Kampen om gevirtronen

Forollhogna villreinområde har siden 1970-tallet vært kjent som leverandør av våre største villreingevir. Kikker du på «Topp 50 lista» til Norges Jeger- og Fiskerforbund, kan Forollhogna smykke seg med 37 av de 50 største gevirene på adelskalenderen.

Bortsett fra norgesrekorden (1080,1 poeng, felt av Kåre Simahaug i Ottadalen, 1967), er de ni neste på lista alle skutt i Forollhogna. Som om ikke det var nok; dette villreinområdet i Nord-Østerdalen kan slå i bordet med 28 av de 37 gevirene som er over magiske 1000 poeng!

De siste 25 årene har imidlertid «1000-poeng bukkene» glimret med sitt fravær. Kun én bukk er målt til over 1000 poeng, skutt i 2014 av Kristoffer Langtjernet fra Kvikne. Rekorden i Forollhogna holdes av Espen Kongelf fra Tynset. Bukken, felt i 1993, ble målt til 1075,50 poeng, landets nest største, 4,6 poeng bak norgesrekorden.

Storbukkene er der

Jacob Nordstad, nyvalgt formann i Forollhogna villreinområde, har imidlertid stor tro på å snu denne trenden.

– Beiteressursene er fortsatt svært gode, og genene har vi. Vi ser også mange gromme bukker. Samtidig virker det som dyra er blitt mer sky, så det er ikke like lett å blinke seg ut en gaddstor bukk i dag, slik det var for 30 - 40 år siden, påpeker han.

Lokalt er det hevdet at Forollhogna-reinen har hatt en betydelig vektnedgang. Det stemmer ikke, fastslår Nordstad.

I Vingelen er det blitt ført statistikk på slaktevekter fra 6000 rein i årene 1976 - 2018. Det viser kun en svak nedadgående trend i stammen, unntatt hos bukker over 2,5 år. Heller ikke kalvevektene viser store variasjoner. Det skytes fortsatt en og annen kalv med slaktevekt på 30 kilo. At det står dårlig til med Forollhogna-stammen, blir blankt avvist av Nordstad.

– Lav bukkekvote

– Men det er en kjensgjerning at det er blitt langt mellom gevir som passerer 1000 poeng. For å prøve og løfte frem igjen en del store bukker, satte vi bukkekvoten ned fra 10 prosent til 5 prosent i perioden 2014 - 2018, forteller Nordstad.

Resultater fra innsamling av kjever og tannsnitting gjennom flere år, viser at det er skutt mange eldre simler. Hele 90 prosent av 1,5 åringene overlever jakta, men bare 57 prosent av 8,5 (sjekkes Bjørn – hvorfor 8,5 ?) års simlene overlever. Nordstad hadde helst sett at det hadde vært motsatt.

– At det skytes mange eldre simler, er ikke så rart. Det er gjerne disse som ligger i tet når flokken forflytter seg. Det har nok vært litt enklere å plukke ut både en flott bukk og ei fin simle i Forollhogna, enn hva tilfelle er i mange andre villreinområder, sier Nordstad.

Da man i 2017 ikke observerte forventet antall dyr, ble kvotene redusert og avskytingen justert. I dag felles det 60 prosent kalv, 15 prosent simle. 15 prosent småbukk og 10 prosent stor bukk. Det store uttaket av kalv er et ønske om å øke andelen eldre simler i stammen. Bestandsmålet i Forollhogna er for tiden 1900 dyr, hvorav 800 dyr skal være simler i ulike årsklasser.

Kalvefelling verdsatt

– Jakt forandrer seg, påpeker Nordstad. Tidligere var nok jegerne mer opptatt av å få skutt seg et stort dyr, da kjøttet hadde større betydning for husholdningen. Dagens jegere er i mindre grad ute etter mest mulig kjøtt i sekken, men jakter den gode jaktopplevelsen og verdsetter god forvaltning.

– Dette gjelder spesielt mange yngre jegere. Det har gått sport i å skyte små kalver. Hvis vi klarer å videreføre denne trenden til også å omfatte felling av flere fjordyr på simlekortet og småbukkekort, så vil det nok også bli flere «1000- poengere». Det hadde vært utrolig moro, sier en optimistisk Jacob Nordstad.

Knutshø – et førstevalg

­ – Fikk jeg velge mellom jakt i Knutshø eller Forollhogna, ville valget vært lett. Knutshø! Området byr på en mer utfordrende jakt, mener Audun Kregnes, bosatt mellom de to villreinområdene.

