Fenomenet Julius Ytteborg

Den gamle mannen gjør et nytt kast. Flua lander i strømvirvlene, før den forsvinner ned i dypet. Julius Ytteborg følger lina med blikket, og venter på draget. Men laksen i Drammenselva er i det vriene hjørnet. Responsen uteblir, og den klassisk antrukne fiskeren tar et par, tre forsiktige skritt, før han presenterer flua igjen.

– Jeg husker det godt. Julius sto og kastet. Han var dyktig, vet du, en fryd å se på. Så kom det en kar med en hatt full av fluer gående bort til ham. Han sa «du kaster for kort». Julius kikket på ham og spurte tørt «å, står det ikke laks der ute, da»? Det måtte jo vedkommende bekrefte at det nok gjorde, og da kvitterte Julius med «hvorfor skal jeg kaste over dem, da»? Det var typisk ham. Beskjeden, aldri brautende, men meget velartikulert og skarp når det trengtes.

Paradiset

Det er Svein Aurmark som humrende forteller historien om sin gode venn gjennom mange år. De to møttes i 1970-årene i Norges Handels- og Sjøfartstidende – i dag Dagens Næringsliv – der begge jobbet. Deres felles interesse for sportsfiske gjorde at herrene lærte hverandre å kjenne også utenfor aviskontorene. Etter å ha tatt med Svein til Holmendammen og lært bort kunsten å kaste med fluestang, inviterte Ytteborg kollegaen med til sitt paradis: Galten gård i Engerdal.

Julius Ytteborg kom til Galten gård første gang i 1939, sammen med familien. Området byr på godt fluefiske etter både harr og ørret, men det var siken han virkelig lot seg fascinere av. I en artikkel i Flyfishers’ Journal, medlemsbladet til den ærverdige og London-baserte Flyfishers’ Club, skrev Ytteborg om «den underlige siken»:

«I Norge holder den til i de samme områdene som harren, selv om den foretrekker roligere vann. Den kan veie opp til om lag 9 pund (4,1 kilo), og er en strålende fisk å fange på tørrflue. Siken har blitt et ettertraktet trofé for enhver sportsfisker, for eksemplarer over 3 pund (1,4 kilo) er uvanlig. Som art er siken både sky og meget nøye med hensyn til hvilken flue den tar – når og hvordan.»

Good sport

Ytteborg utdypet hvor krevende det er å overliste siken med tørrflue, i et kapittel i Trygve Berntsens bok «Du vandrende fisker», utgitt i 1974. Han trakk også her fram at siken er svært forsiktig og sjelden vaker.

Guide: Engerdal - et sør­norsk fiske­eldorado

Fra et sportsfiskersynspunkt kommer dertil flere momenter som for noen betegner et minus, for andre et pluss: Siken kan være meget kresen i fluevalget, storsik er meget sky, den er løs i munnen og slår seg lett av, den er ikke stasjonær, men flytter seg uavlatelig og kommer opp på nye steder, noe som kan komme til å kreve både hurtige, lange og presise kast.

Men for Ytteborg var nettopp slike utfordringer det attraktive med fluefisket etter sik. Som representant for de tidlige norske fluefiskerne, var han formet av og tro mot det britiske sportsfiskets gentlemen-prinsipper. Å gi seg i kast med utfordringene naturen kan by på, i håp om å overvinne dem, var ansett som «good sport».

Rekord

– Fluefiske etter sik er vanskelig. Det tok to, kanskje tre år før jeg fikk ordentlig dreisen på det. Julius pleide å si at av de fiskene som slår på flua, bommer du på halvparten. Og av de som sitter, mister du halvparten under kjøringen. Men naturopplevelsene på Galten er like fine likevel. Den gang som i dag. Det er magisk der når de store døgnflueklekkingene inntreffer, forteller Svein Aurmark.

Konservative fluevalg

Med sin klassiske tilnærming til fluefisket, er det ingen overraskelse at Ytteborgs valg av fluer var konservativt. Greenwells Glory og Black Gnat var blant pionerens favoritter, men av og til lot han seg friste til å prøve moderne kreasjoner, røper vennen.

– Jeg lå i båt i Isterfossen, da Julius kom roende. «Nu, har du fått noe?» spurte han på sin sedvanlige fornemme måte. «Jeg har fått ti», svarte jeg. «Ti? Hvilken flue fisker du med?», lurte han på. Da fortalte jeg at jeg fisket med en Rackelhane, en flue han ikke kjente til. Han uffa seg litt da han fikk se den, men jeg klarte å overbevise ham om å prøve en. Da vi møttes igjen neste dag, sa Julius: «Du Svein, den Rackelhanen gjorde sannelig underverker». Så snakket vi ikke mer om det.

