Hvor tung blir en tiur?

8. september 2012. Thomas Wesley Valstad fra Oslo feller en tiur av groveste sort på støkkjakt i Dalarna, Sverige.

– Jeg visste at det dreide seg om en stor tiur over 5 kilo, men det kom som en gedigen overraskelse at den var så tung, forteller Thomas når vi ringer ham.

Egentlig var det far John Valstad, selv en ivrig skogsfugljeger, som ante at dette kunne være en tiur utenom det vanlige. Tiuren ble tatt med til Kiwi Rælingen for kontrollveiing. Dette skjedde på postvesenets egen vekt, som kontrolleres av det norske justervesenet. Dokument ble skrevet og attestert av vitner.

Tiuren ble veid til 5,950 kilo!

– Hvis dette medfører riktighet, tror jeg vi snakker om ny svensk rekord, sier Vidar Marcstrøm, pensjonert Professor ved Universitetet i Uppsala og svensk viltforsknings «grand old man».

Vet du om en tyngre tiur? Send oss en mail.

Tiurene som forsvant
Gjennom et langt liv som forsker og jeger, har Vidar Marcstrøm bare opplevd et knippe tiurer over 5 kilo. De to største veide hhv. 5,3 og 5,2 kilo og ble skutt av ham selv.

– Jeg har selv vært nysgjerrig på hvor tung en tiur kan bli, og har lest og hørt om mange fantastisk tunge tiurer. Men selv har jeg aldri hatt slik en for hånden, ikke i nærheten. Derfor bestemte jeg meg for å utlyse en dusør på fem tusen kroner for tiurer over seks kilo. Dette var for en del tiår siden, så det var en god slump penger. Jeg fikk inn en del meldinger fra jegere som gjorde krav på dusøren, men da jeg sa at jeg ville komme for å kontrollveie, forvant tiurene som dugg for sola, alle som en. Enten ble de gjort opp ved en feiltakelse, eller de ble spist opp av hundene, erindrer en lattermild Marcstrøm.

I skvis
Så hvor tung kan egentlig tiuren bli? Vi spør viltbiolog Torstein Storaas, førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark avd. Evenstad.

– Vi biologer dukker helst unna slike rekordspørsmål. Verdens lengste menneske var 2,72 over sokkelesten, så høyst unormale individer forekommer jo fra tid til annen. Hva angår tiur, ble den største jeg selv har hatt befatning med veid til 5,2 kilo. Den ble skutt av min sønn under en felles jakt i Rendalen for noen år tilbake, sier Storaas.

– Mer interessant synes jeg det er å diskutere drivkreftene som former tiuren til det den er. På sett og vis er tiuren i skvis mellom krefter (seksuell seleksjon, se faktaramme) som gjør tiuren større og tyngre, og motkrefter som prøver å gjøre den lettere (naturlig seleksjon, se faktaramme). Tiuren er et kompromiss mellom å være stor nok til å kunne hevde seg på leiken, men samtidig bør den ikke bli så stor at det koster skjorta resten av året. Naturlig seleksjon begrenser altså tiurstørrelsen oppad. Men hvor denne kostnaden med størrelse og tyngde ligger, er ikke alltid like opplagt. Kanskje er ikke kostnaden med å være stor tiur så betydelig, men det å bli stor tiur, det koster.

Storaas forteller at kollega Per Wegge i sin tid oppdaget at kyllinger/ungfugl i små storfuglkull hovedsakelig var røyer. Hvilket indikerer at tiurkyllingen er mer sårbar for predasjon enn røykyllingen.

– Brødre og søstre i et storfuglkull lever på en måte i to forskjellige verdener. Tiuren skal bli 3,5 kilo i løpet av den første høsten, røya 1,9 kilo. Det koster å være kar, eller rettere sagt, det koster å bli kar. Wegges data tyder i alle fall på det.

– Vi jegere utnytter det faktum at tiuren ofte flyr nedover om den blir støkket. Kan det være en indikasjon på at tiuren er litt overlesset når det kommer til luftakrobatikk?

– Helt klart, men vi skal ikke dra det for langt. Tiuren kan farte over lange distanser om den vil. Mest sårbar er den under mytetida, altså like etter spillperioden. Da er tiuren lite flygedyktig og kan trykke noe helt vanvittig. Under denne perioden veier tiuren minst, det virker som den konverterer kroppsmasse til å lage nye fjær så fort som bare f …, humrer Storaas.

