En gåtefull suksesshistorie

Jeg våkner av en våt snute mot kinnet, og myser ut i halvmørket. Øynene fanger en håret skapning, en kjøtteter på fire lange bein. Dyret har en ullsokk i kjeften og logrer med halen. Jeg strekker meg, gjesper og tenker at alt er ved det normale.

Egentlig er det ganske rart.

Ved siden av mennesket, var ulven en gang den mest utbredte pattedyrarten nord for den 20. breddegraden. Hvordan i huleste gikk det til at to rivaliserende arter, som i stor grad konkurrerte i det samme matfatet, dannet en allianse? Når og hvor skjedde det, og hvordan foregikk transformasjonen fra ulv til hund?

I nyere tid har en lang rekke forskere jaktet iherdig på svar. Litt klokere er vi blitt, men fortsatt er det svært mye vi ikke vet.

Ulven og hunden

Man har lenge trodd at ulven er hundens stamfar. En studie fra 2014, taler imidlertid for at denne oppfatningen må revurderes. DNA-analyser tyder i stedet på at hund og ulv har et felles opphav. Dette skal ha vært et stort, ulveliknende hundedyr, som for lengst er utdødd.

Genetiske data tyder ellers på at stamdyrene til alle moderne hunder delte seg i to populasjoner: den ene ga opphav til østasiatiske raser, den andre til moderne europeiske, sørasiatiske, sentralasiatiske og afrikanske hunder.

Likevel vet ikke forskerne når de ble adskilt, eller om domestisering av hunden kan ha skjedd flere ganger, på ulike steder og til ulik tid.

Gammelt vennskap

Tidligere antakelser om at domestiseringen skjedde en gang for om lag 12 000- 15 000 år siden, har også møtt motbør i seinere års forskning. Mye taler for at prosessen kan ha startet langt tidligere.

I en studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Communication i 2017, gjennomgikk man arvematerialet fra hundefossiler fra yngre steinalder, funnet ulike steder i Tyskland, samt et fossil fra Irland som anslås å være 5000 år gammelt. Dette ble deretter sammenliknet med genetiske data fra 5 649 hundedyr, inkludert vår tids hunder og ulver.

Resultatene gjør at forskerne anslår at hund og ulv genetisk skilte lag for mellom 36 900 og 41 500 år siden, og at de to gruppene med hunder skilte lag for mellom 17 500 og 23 900 år siden. Siden starten på domestiseringen må ha skjedd mellom disse hendelsene, mener man at den fant sted for mellom 20 000 og 40 000 år siden.

Studien gir imidlertid ikke noe svar på hvor det skjedde, ei heller om prosessen kan ha skjedd som parallelle hendelser på ulike steder. Det forskes fortsatt, og siste kapittel er definitivt ikke skrevet.

To arter blir dus

Ulven er myteomspunnet, beundret, elsket, fryktet og hatet. Den har egenskaper vi ønsker hos hunden, men frykter hos ulven, som utholdenhet, mot, lojalitet og intelligens. Hvordan oppsto så den første spiren til samkvem med mennesket?

Det finnes flere hypoteser, deriblant en antakelse om at ulven ble tiltrukket av våre forfedres avfallsdynger, før den gradvis vant innpass hos menneskene. Men hvorfor skulle en effektiv jeger som ulven ta til takke med å leve av rusk og rask etter oss, når verden rundt tilbød rikelig tilgang på byttedyr?

En annen mulig forklaring er at ulvevalper aktivt ble tatt inn i leiren og temmet. Kanskje ligger svaret et sted midt imellom. Trolig vil vi heller ikke her klare å fravriste historien et endelig svar.

Mange likheter

Ulven og mennesket likner hverandre. Begge arter er flokkdyr som lever i familiegrupper. Både ulv og menneske er avhengig av kompliserte kommunikasjonssystemer for å kunne samarbeide, og vi er begge i stand til å knytte sterke sosiale bånd. Dette ga et godt grunnlag for sameksistens.

Man kan se for seg at valper som ble avskåret fra ulveflokkens jaktlige og sosiale utdanningsløp, i stedet lærte seg menneskenes sosiale regler, og hvor i leiren det fantes mat. De ble med andre ord lite skikket til å leve som ville ulver. Om noen eventuelt forsøkte, fikk de trolig et kort liv, hvis de da ikke søkte tilbake til menneskenes tryggere havn.

Nytteverdi

Det er vanskelig å se for seg at historien om de to artenes kompaniskap hadde blitt særlig langvarig, om det ikke var for at de firbeinte også kvitterte med en eller annen form for nytteverdi for våre forfedre. Her finnes et knippe relativt opplagte hypoteser, flere av dem med klare paralleller til mange av de funksjonene hunden fyller i dag.

