Arkitektur for sjøørreten

Det var en oktoberkveld for to og et halvt år siden hun fikk øye på ørretene i Agnesbekken i Larvik. En sein kveld etter regn og flom. Sjøørret som lengtet hjem, men ble stående i en liten kulp uten å komme seg videre. 

Historisk hadde bekken blitt utnyttet til ulike industriformål, og dessuten markert grensa mellom Larvik og Stavern i Vestfold. Nå var den bare et løp som tok unna vann, i tillegg til å fungere som en forrædersk livsåre for sjøørret. 

Kirsti Henriksen skulle snart erfare at hennes oppdagelse på ingen måte var enestående – at fisken sleit i flere tusen bekker i Norge som følge av menneskelige inngrep. Kanskje hun som landskapsarkitekt kunne utgjøre en liten forskjell?

Vil fjerne hindringene

Vel hundre meter av Agnesbekken ligger i dag under den gamle industritomta i Stavern, der det i over hundre år ble produsert fyrstikker, sponplater og takplater. I 1984 var det slutt, og i dag foregår arbeidet med å transformere eiendommen til boliger og ny næring, i den nye Sjøparken. 

Som sin masteroppgave ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), har Kirsti Øfsthus Henriksen utarbeidet en landskapsplan for nettopp Agnesbekken.

– Jeg vil invitere sjøørreten tilbake – gi den muligheten til å overleve her med gyte- og oppveksthabitat, samtidig som folk kan få oppleve bekkens økosystem, sier hun. Skal det lykkes, er det nødvendig med førstehjelp. 

Utbyggeren av Sjøparken har allerede i sine planer å fjerne det store betongdekket, der bekken går i rør.

– De to viktigste hindringene for at sjøørreten skal kunne leve her, er en 3,5 meter høy demning og en høy kulvert ovenfor demningen. Så høyt klarer ikke ørreten å hoppe, sier Henriksen.

Vet hva som må til

 I masteroppgaven skisserer hun flere løsninger, som kan bli både miljømessige- og sosiale bærekraftstiltak. Demningen erstattes med en fisketrapp, der tersklene ikke overstiger 30 centimeter i høyden. 

Den høye kulverten ønsker hun å bytte ut med en gangbru, som strekker seg over den åpnede bekken. En gjenfylt tidligere dam, der fisken kunne oppholde seg om vinteren, vil hun også grave opp igjen. I tillegg vil Henriksen legge bedre til rette for kantvegetasjonen langs bekken.

– Dette skaper habitater med skjul, skygge og mat. Langs Agnesbekken er det allerede et fint kratt med svartor, som vil gi insekter til ørreten, sier hun. I landskapsplanen har Kirsti også lagt til rette for at mennesker skal kunne bevege seg oppover langs bekken på en bryggesti, og observere ørreten i et utendørs akvarium om høsten.

– Området rundt bekken kan få stor rekreasjonsverdi for de nye innbyggerne og undervisningsverdi for barnehager i nærheten. Det er viktig å vise de unge hvordan man tar vare på naturen, sier Kirsti Øfsthus Henriksen.

Må restaurere hele økosystemer

FN har utpekt 2021–2030 som verdens tiår for restaurering av ødelagt natur.

– Bare i Vestfold og Telemark har vi hatt 40 vassdrag som har vært sjøørretførende. Åtte av disse er tapte habitater, og ti er reduserte og truede habitater. 

Vi ødelegger bit for bit, som gir en stor samlet belastning på naturen. Selv om vi verner områder, er det et stort behov for å reparere de økosystemene som er ødelagt, sier landskapsarkitekten. 

Mens villaksen lever i de større elvene, lever sjøørreten gjerne i sideelver og bekker. Et bekkeløp som kan virke unnselig for en utbygger, kan være livsviktig for en sjøørretstamme.

I startgropa

Agnes Utvikling AS, som er utbygger av Sjøparken, har startet et samarbeid med Villaksens venner, Sandefjord forvaltningsråd for anadrom laksefisk og Larvik kommune for å se på tiltak som kan forbedre bekken og forholdene for sjøørreten.

– Masteroppgaven til Kirsti Øfsthus Henriksen er gjennomarbeidet og rett og slett imponerende. Vi er også enige i at bekken i større grad må løftes fram, synliggjøres og forbedres. 

Agnesbekken kan bli et foregangsprosjekt, sier Arne Hermansen, teknisk ansvarlig i Agnes Utvikling AS. Hvilke konkrete tiltak som faktisk skal utføres, er imidlertid mer usikkert.