Størrelsen betyr ikke alt
Gevinsten med å bli konge på leiken er formidabel. En suksessrik tiur vinner ikke bare brura (som hos monogame arter), men hele brudefølget og flere til. En kan derfor forvente kraftig seleksjon på de karaktertrekkene hos tiuren som gjør den til en konge.

– Hvor viktig rolle spiller størrelse og vekt for tiurene i kampen om damene på leiken?

– Størrelse og vekt er viktig, med det betyr ikke alt. Tiuren må ha andre egenskaper også. Forskningen på Varaldskogen, med Per Wegge i spissen, finner paradoksalt nok ikke noen sammenheng mellom vekt på spilltiur og paringssuksess. Suksessrike tiurer er ikke nødvendigvis de tyngste, men de har kampevne (fighting ability), som Per Wegge kaller det, og stor selvtillit. Det blir litt som Jan Guillou så ofte beskriver i sine bøker om tempelridderen Arn. De største er ikke nødvendigvis de beste krigerne.

– For å snu litt på flisa. Hvordan hadde tiuren sett ut om ikke den hadde vært utsatt for seksuell seleksjon, men kun utsatt for naturlig seleksjon?

Skremmende lik en røy, antar jeg. 2 til 2,5 kilo og godt kamuflert, avslutter Torstein Storaas.

Størst i Trøndelag
Jakt & Fiske avholdt i 2006 (publ. nr. 1–2 2007) en konkurranse om hvem som felte landets tyngste tiur. 35 jegere meldte inn sine storfangster i løpet av høsten. Vinneren ble Thomas Larsen med en tiur på 5,456 kilo. Skutt i Orkdalen, Sør-Trøndelag. Av de 35 innrapporterte tiurene, veide sju av dem over fem kilo. Og de seks største tiurene var alle fra Trøndelag.

Dette er med på å bekrefte myten om at Trøndelag er hjemstedet for de aller tyngste ruskene i landet. Dessuten hadde Trøndelag sju tiurer på «10 på topp listen», Hedmark hadde to tiurer og Nordland var inne med en.

Jakt & Fiske hadde en tilsvarende konkurranse i 1986 (publisert Nr. 4 1987). Tyngste tiur veide 5,8 kilo og ble skutt i Flora (Mellom Stjørdal og Meråker, Nord-Trøndelag) av Jon Inge Nessimo. Seks av de 13 innrapporterte tiurene var over 5 kg. De fem tyngste var alle fra Nord-Trøndelag. Den sjette var fra Møre og Romsdal.

Et mer vitenskapelig materiale om tiur-vekter fra Trøndelag, finner vi i Svein Haftorns monumentale verk Norges Fugler fra 1971. Av 235 tiurer felt i Inn-Trøndelag fra september til mai (materialet er fra tiden da spilljakt var lovlig) var 11 tiurer over 5 kg, den tyngste veide 5,5 kilo. Svein Haftorn nevner også at tiurer skutt i mai er lettere en de som ble felt om høsten.

Jaktskribentene Frank Haug og Roar Hansen har også en del tiurvekter å by på i sin bok Storfugl-orrfugl-jerpe – biologi, forvaltning, jakt. Landbruksforlaget 2005. Forfatterne har til sammen felt et tresifret antall tiurer hovedsakelig fra Hedmark og Trøndelag.

Blant disse tiurene har 10 % veid omkring 5 kg eller mer. Andelen er noe høyere en det som ble beskrevet i Haftorns bok «Norges Fugler» som hadde en andel på tiur over 5 kilo på nær 5 prosent. Men vi må huske på at Haftorns materiale inkluderte spilltiurer som er lettere i vekt. Om Haftorn hadde utelatt dem, ville andelen tiurer over 5 kilo vært større.

Den tyngste tiuren forfatterne Haug og Hansen har registrert, veide 5,5 kilo og ble felt i Åsnes, Hedmark 1981.

6,7 kilo?
I samme bok nevnes også en tiur skutt i Singsås, Sør-Trøndelag på 1950-tallet som skal være veid av en preparant ved vitenskapsmuseet i Trondheim til hele 6,7 kilo. Hverken jeger eller preparant er i boka nevnt ved navn, men boka har et bilde av tiuren stoppet ut som en montasje med hode og stjert.

På telefon til Jakt & Fiske forteller Hansen at jegeren var den kjente pointermannen Tore Leistad. Ifølge Hansen forklarte Leistad at det var preparanten som malte 6,7 kilo på montasjen med tiuren.