Les også: Fluefiske etter harr kan redde høsten

Norgesrekord

Det var imidlertid ikke Kenneth Boströms Rackelhane som overlistet den største siken Julius Ytteborg fikk på Galten – og som fremdeles er gjeldende norgesrekord. Fisken veide utrolige 4,15 kilo, og ble tatt fra båt på en Greenwells Glory i sjøen Galthåen sommeren 1968.

– Julius snakket gjerne om rekordfisken sin, men han skrøt aldri. Han var opptatt av de tidlige årene da det fremdeles var mye stor sik i vannene. I dag har det tapt seg, dessverre, men vi reiser fremdeles tilbake til Galten hvert eneste år. Og vi tar fremdeles sik på rundt to kilo, fortsetter Svein.

Sportsfiske for alle

Det fluefisket Julius Ytteborg representere, tuftet på arven fra de britiske sportsfiskerne som kom til Norge tidlig på 1800-tallet, var dominerende fram til 1930- årene.

I sin hovedoppgave i etnologi, «Vær ekte sportsmann i alt og ett», gjør Jan Ove Vasaasen fra Lillehammer et grundig og interessant dypdykk i denne brytningstiden i norsk sportsfiskehistorie.

Med ordnete arbeidsforhold, mer fritid, bedre økonomi og forbedring av infrastrukturen i landet, fikk den vanlige nordmann i større grad tid og anledning til å prøve seg på sportsfiske. Demokratiseringen førte til et økt sosialt mangfold i sportsfisket, og for stadig flere ble fiskestanga en tro følgesvenn, skriver Vassasen.

Samtidig ble flere sportsfiskeforeninger etablert, og en hovedoppgave for disse var å rekruttere stadig nye medlemmer – nye sportsfiskere. På utstyrsfronten ble det gjort stadige forbedringer, og snart kunne selv nybegynneren slumpe til å lure storfisken.

Heisekran

Utviklingen første til en frisk debatt om moral, effektivitet og konsekvenser. Flere profilerte sportsfiskere grep til pennen, og blant dem som markerte seg i dette ordskiftet, var nettopp Ytteborg. Han la ikke skjul på sin irritasjon over utviklingen, og i Oslo Sportsfiskeres årbok, Stangfiskeren, fra 1953 presenterte han sitt «personlig grundig gjennomtenkte syn»:

Ingen behøver å være i tvil om at mye av slukfiskets popularitet skyldes den ting at nybegynneren kan få fisk på sluk med et minimum av øvelse og innsikt i sportsfiske, i virkeligheten så snart han har kommet over backlash-stadiet. Nå er også denne siste skanse i ferd med å forsvinne, våre titusener av sportsfiskere kan fritt gå løs på ørreten i fjellvann, elver og tjern med gjennommekanisert utstyr, denne heisekranen av et sportsfiskeredskap som heter kasteslukutstyr.

Propaganda

Debatten fortsatte i mange år. I Norges Sportsfiskerforbunds tidsskrift Fiskesport i 1957, rettet Ytteborg kritikk mot det han kalte foreningenes ”propaganda”. I hans øyne var idyllen nå ødelagt:

Avstanden mellom 1930 og i dag er stor når det gjelder virkelig sportsfiske i trakter hvor man kunne være noenlunde for seg selv; man finner en uhyre avstand og et skremmende langt sprang både når det gjelder det direkte utbytte pr. stang, og særlig når det gjelder den ikke mindre viktige siden: At man kan få følelsen av å være for seg selv et øyeblikk i villmarken, møte elven og vannet i ensomhet, ikke alltid finne andre der når man kommer fram, eller merke kødannelsen og kappløpet bak seg.

Dannelse og måtehold

– Slik jeg vurderer det, handlet debatten om bekymringer for økt press på natur og fiskebestand, og at for mange nye fiskere kom i konflikt med den enkeltes gode naturopplevelse og sportslig utførelse av fisket. Samtidig handlet det om å bevare det sportslige og estetiske man mente eksisterte i fluefiske, altså beva- ring av en kulturs iboende egenskaper de mente var tuftet på opplæring, dannelse, måtehold og kunnskap, sier Jan Ove Vasaasen.