– Dette må ses i sammenheng med utviklingen av prosjektet og nødvendige tiltak i bydelen, blant annet en pumpestasjon i området ved bekken. Det vil også være viktig å søke midler og samarbeidsaktører for å kunne dra prosjektet i realiserbar retning. 

Vi tenker en fisketrapp kan være en god ide, men dette vil prosjektgruppen se nærmere på.Vi ser fram til videre prosess og vil også gå i dialog med Kirsti. Hun sitter på viktig kunnskap og kompetanse, sier Hermansen.

Kan bli vinn-vinn

Imens er nok en høst gått over til vinter.

– Det er viktig å komme i gang, vi trenger sterke økosystemer for å komme bedre ut av klimaendringene. Rørene i bekken klarer ikke å ta imot alt vannet ved styrtregn. Vi får økt flomfare og mer avrenning fra jordbruket. Forslagene til restaurering tar også hensyn til dette, og vil gi bedre håndtering av ekstremvær, sier Kirsti Øfsthus Henriksen.

- Er du redd det tar for lang tid?

– Ja, å restaurere bekken krever penger, og kommer kanskje til sist i et slikt utbyggingsprosjekt. Men det at vi faktisk har sett ørret som har villet gå opp i bekken, betyr jo at en restaurering her kan bli skikkelig vellykket, sier hun.

NJFF: –Vi fortsetter arbeidet for sjøørreten

Norges Jeger- og fiskerforbunds prosjekt Sjøørretriket varte i tre år fra 2021–2023. Formålet har vært å styrke bestandene av sjøørret i Oslofjorden og Skagerak ved å restaurere og forbedre sjøørretvassdrag fra Halden til Portør. 

En del av arbeidet var å undersøke bekker og sette i gang tiltak i samarbeid med lokalforeningene.

– Lokalpolitikere, statsforvaltere og vannområdekoordinatorer har vært viktige målgrupper. Vi har tatt dem med ut i bekkene og vist dem hvordan det står til. Det nytter, sier Sondre Breian, prosjektleder for Sjøørretriket og sportsfiskekonsulent i NJFF.

Ni av ti trenger hjelp

 Til nå har prosjektet undersøkt tilstanden i omtrent 200 bekker, og laget tiltaksplaner for mange av disse.

– Ni av ti bekker er i så dårlig stand at de trenger hjelp. Årsaken til dette er stort sett dårlig arealforvaltning og negativ menneskelig påvirkning. Bekkene blir lagt i rør, slik at sjøørreten ikke får vandret. 

Et annet stort problem er kanalisering av bekkeløp og mangel på kantvegetasjon, som ofte er et resultat av landbruksaktivitet. Her blir også avrenningen fra landbruket et problem, både for bekken og fjorden den renner ut i. 

I tillegg er kulverter dårlig utformet eller plassert, slik at de skaper unødig høye hindre eller for høy vannhastighet for fiskevandring, sier Breian.

– Hva med nye utbygginger?

– Det største problemet her er mangel på kunnskap. Når vi snakker med grunneiere og foreslår tiltak som er positive for både dem og lokalmiljøet, møter vi forståelse, sier Breian.

Kunnskap til folket

Forbundet har engasjert en egen sjøørretveileder som har holdt foredrag rundt i alle landets regioner, samt utarbeidet filmer og informasjonsmateriell og bistått lokalforeninger.

– Nå lager vi også egne håndbøker til alle som ønsker å øke sin kunnskap om viktigheten av friske bekker og hvordan dette kan gjøres, sier Breian. I oppstarten av prosjektet fikk forbundet 2,9 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen DNB til arbeidet i prosjektet Sjøørretriket.

– Det viktigste vi har fått til, er å sette bekkekultivering for sjøørret på dagsorden igjen, både i vår organisasjon, hos lokale politikere, statsforvaltere og skoler. Vi har også fått rekruttert flere ildsjeler og fått flere folk ut i bekkene. 

Arbeidet har motivert mange lokalforeninger og hatt ringvirkninger i andre deler av landet, sier Sondre Breian. Selv om prosjektperioden er avsluttet, fortsetter arbeidet.

– Det er mange foreninger som har satt i gang tiltak, og disse vil vi følge opp. I tillegg engasjerer vi trolig to personer som i 2024 skal ut til skolene med foredrag og hefter om Skolebekken. 

Det er viktigere enn noen gang å restaurere natur, og det er fortsatt et enormt behov i bekkene rundt Oslofjorden, sier Breian.