Men dette er en tiur dagens preparant på vitenskapsmuseet, Per Gätzschmann, ikke finner noen spor etter. Vi har med andre ord ikke en dokumentert bekreftelse på denne historien.

Genetiske forskjeller.
Rekord-tiur eller ei. Professor emeritus Per Wegge fra Univ. for Miljø og Biovitenskap og landets fremste skogsfuglforsker, bekrefter ovenfor jakt & Fiske at Trøndelag synes å ha den tyngste tiur-varianten.

Genetiske forskjeller er trolig årsaken til de lokale størrelsesforskjellene man observerer, forteller Wegge, og viser til et genetisk studium fra Sverige, som beskriver at innvandringen av storfugl til Skandinavia kom i to separate bølger.

Den første bølgen kom sørfra fra Sentral-Europa og Tyskland. Det er her man finner den største tiur-rasen (Tetrao urogallus major). Deretter kom en innvandring østfra, fra Finland og Russland. Denne rasen Tetrao urogallus urogallus (nominal rasen) er noe lettere.

Per Wegge har forsket på storfuglen i Varaldskogen i over 30 år. Han byr på følgende tiurvekter:

– De store tiurene på leikene veier mellom 4,2 og 4,5 kg. Med 4,5 kilo er man virkelig blant de aller tyngste, forteller Wegge.

– Tiuren er gjerne litt tyngre om høsten. Den tyngste vi har fanget i denne perioden veide 4,8 kilo. Det er også verdt å nevne at vårt russiske studieområde i Arkhangelsk-regionen viser omtrent samme bilde som Varaldskogen når det gjelder vekter.

Preparantene har ordet
Forskere og jegere har sagt sitt. Hva med preparantene? Grove tiurer har vel en tendens til å havne på deres bord? Jakt & Fiske hev seg på en uhøytidelig spørreundersøkelse land og strand rundt.

Sørlandet: Harald Larsen fra Søgne driver Søgne zoologiske og geologiske museum med en av Europas største fuglesamlinger på over 3000 arter. Han har vært taksidermist i 55 år og stoppet ut nær 500 tiurer. De største av dem har han veid.

– Den største tiuren jeg har stoppet ut veide 5,5 kilo. Den ble skutt her i traktene for om lag 20 år siden, da var det nærmest invasjon av tiur her. Det fløy tiur overalt. Ellers har jeg bare fått inn noen få andre tiurer som har bikket 5 kilo, men dette har vært tiurer fra Sverige. Normalt ligger de største sørlandstiurene på om lag 4,5 kg, de er sjelden større enn det.

Østlandet: Per Kristiansen fra Mysen har i en mannsalder hatt et nært forhold til storfugl. Både som jeger, felt og prosjektmedarbeider. Han har også stoppet ut godt over 100 tiurer.

Tunge tiurer fra indre Østfold spenner fra 4,2 til 4,6 kilo, forteller Kristiansen, der den aller tyngste tiuren fra dette området er veid til 4,8 kilo.

– Den tyngste jeg selv har skutt veide også 4,8 kilo, men den stammer fra Jämtland i Sverige. Ellers har jeg jaktet en del i Pasvik, Finnmark. Der er storfuglen påtakelig mindre, både tiuren og røya, avslutter Kristiansen.

Trøndelag: Per Gätzschmann er preparant på DKNVS museet i Trondheim. Han har veid over 100 tiurer.

– Den største tiuren jeg har hatt befatning med, veide 5,4 kilo, forteller Gätzschmann, ellers ligger de fleste tiurer jeg får til utstopping fra Trøndelag på mellom 4,7 og 5,1 kilo.

Nord-Norge: Haakon Dalen er preparant ved Tromsø Museum. Han har ikke det helt store antallet vekter, men gir oss følgende registreringer: 4,8 kilo, Målselv 1997, 4,2 kilo, Dividalen 1995. 4,2 kilo, Pasvik og 5,1 kilo, Alta 1979.

Cyberspace
På internett fins det naturligvis beretninger om enda tyngre tiurer. Den aller tyngste Jakt & Fiske har «sporet opp», skal ha veid 7,5 kilo. Den er meldt inn av Kjell Sund som et forbedringsforslag til Edvard K. Barths artikkel om storfugl publisert i Store Norske Leksikon.

