Frihet til å bygge ned

I 1904 utga den britiske fjellklatreren og eventyreren William Cecil Slingsby boken «Norway, the Northern Playground». I likhet med en rekke av sine stangsvingende landsmenn, var han overveldet over all den spektakulære naturen Norge hadde å by på.

På den tiden besto om lag halvparten av Fastlands-Norge av det man i dag definerer som villmark, altså områder mer enn fem kilometer fra nærmeste tekniske inngrep. Men allerede noen tiår seinere, på 1940-tallet, var slike områder redusert til en tredel. I dag utgjør den villmarkspregede naturen bare litt over en tidel.

Det er lett å ødsle med en ressurs man har mye av. Fortiden må forstås i lys av sin samtid. Landet skulle bygges, og omfattende naturinngrep utført for 70–80 år siden ble gjort med lite kunnskap om mulig påvirkning på natur og miljø. 

Etter hvert har vi fått en langt bedre forståelse av sammenhenger og negative effekter rundt nedbygging av den urørte naturen det en gang fantes så mye av. Men selv om varsellampene har blinket i flere tiår, har ingen overordnet myndighet vært i stand til å dra hardt nok i håndbrekket.

I august publiserte Norsk institutt for naturforskning (NINA) en oppsiktsvekkende rapport under tittelen «Planlagt utbyggingsareal i Norge». Den bør interessere alle som er opptatt av å bevar norsk natur. For den forsvinner fortsatt – bit for bit, uten at vi har oversikt over ødeleggelsene. Kartlegging av planlagte utbyggingsarealer er et godt sted å starte.

Rapporten viser at intet mindre enn 2166 km2 er satt av til framtidig utbygging. Det tilsvarer et areal på størrelse med Vestfold fylke. Og merk deg følgende: Den største andelen, 987 km2, er satt av til fritidsboliger/hytter, og 354 km2 av disse arealreservene er lokalisert i leveområder for villrein, for å nevne noe.

Man kan selvsagt innvende at de største ødeleggelsene i villreinområdene skjedde for flere tiår siden, og at mange av de mest berørte arealene i praksis er gått ut av bruk. 

Men situasjonen blir ikke bedre av at flere kommuner fortsetter å bygge tett inntil områdene villreinen har igjen å leve på. Flere hytter betyr økt ferdsel i fjellet, og ytterligere press på en hardt prøvet art.

Her hjemme er villreinens utfordringer på mange måter blitt et symbol på naturkrisen og effekten av tapt natur. Det foruroligende er at den bare representerer toppen av isfjellet. I alt 2752 arter er i dag kategorisert som truet i Norge, ifølge Artsdatabanken. 

Den største trusselen for disse artene er arealendringer, hvor også skogbruk utgjør en betydelig del.

Plan- og bygningsloven er det sentrale rammeverket for å avklare tillatt arealbruk i Norge. Gjennom lovens bestemmelser om kommunal arealplanlegging, er det i all hovedsak kommunene selv som avgjør hvordan våre arealer kan brukes – eller vernes. 

Det har slett ikke vært en ubetinget suksessoppskrift. NINA-rapporten viser ikke bare at en stor andel av planene er gamle og utdaterte. 

Mange av kommunene mangler også kapasitet og kompetanse til å oppdatere dem. 

Dagens plansystem mangler dessuten tilstrekkelige verktøy for å fange opp den samlede effekten arealutviklingen vil ha på naturmangfoldet.

Det er på tide å våkne mens vi fortsatt har attraktive naturverdier igjen å forvalte og bevare. Den oppgaven er alt for viktig til å bli overlatt kommunene alene.