Spøkelsesfuglen

Vi er godt inne i overgangen mellom høst og vinter. Mens de fleste rype- og skogsfugljegere nærmest inntar dvalemodus, er Olav Egeland (51) i startgropa.

– Denne spøkelsesfuglen må man glede seg over mens man kan. «Here today, gone tomorow», det er rugdas motto.

Olav kalibrerer GPS-en mens den fem år gamle engelsksetter-tispa i bilen gir beskjed om at hun ikke har planer om å sitte parkeringsvakt.

Vi er på Ravenheia i Farsund. Landskapet vi skuer utover minner mest om en egg-kartong. Kontrasten til Flat-Lista noen få kilometer unna er slående. Terrenget er preget av gammel kulturmark med utmarksbeiter og gamle slåttenger.

Her er fuktige løvskoger med tørre lier og bare fjellknauser. Underlaget veksler mellom gult høstgress og tepper av nedfallsløv. All verdens muligheter for rugda til å finne meitemark og larver – og til å stikke seg bort.

Stor variasjon
Den beste tida for rugdejakt er under høsttrekket, når denne trekkende vaderen gjerne finner det for godt å ta en pause langs kysten i vest, før den fortsetter ferden over Nordsjøen.

Men også mens trekket pågår kan rugdas tilstedeværelse i et terreng variere stort fra dag til dag. Det er noe av det som gjør denne jakta så fascinerende, mener Olav.

– Den ene dagen kan vi gå fra stand til stand, neste dag kan terrenget synes blåst for fugl, før det igjen kryr av fugl den påfølgende dagen. Jeg velger å tro at det handler mer om fuglens trekkatferd enn hundens prestasjoner, hun er ikke SÅ variabel.

Olav åpner bakluka. Storåsens Daisy er ikke vanskelig å be. Noen håndbevegelser, og et fyrverkeriet av en engelsk setter er i gang.

– Da får vi se om vi finner fuglen hjemme i dag, eller om den har forduftet som ånd i en fillehaug.

Fuglejaktas Formel 1
Jakta er bare tre minutter gammel idet GPS-en piper, og vi ser snart Daisy i dagens første stand. Gleden blir imidlertid kortvarig, for vi roter til situasjonen ved å tråkke opp fuglen på vei opp til bikkja. Olav lar den gå.

– Da er i hvert fall fuglen hjemme i dag. Er det én fugl fins det gjerne flere, sier han med et skjevt smil.

Daisy utreder raskt før hun drar ut på leting etter flere brunspraglete spøkelser. Vi trasker videre i et melankolsk landskap. Dette er noe ganske annet enn det fargesprakende rypefjellet hvor Olav og Daisy normalt starter jaktsesongen.

– Rugdejakta er på sitt beste fra høsttrekket nå i november og fram til den første snøen faller, dermed utfyller den rypejakta perfekt.
For Olav betyr imidlertid rugdejakta langt mer enn tidtrøyte mellom annen jakt.

– Den representerer noe særegent. Når hunden reiser fugl, går den ofte rett opp i lufta, for så å vinkle brått ut til en av sidene i en hakkete kasteflukt, ofte mellom trær og annen vegetasjon. Her gjelder det virkelig å henge med i svingene om det skal bli fugl i sekken. Rugdejakta er kort og godt fuglejaktas Formel 1.

Effektivt fuglearbeid
Han kaster et blikk på Astroen og justerer plutselig kurs og marsjtakt. Piperten forteller om hund i stand.

– Fort nå.

Han har allerede avansert flere meter før jeg rekker å reagere. Snart skimter vi hunden i en dirrende stand mellom busker og kratt.

Denne gangen blir det en oppvisning i effektivt fuglearbeid. Daisy reiser på ordre, og to rugder går på vingene med noen sekunders mellomrom. Olav får den rikelig trangborede Saueren i tale idet den ene rugda vinkler ut i ei glenne. Det blir to hull i lufta.

– Skyter jeg ei rugde på tre fuglearbeider, er jeg fornøyd. Men i dag har jeg reserevehagla, så vi får se hvor mange sjanser jeg trenger. Godbørsa ligger hjemme med brukket kolbe, humrer han og stapper to nye patroner i den gamle sideliggeren.

