for den som vil prøve lykken selv. Slik sprer man interessen for sik og skaper forståelse for den store verdien innlandsfisk kan representere.

Det handler om interesse for tradisjonene og kunnskap om hvordan livsgrunnlaget best kan opprettholdes. Fiskevollen har utviklet seg til et levende museum, der man kan se god og tradisjonell ressursforvaltning i levende live.

Krøll med krøkle

Fiskerne på Sølensjøen viser hvor viktig det er å røkte disse ressursene. Litt mer sørvest i Rendalen viser Storsjøen det motsatte. Her døde sikfisket sakte ut for få år siden etter at noen på starten av 2000- tallet syntes det var en god ide å slippe ut krøkle i vannet, sannsynligvis for å gi storørreten en mulighet til å vokse seg større.

Som et ledd tidlig i næringskjeden, er krøklen tilpasningsdyktig der den kommer. Det skjedde i Storsjøen, der bestanden raskt vokste seg stor ved å beite i samme matfatet som siken og røya. Fangstene av sik og røye gikk ned og størrelsen ble mindre. Det samme gjorde inntektene til fiskerne som hadde sik som en viktig del av årslønnen. Fisket var ikke lenger lønnsomt.

Dødsstøt

Men når siken ikke ble fisket opp, fikk en annen organisme bedre fotfeste: gjeddemarken. Gjeddemarken er ikke farlig, men gjør fisken uappetittlig som mat for mennesker. Ingen vil spise eller kjøpe en fisk med gjeddemark.

Så da gjeddemarken spredte seg i den stadig magrere sik som ikke ble fisket opp, ble det dødsstøtet for det kommersielle fisket etter sik i Storsjøen. Denne onde sirkelen har fiskerne i Sølensjøen klart å holde unna gjennom å holde i hevd et aktivt fiske etter gamle tradisjoner. Derfor lukter det fortsatt fersk tjære og fisk på Fiskevollen.

Sportsfiske etter sik

Som sportsfisker skal man heller ikke kimse av siken. Legendariske Julius Ytteborg (1923–2015) var en representant for de tidlige norske fluefiskerne. Han ble på mange måter en sikens ambassadør, og bidro også til å sette Galten gård i Engerdal og flere av innsjøene i området på sportsfiskekartet.

Historietime: Fenomenet Julius Ytteborg

I juli 1968 tok han en sik på 4,15 kilo i Galthåen. Det er fremdeles gjeldende norgesrekord. Sportsfiske etter sik er blitt stadig mer populært. Om du ikke er fortrolig med fluestanga, kan siken fiskes med agn hele året. Prøv maggot eller mark på små kroker, da siken har ganske liten munn.