En varslet tragedie

25 år etter at det regjeringsoppnevnte Villaksutvalget la fram sitt forslag til tiltaksplan for å sikre framtidens villaksbestander, ser det mørkere ut en noen gang. Antall laks som hvert år kommer tilbake til norske lakseelver for å gyte er mer enn halvert siden registreringene startet tidlig på 1980-tallet. I 2021 opplevde vi et foreløpig bunnivå. 

En bedring i 2022 skapte en viss optimisme, men ble avløst av et nytt annus horribilis i 2023. Gjennom en førtiårsperiode har altså de to dårligste innsigene funnet sted i løpet av de siste tre årene. 2024 kan bli enda verre.

På kort varsel besluttet Miljødirektoratet i juni å stenge 33 elver sør for Norland for fiske etter laks (se egen sak s 120). Strenge restriksjoner var ikke lenger nok. En trasig opplevelse for laksefiskere som hadde sett fram til fine feriedager i elva. En nesestyver for elveeiere og lokalsamfunn som mister inntekter. Men mest forstemmende er det store bildet som blir tydeligere for hvert år; en «miljønasjon» som ikke evner å skjøtte sitt økologiske bo.

Direktoratet kunne så visst lagt mer arbeid i involvering og informasjon rundt nedstengningen, men alt tilsier at tiltaket var nødvendig. At 16 av de stengte elvene ble delvis gjenåpnet for et svært begrenset fiske under strenge betingelser, endrer ikke alvoret i situasjonen.

Det gjør heller ikke de noe mer positive signalene fra Troms og Vest-Finnmark. Tanavassdraget i Øst-Finnmark, som historisk sett har vært et av våre viktigste gyteområder for atlanterhavslaksen, klarer ikke lenger å produsere et høstbart overskudd, og har vært stengt for laksefiske siden 2021. Varangerfjorden med tilstøtende elver har hatt flere år med svakt lakseinnsig. I skrivende stund ser ikke denne sesongen ut til å bli noe unntak. Tvert imot.

Sportsfiskere og elveeiere over det ganske land har lenge vært sitt ansvar bevisst og forstått nødvendigheten av kortere fiskesesong, strenge kvoter, redskapsbegrensninger og fredning. Det har ikke hjulpet nevneverdig.

Norsk villaks er nå på et historisk lavt nivå, fastslår Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i sin rapport for 2024. Det pekes på to hovedårsaker: lakseoppdrett og klimaendringer. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Lakselus, rømt oppdrettslaks, genforurensning og spredning av infeksjoner bidrar sakte, men sikkert til å ta knekken på vår rødlistede atlanterhavslaks.

Klimaendringene er en seig materie det vil ta tid å hanskes med, og det meste er utenfor nasjonal kontroll. Da må man rette oppmerksomheten mot det man faktisk får gjort noe med, her og nå. Minstevannføring i regulerte vassdrag kan innføres umiddelbart og ville være en god start, men enda viktigere er det å få bukt med oppdrettsnæringens uomtvistelige og omfattende skadevirkninger. 

Merdene må lukkes før man kan snakke om ytterligere vekst. Teknologien, makten og midlene finnes, men det skorter stort på politisk vilje og handlekraft. Oppdrettsnæringen er blitt en mektig milliardindustri som får diktere de fleste nivåer av sin egen virksomhet, der avkastning trumfer hensynet til miljø, dyrevelferd og bærekraft.

2024 er av flere blitt omtalt som et dystert vendepunkt. Kan vi nå håpe på et politisk taktskifte? Da må man være ukuelig optimist. Det er Klima- og miljødepartementet som sitter med hovedansvaret for forvaltningen av villaks i Norge. Statsråd Andreas Bjelland Eriksen (Ap) synes å ta den prekære situasjonen på alvor. 

Dessverre ser det ikke ut til at fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss (Ap) deler hans virkelighetsforståelse. Mens lampene i sommer har blinket ildrødt for villaksen, har hennes departement solgt nye oppdrettstillatelser for 5,3 milliarder kroner. Sivertsen Næss har sågar rost næringen opp i skyene, blant annet for sin «bærekraftige matproduksjon». Hun kunne like gjerne vist villaksen fingeren.