Høyt aktet i Europa
På kontinentet er rugda ansett som et svært eksklusivt jaktobjekt. I Frankrike og Italia er den favorittfuglen for alle som jakter med hund. Også danskene og britene verdsetter rugdejakta høyt, synliggjort gjennom eksklusive klubber som Dansk Sneppeklub og Shooting Times woodcock club.

For å bli tatt opp som medlem, må du skyte en ekte doublé på rugde, og det skal bevitnes av to personer. Ingen av klubbene har særlig mange medlemmer.

Beinende fugl
Daisy jobber iherdig for å overbevise om at hennes 1. AK skog med rugdearbeid forrige helg ikke var tilfeldig. Og i løpet av neste halvtime viser også Olav at det er mulig å skyte rugde med trangborede hagler. Daisy varter opp med et nytt godt fuglearbeid med presis reis, og ei rugde letter for siste gang.

Det er lite som vitner om at rugdene har kalt inn til slektsstevne akkurat denne dagen, men Olav og Daisy får sine sjanser. Noen litt mer spektakulære enn andre: Lyset har umerkelig blitt svakere idet settertispa brått stivner i vridd positur mot vinden. Men før Olav når fram, gir hun full gass oppover lia.

Det er så visst ikke bare hønsefugl som kan beine på bakken. Hunden spikrer fuglen 50 meter ovenfor oss. Vi klyver opp og tar oppstilling. Daisy reiser kontant på ordre, og ei rugde spretter rett til værs, før den flater ut langs en bratt fjellskrent. Sideliggeren er for lengst i posisjon, skuddet går og rugda klarer så vidt å runde fjellkammen før den tar bakken. Det vanker velfortjent ros på den firbeinte.

– Det en stor fordel at hunden både følger på når fuglen beiner, og at reisen er kontant og presis. Blir det for mye dveling og famling, er løpet ofte kjørt. Det gjelder det samme her som på skogsfugljakt.

Dagene er korte nå i november. Vi nærmer oss bilen, godt fornøyde med fire rugder i sekken. Bak oss lager mørket trolske kulisser av knauser og trær. Vi avslutter i trygg forvissning om at her sikkert vil være mengder av fugl i morgen. Eller ikke ei eneste fjær.

Rugdejakt med hund

I Norge jaktes rugde gjerne med stående fuglehund, I Rogaland og Hordaland, hvor arten årlig opptrer i større mengder under høsttrekket, har jaktformen lange tradisjoner. På Os utenfor Bergen har det i mer enn 70 år blitt arrangert rugdeprøve i regi av Vestlandet Fuglehundklubb. En djerv og god skogsfuglhund har gode forutsetninger for å lykkes på rugdejakt.

På kontinentet er rugdejakt med støtende hunder mer utbredt enn i Norge. Cocker spaniel er avlet fram nettopp med henblikk rugdejakt, derav navnet cocker.

Rugda trykker ofte hardt, så en firbeint medhjelper med god nese er en klar fordel, men det er også mulig å jakte rugde på støkk.

Rugdefakta

Rugda er en vadefugl som tilhører snipefamilien. Det latinske navnet er Scolopax rusticola.

Vekta varierer fra ca. 250 til 350 gram. Rugda er brunspraglet med tverrstriper på undersiden. Nakke og isse har svartbrune tverrflekker. Den har et langt og rett nebb og relativt korte bein til å være vader.

Rugda kan påtreffes fra Finnmark i Nord til Agder i sør. Den liker seg godt i fuktig bar- og blandingsskog.

Rugda er trekkfugl og en typisk «værtrekker». Den er særlig tallrik på Vestlandet under høsttrekket fra oktober til desember. I ruskevær og på sørøstlige vinder kan rugda bli værende i lengre perioder, da den kvier seg for å trekke over det åpne havet i motvind. Den forsvinner derimot raskt på nordvestlige vinder, spesielt om det er måneskinn, da rugda kun trekker om natten.

Rugda regnes for å være lettskutt, og det brukes gjerne hagl i størrelse 7–9.

Kjærlighet i sykdommens tid

Pluss

Undervurdert statusvilt

Jakttida på rugde er 10.09 -23.12.