Han er opptatt av at selv om Ytteborg markerte seg som en budbringer av motstanden mot sportsfiskerevolusjonen, hadde han mange sportsfiskeveteraner med seg.

– Slukfisket krevde mindre trening for å utføre det, det var billig og svært effektivt, og dette bidro til å rekruttere mange nye aktører med svært varierende motiv, kunnskap om fiskerkultur, natur, naturforvaltning og fiskebestander, sier han.

Egoist?

Med sin tydelige stemme i debatten om sportsfiskets utvikling, og åpenbare motstand mot demokratiseringen av sportsfisket, er det legitimt å stille spørsmål om Julius Ytteborgs motiver for denne kritikken.

Lå det utelukkende egoistiske motiver bak, eller var han inne på noe relevant, om enn kanskje ikke så politisk korrekt sett med dagens øyne?

– Allemannsfiske er ingenmannsfiske, sa Julius. Han mente at ingen hadde ødelagt mer for fluefisket i Norge enn Göte Borgström, grunnleggeren av ABU. For med kastesluksneller og annet utstyr av en slik kvalitet og til en relativt billig penge, kunne enhver lykkes med sitt sportsfiske. Det fikk konse- kvenser for opplevelse og bestand, sier Svein Aurmark, før han fortsetter:

– Husk at han var født i en annen tid. Vi formes alle av tiden vi vokser opp i. Dessuten, ønsker vi ikke alle å få ha våre fiskeopplevelser i ro og fred, alene eller sammen med gode venner?

«Eventyrets slutt»

Faktum er at Ytteborg langt på vei argumenterte slik en rekke fluefiskere har gjort både før og etter ham. Ta for eksempel Sir Hyde Parker, som fisket laks i Norge fra 1830-årene. I et brev til bjørneje- geren Arthur Lewellyn Lloyd, skrevet omkring 1850, deler en resignert Parker sine tanker om laksefisket i Norge – og sin egen framtid:

For tiden er det slett ikke så enkelt å få tak i en førsteklasses elv. I Norge er nå hver mann fisker, mange strekninger er bortleid, og det er vanskelig å finne en plass for seg selv. Jeg betrakter eventyret som nesten slutt, i det minste for en gammel mann som meg, og ikke lenger verd den lange reisen.

Rekk opp hånda, den som gjerne deler jordbærstedene sine med hvem det måtte være, framfor å forsøke å skjerme dem og ha dem for seg selv?

En pioner

Ytteborg gikk bort i 2015, 92 år gammel.

Med det mistet vi en av våre virkelige fiskepionerer. For Ytteborg gledet seg like mye over ørret, harr og sik, som han gjorde over sjøørreten i Aurland, gjørs i Akersvannet, torsk i Oslofjorden og gjeddefiske sammen med Trygve Berntsen.

Men endringene Ytteborg opplevde gjennom et langt liv, må ha vært vanskelig å ta innover seg. I den tidligere nevnte artikkelen i medlemsbladet til Flyfishers’ Club, der Julius selv var medlem, reflekterer han over dette:

Tom stol

Jeg har hatt gleden av å fiske de to naboelvene i Aurland og Lærdal siden 1948. Begge i fylket Sogn, nord for Bergen. Vannstanden i Aurland har blitt betydelig redu- sert som følge av vannkraftutbygging i midten av 1970- årene, men så sent som i 1972 var sesongen fantastisk, antakelig en av de beste i dette århundret, med massevis av sjøørret fra 7 (3,2 kilo) til nesten 20 pund (9,1 kilo). Det var fremdeles mulig å fange noen av de større sjøørretene på tørrflue og lett utstyr midt på dagen. Det er ikke lenger mulig, og, dessverre, Aurland er ikke lenger en elv å anbefale.

La oss avslutte denne lille historien, slik Svein Aurmark avsluttet nekrologen og hyllesten av sin gode venn og mentor, Julius Ytteborg:

Vår felles interesse for sportsfiske førte oss sammen på mange turer. Ikke minst er jeg lykkelig for at han tok meg med til Galten og de enestående fiskeopplevelsene der, når storsiken fråtser i insekter på trolske sommer- netter. Julius og hans tidligere kolleger i avisen har hvert år satt hverandre stevne til en årlig lutefiskaften. Før julen 2015 sto hans stol for første gang tom. Vi savnet ham veldig og takker for en lang og opplevelsesrik reise.