Det regnes som sannsynlig at en tam ulv både kunne være en støttespiller under jakt og på ulike måter varsle om fare. Man ser heller ikke bort fra at den kan ha fungerte som en slags renovatør i leiren, og kanskje bidro til å holde skadedyr og farligere åtseletere borte.

Den kunne også være en kilde til mat om det skulle knipe. Steinalderfunn viser at hundeknokler ble kløyvd slik at menneskene kunne spise margen. Vi vet også at pelsverket ble brukt.

Godt selskap?

Men hva med de mer selskapelige aspektene, som også gjennomsyrer mye av dagens hundehold? Arkeologer og antropologer har vist at menneskets hang til å holde kjæledyr, slett ikke er et nytt fenomen. Gitt likheten mellom de to artene, kan vi derfor ikke se bort fra at opphavet til det som skulle bli menneskets beste venn, også tidlig viste et selskapelig potensial som ble verdsatt.

En primitiv hund

«At ulven greide å overkomme det nedarvede villdyret i seg selv, og overlate mye av omsorgen for valpene til mennesket, var det aller største steget. Det beredte grunnen for hundens store suksess hos oss» skriver biolog og forfatter John Unsgård i boken «Hundens historie».

Et sentralt spørsmål er imidlertid hvordan den utviklet seg fra tam ulvehund til ymse varianter av distinkte arbeidshunder. Det er ingen tvil om at det radikale miljøskiftet fra villmarken til menneskenes boplasser, bidro til å endre ulven både fysisk og mentalt. Man kan kanskje si at forholdene lå godt til rette for et evolusjonsmessig byks.

Det var ikke lenger behov for alle de spissede egenskapene den trengt som ulv. Flere av disse egenskapene var dessuten lite forenlig med menneskelig samkvem. Ulven ble en avstumpet utgave av seg selv – en primitiv hund med mindre hjerne, mindre kropp og mindre kjever.

Revene i Russland

Det essensielle med det som på fagspråket kalles domestisering, er å endre dyrenes atferd og kroppsform, slik at resultatet tilfredsstiller spesielle behov. Hvilke prosesser som i størst grad bidro til å skape store fysiske og avstikkende variasjoner av hunder, har vært hyppig diskutert.

Et berømt eksperiment fra Novosibirsk i Russland kan gi oss et hint. Det understøtter oppfatningen om at utvelgelseskriterier i vår fjerne fortids hundeavl, kanskje handlet mer om mentalitet enn eksteriør, og at dette over tid også skapte variasjoner i pels og kroppsform.

Survival of the tammest?

Det russiske forsøket dreier seg om et avlsprogram, hvor man i over 60 år har drevet avl på tamme sølvrever. Et av målene har nettopp vært å studere overgangen fra vill til tam. Etter 20 års intens avl på mest mulig menneskevennlige og tamme rever, begynte det å skje interessante ting.

Det dukket opp hundeliknende varianter med hvite flekker i pelsen, korte eller sigdformede haler, hengende ører og korte bein. Tispene fikk sågar løpetid to ganger i året, i likhet med de fleste hundetisper.

På samme måte kan endringene som skjedde da ulv ble til hund i vår fjerne fortid, også ha vært et slags biprodukt av underliggende drivkrefter. Trolig er forskerne nå på sporet av disse driverne, og det jobbes blant annet ut fra en hypotese om at vi i jakten på mest mulig tamme og sosiale individer, ubevisst også har valgt avlsdyr med «heldige» defekter i arvematerialet.

Man antar at disse nye egenskapene og defektene er blitt forsterket gjennom generasjoner av tamme dyr, med store avvik fra sine forfedre, også kalte domestiseringssyndromet, som resultat.

Tamhet og atferd

Vel så interessant som de fysiske forandringene, er endringene som samtidig har foregått på det atferdsmessige og kognitive plan i overgangen fra ulv til hund. Også her kan det russiske avlsprogrammet på sølvrev ha overføringsverdi.

Fra slutten av 60-tallet begynte man nemlig også å avle på sky og menneskefiendtlige rever, samt en kontrollgruppe uten spesielle avlskriterier. De tre linjene gjør det nå mulig å sammenlikne genetiske endringer som kan knyttes til tam oppførsel, og kanskje også noe av det som styrer dyrenes atferd.