Han felte sin første rein i Forollhogna i 2000. En felling han karakteriserer som ganske enkel. Det skulle gå fem år før han fikk sjansen på Knutshø-siden.

– Selv om reinen i Forollhogna er blitt noe mer sky de seinere årene, er det likevel langt igjen til den lettskremte villreinen i Knutshø. I Forollhogna har jeg opplevd at dyr etter en jaktsituasjon kun flykter noen hundre meter før de stopper og fortsetter å beite igjen. Dermed kan du fort få en ny sjanse. Slik oppførsel er sjelden i Knutshø. Reinflokkene går dessuten mye tettere her, er mer på vakt, og drar langt om de aner fare. I Knutshø må du ta vare på muligheten straks du ser et dyr som står fritt. Du får ikke sjansen til å «velge og vrake» dyr som tilfellet ofte er i Forollhogna, sier Audun Kregnes.

Endret atferd

– For øyeblikket har vi mye fin bukk i stammen og strukturtellinger forteller oss at sammensetningen ser bra ut, forteller formann i Knutshø villreinområde, Narve Hårstad fra Oppdal.

Han er for veteran å regne, og har jaktet i Knutshø nærmere 40 år. Tidlig på 1980- tallet og fram til årtusenskiftet, var dyra mer spredt i mindre flokker over hele villreinområdet ved jaktstart. Hvor du gikk spilte mindre rolle, rein fant du, ifølge Hårstad.

– Det var først mot slutten av jakta at dyra samlet seg i større flokker. Men de største bukkene vet å søke beskyttelse, ved å stille seg midt i flokken. Dermed smeller det ofte på den første bukken som stiller seg fri, påpeker han.

De to siste tiårene har Knutshø-reinen endret atferd, ved å samle seg i større flokker tidlig, eller allerede før jaktstart. Det gjør jakta langt mer krevende, og man sliter med å få opp fellingsprosenten.

Spekulasjonene går på alt fra betydningen av økt ferdsel til en mer sørlig vindretning. Når nordaværet omsider er i anmarsj på tampen av jakta, har det gjerne selskap av snø og dårlig sikt.

– Resultatet blir gjerne dårlig uttelling for jegerne. Et år var vi nede i kun 11 prosent felling på Oppdalsterrengene. Vi jobber for å få til bedre overgangsavtaler, slik at vi slipper å utvide jakttiden. Det kan være uheldig med tanke på brunsttiden, sier Narve Hårstad til Jakt & Fiske.

Typiske forskjeller

– Jeg har fortsatt til gode å måle et Knutshø-gevir til mer enn 1000 poeng. I 2018 målte jeg geviret som er identisk med rekordgeviret for Knutshø, bukken Andreas Odden felte i 2014 (991,3 poeng, red.anm.). Den var snaut ni poeng under drømmegrensa, så det nærmer seg!

Det sier gevirdommer Jens H. Engan, som har målt et stort antall gevir fra Forellhogna og Knutshø opp gjennom årene.

– Knutshø-bukkene har relativt sett litt lengre brunstfjøler og greip. Likeledes er de litt grovere i stengene enn bukkene i Forollhogna. Men Hogna-bukkene har større vidde og mye lengre kronetagger. De virker også å være litt mer asymetrisk. Hva som er årsaken til dette er vanskelig å si, men det kan være genetisk, fysiologisk stress eller jegerseleksjon, påpeker Engan.

Krevende vurdering

Forollhogna har gjennom flere tiår vært internasjonalt kjent for sine storvokste villrein, men også at dyra er litt «spake», og dermed litt enklere å komme på skuddhold av.

­– Det er imidlertid en utbredt misforståelse at utlendinger som søker seg hit er reine trofejegere. De fleste er først og fremst ute etter jaktopplevelsen. Men det er selvsagt stas hvis jegeren lykkes i å felle en eldre bukk av det grove slaget. Det er langt i fra alle som lykkes med det, sier Jacob Trøan fra Vingelen.

Trøan har jobbet som villreinguide siden midt på 90-tallet, og har naturlig nok sett mange flotte bukker gjennom håndkikkerten.

Samtidig er det en kjensgjerning at det er svært vanskelig å bedømme om en bukk faktisk er bærer av et 1000- poeng gevir når du ser bukken på avstand i fjellet, eller om den poengmessig er like under.

– Det handler om marginer, og forutsetter at dyra er rolige og at man har ro nok til å gjøre en kvalifisert vurdering innenfor skuddhold, fastslår Trøan.