Jeger Per Arnth Thørn felte tiuren i Flensmarka (Røros, Sør-Trøndelag) en gang på slutten av 1980-tallet. Tiuren ble veid på storkjøkkenet til Bergstaden Hotell av daværende kjøkkensjef, Kjell Sund. Sund opplyser til Jakt & Fiske at vekten på storkjøkkenet ble kryssjekket med kjente størrelser. På telefon korrigerer Thørn vekta på denne tiuren til 7,2 kilo.

7,2 kilo er også vekten til en annen tiur, nevnt på Wikipedias britiske side. Dette dreier seg om en fugl i fangenskap. Det har ikke lykkes Jakt & Fiske å finne fram til denne fuglens originalkilde. Kildene til Wikipedia er noe uklare eller ikke-eksisterende. Det samme gjelder for tiurvekter som opptrer på Wikipedias forskjellige språkdrakter.

Litt pussig er det at engelsk side har tiurer opptil 6,7 kilo, russisk og polsk side opptil 6,5 kilo, norsk side opptil 6 kilo, mens tysk side, som faktisk skal dekke den tyngste rasevarianten urogallus major, kun strekker seg til 5 kilo. På svensk Wikipedia tør man ikke en gang å nevne tiur-vekter. Kanskje i frykt for å starte en nådeløs internettkrig i de endeløse svenske tiurskogene?

Oppsummering
Tiurer over 7 kilo (om de eksisterer) er utvilsomt friker. Men vi vet jo at friker oppstår fra tid til annen. Blant annet fikk preparant Per Gätzschmann for noen år siden inn ei røy på hele 5 kilo! Eller rettere sagt, en transvestitt på 5 kilo. Ved obduksjon ble det nemlig funnet testikler i fuglen. Det dreide seg altså om en tiur i dameklær!

Så hvor tung er den tyngste?

I jakten på de aller tyngste, handler det ikke om folks troverdighet, men om dokumentasjon. Og dokumentasjonen bør helst bli mer omfattende desto mer usannsynlige, men ikke umulige, rekordene er.

Tiurer tyngre enn Valstads eksemplar (presentert innledningsvis) mangler i større eller mindre grad god dokumentasjon. Dette er ekstremt tunge tiurer som er så eksepsjonelt, at man bør kunne forlange særlig god dokumentasjon.

Den tyngste tiuren Jakt & Fiske har kunnet oppdrive akseptabel dokumentasjon på, er altså tiuren til Valstad på 5,950 kilo.

Og når vi så godtar denne vekta, kan man nok konkludere med at det stundom også finnes tiurer på litt over 6 kilo dundrende rundt i de skandinaviske skoger.

Jakt & Fiske har gått igjennom litteratur og snakket med eksperter som til sammen har hatt over 2000 voksne tiurer mellom hendene. Opplysninger vi har fått fra preparanter og forskere er så å si identiske (tabell 1).

Gruppen jegere har meldt inn en smule tyngre tiurer. Dette er å forvente, i og med at denne gruppen har fingrene i langt flere tiurer enn førstnevnte grupper. Med bakgrunn i dette materialet, drister vi oss til å konkludere med at voksne tiurer veier mellom 4 og 6 kilo, og langt mer enn 95 prosent av tiurene ligger på mellom 4 og 5 kilo.

Tiurer i vektklassen 4,2 – 4,5 kilo, som har gode ferdigheter i kampsport, er mer enn tung nok til å bli konge på leiken. Normalt sett finner vi de tyngste blant de tyngste tiurene i de fleste områdene i vektklassen 4,5 – 5,0 kilo.

Fem til ti prosent av tiurene felt i Trøndelag finnes i vektklassen 5,0 -5,5 kilo. Tiurer over 5 kilo forekommer også utenfor Trøndelag, men langt sjeldnere. Feller du en tiur på nær 5,5 kilo, er det god sjanse for at du har felt landets tyngste det året.

I vektklassen 5,5 – 6,0 kilo finnes kun to kjente individer med akseptabel dokumentasjon.

Det som trolig er norsk (dokumentert) rekord er en tiur på 5, 8 kilo, skutt av Jon Inge Nessimo i Flora (Mellom Stjørdal og Meråker), Nord-Trøndelag i 1986.

Og høyst sannsynlig er altså den svenske rekorden tiuren til Thomas W. Valstad på 5,950 kilo, felt i Dalarna i 2012.

Feller du en tiur over 6 kilo, anbefaler vi at du får den kontrollveid og bevitnet av en fagmann. Vi snakker tross alt om mulig verdensrekord, og da er det vel kanskje greit at noen tror på deg? For vi vil så gjerne!