En internasjonal forskergruppe som studerte materialet i 2018, fant da også en rekke områder i den tamme revens gener som klart viser tegn på å ha endret seg – sammenliknet med ville rever. Dette kan blant annet forklare de tamme revenes hundeliknende atferd; de er langt flinkere til å plukke opp sosiale signaler fra mennesker, og ivrer etter samhandling allerede fra ung alder.

Dette rimer også godt med at forskerne fant likheter mellom det tamme revgenomet og områder i hundegenomet man vurderer som mulige domestiseringsgener.

Kontakt og samarbeid

Selv om ulver og hunder er genetisk svært like, er altså den lille genetiske forskjellen svært viktig. I atferd, temperament, evne til sosialisering og samarbeid med mennesker, er det enorm forskjell på ulv og hund.

Et sammenliknende eksperiment gjennomført i regi av Universitetet i Wien, Østerrike, tyder for eksempel på at hunder gjennom sin tilknytning til mennesker, er blitt langt dårligere til å samarbeide innbyrdes enn ulver. Hundene har i stedet lært seg å søke til oss tobeinte for å løse utfordringer, noe som også understøttes av andre eksperimenter.

Da kommer vi selvsagt ikke utenom hundens villige blikkontakt med oss. Mens en ulv (vill eller tam) nødig møter vårt blikk, er det annerledes med hunder. En japansk studie fra 2015, tyder på at hunder har utviklet en evne til nærmest å «hacke» seg inn i våre biologiske tilknytningsmekanismer.

Tette bånd

Forskerteamet lot hund og eier være sammen i et rom i 30 minutter, og loggførte alt som foregikk. Etterpå målte de nivåene av oksytocin i urinen til både to- og firbeinte. Oksytocin er et hormon som er viktig under fødsel, og for å skape et bånd mellom mor og barn rett etter fødsel.

Oksytocin er også kjent som «velvære-hormonet» fordi det er assosiert med kjærlighet og sosiale interaksjoner.

Det viste seg at hundene og eierne som hadde hatt mest blikkontakt i løpet av halvtimen, også hadde skilt ut høyere nivåer av oksytocin i urinen.

Om du ofte møter blikket til din hund, og du føler at dere har en spesiell kontakt, er det sannsynligvis helt riktig.
Uvurderlig verktøy

I boken «Hunting in Northern Europe until 1500 AD – Old Traditions and Regional Development, Continental Sources and Continental Influences», beskriver arkeolog og forfatter Peter Vang Petersen ved Nationalmuseet i Danmark, hvordan slutten på istiden kan ha markert et taktskifte i styrkingen av båndet mellom hunden og mennesket.

Nå begynte skogene å bre seg over Mellom- og Nord-Europa. Der det tidligere hadde vært vidstrakte tundraområder, lukket skogene seg nå omkring viltet og gjorde jakten vanskeligere. Hunden ble dermed et uvurderlig verktøy for å overleve, og fikk en særegen plass i jegernes kultur.

En del av oss

Det er vel neppe en overdrivelse å si at denne plassen er beholdt fram til i dag. Samtidig har hunden gjennom historiens løp vist seg skikket til å løse et vell av andre oppgaver, i takt med at nye behov har meldt seg.

Mye i verden hadde sett ganske annerledes ut om alliansen aldri hadde oppstått. Gjennom historiens løp er hunden blitt en del av oss, vevd inn i vår tilværelse i et gjensidig avhengighetsforhold. Som profesjonell aktør og sosial partner, en trofast venn som alltid stiller opp og som alltid vil på tur.

I et folkehelseperspektiv er de positive effektene så betydelige, at enkelte mener vi burde hatt hund på blå resept.

Et kort liv

Jeg napper sokken ut av kjeften på vorstehertispa ved sengekanten. Snuten er blitt gråstenket de siste årene. Hun tripper ivrig. Et hundeliv er så altfor kort.

Få lyder er mer øredøvende enn lyden av tassende hundepoter – som ikke lenger er der. Det oppstår et tomrom som vanskelig lar seg fylle med noe annet. Vi husker ikke lodottene, steika som forsvant, utedassen som ble plyndret eller skoene som ble tygd i filler. Alt dette er glemt. I hvert fall nesten.

For hjernen vår sparer helst på de gode minnene; den logrende halen, det hengivne blikket, den klingende losen eller den sitrende standen. Har man først opplevd samspillet med en hund, og blitt bevisst sin egen sanselige og fysiske tilkortkommenhet som jeger, kan tilværelsen uten en firbeint jaktkamerat føles ørkesløs.

«Nærast er du når du er borte», skrev dikteren Tor Jonsson. Han hadde helt rett.