Jegernes tyngste tiurer: 5,950 kg 5,8 kg 5,5 kg 5,456 kg.

Preparantenes tyngste tiurer: 5,5 kg 5,4 kg, 5,1 kg 4,8 kg

Forskernes tyngste tiurer: 5,5 kg, 5,3 kg, 5,2 kg, 4,8 kg

Fakta om seleksjon

Naturlig seleksjon: naturlig seleksjon er krefter i naturen som kontinuerlig optimaliserer bestander til det miljøet de lever i. Seleksjonen foregår på individnivå. Det er individene som dør eller overlever. Eventuelle forandringer mellom generasjoner skjer på gennivå, såframt gen-sammensetningen til de som overlever skiller seg fra de som dør.

Denne seleksjonsprosessen (gjennom predasjon, konkurranse, klimaendringer osv.) jobber ofte med karaktertrekk som øker overlevelsen (optimalisere kamuflasje, aerodynamikk, habitatvalg, næringssøk osv.) Hadde naturlig seleksjon vært den eneste seleksjonsprosessen, hadde vi sett en enda større haug med super-energi-effektive (og gjerne litt kjedeligere) organismer. Men naturen er villere enn som så.

Det finnes en seleksjonsprosess som gir oss en langt mer fargerik, forunderlig og uforutsigbar verden. Denne prosessen kalles for Seksuell seleksjon.

Seksuell seleksjon: Charles Darwin ble i sin evolusjonsteori om artenes opprinnelse, fort klar over at fenomenet naturlig seleksjon ikke kunne forklare hele pakken. Spesielt hadde Darwin problemer med blomsteroppsatsen i stussen til påfuglhannen.

Den stjerten kan det da umulig være hensiktsmessig å fly rundt med, tenkte Darwin, tvert imot må det være direkte livsfarlig å drasse på noe sånt.

Darwin mente at naturlig seleksjon ikke kunne forklare eksistensen av slike karaktertrekk som påfuglens stjert, glorete fjærdrakter osv. Det måtte også være andre prosesser i gang i naturen. Darwin kalte det seksuell seleksjon, og han delte det i to grupper. Hannenes kamp om damenes gunst (hann-hann konkurranse) og hunnenes valg av partner (damenes seleksjon).

Påfuglhannens stjert, hevdet Darwin, kan forklares dersom ulempen med redusert overlevelse blir oppveid av økt attraktivitet hos damene. Det handler altså om å reprodusere mest mulig, ikke nødvendigvis å leve lengst mulig. Å bli far til seks flygedyktige i løpet av tre års levetid er bedre enn å bli far til fem flygedyktige i løpet av fem års levetid.

Kort oppsummert: Påfuglhannens stjert ble slik rett og slett fordi hunnene likte hanner med slik stjert. Og dermed ble det farlig for hannene å være attraktive.

Biologer i Darwins nære ettertid hadde store problemer med å svelge denne litt grove forklaringen til Darwin. Men etter uttesting fra generasjoner med biologer, står Darwins teori om seksuell seleksjon fortsatt ved lag, da gjennom hovedsakelig to typer forklaringer. Fishers «runaway-hypotese» og Zahavis «handikap model».

Zahavis teori er egentlig ikke en teori om seksuell seleksjon i første omgang, men en teori om utviklingen av ærlige signaler (honest communication). Men siden seksuell seleksjon ofte handler mye om kommunikasjon og signaler så har Zahavis «handikap-hypotese fått stor slagkraft også innen dette feltet.

En kan lett se for seg nytten for hanner å ha signaler (gevirstørrelse, display-atferd osv.) som ærlig kan avgjøre konflikter dem imellom før blodet flyter. Likeså kan en lett se for seg hunner i sin søken etter partner er interessert i å se etter signaler (fuglesang, fjærdrakt osv.) som ærlig kan si noe om hannens kvaliteter.

Problemet med slike signaler er juks. Om det er mulig å jukse med slike signaler, kommer det til å bli jukset over en lav sko. Alle vil skryte på seg litt ekstra. Kommunikasjonen med slike signaler vil derfor bryte sammen. Og her er vi ved kjernen.

Zahavi forklarer at den eneste måten disse signalene gir et ærlig bilde av for eksempel kampstyrke, er når signalene er kostbare. De koster energi og redusert overlevelse Da er det ikke fullt så enkelt å jukse. Med andre ord, det koster å være kar i kampen om det annet kjønn.