Hvilket kaliber du velger er ikke viktigst for å felle elgen

Den jevne elgjeger har en tendens til å vie kula mye oppmerksomhet, enten det dreier seg om hvilket kaliber som er «best», hvilken kulekonstruksjon som duger eller hvilket materiale som skal til.

De gamle diskusjonene går stadig i reprise; om 6,5 millimeter holder, om det skal være magnumkaliber, grove og tunge kuler eller lette og raske kuler. Felles for diskusjonene er at det reises mange spørsmål, men få klare svar.

Svarene som gis, er ofte basert på forholdsvis tynt datagrunnlag. Noen jegere er så erfarne at de kan trekke sine egne konklusjoner, men de færreste er med på nok elgfall i sin karriere til å gjøre en kvalitativ analyse av elgskuddet. Til det er det for få fall og for mange variable forhold inne i bildet.

Da kan det være nyttig å støtte seg på hva andre har funnet ut. Selv liker jeg å sitere fra prosjektet «Bedre jakt på hjortevilt», som bygger på 7500 førsteskudd mot elg høsten 2005 i fylkene Aust-Agder, Hedmark og Nord-Trøndelag.

Riktignok har ikke «Bedre elgjakt» hatt hovedfokus på kalibre og kuler, men det finnes litt kunnskap å hente der likevel. Det viser seg at andelen ikke dødelige skudd er forbausende konstant gjennom hele kaliberspekteret.

De såkalte ikke dødelige førsteskuddene er ikke det samme som skadeskyting, fordi de fleste av disse situasjonene reddes av et dødelig annet- eller tredjeskudd. Bare rundt 1 prosent ender opp som skadeskyting etter gjennomført ettersøk.

De tre store

Hele 89 prosent av elgene ble felt med de vanligste kalibrene 6,5x55 Mauser, .308 Winchester og .30-06 Springfield. Blant disse ligger andelen av ikke dødelige førsteskudd veldig jevnt.

Den høyeste andelen har faktisk .30-06 med sine 10,5 prosent, og det er ca. 1 prosent høyere enn de andre to. Forfatterne tror at årsaken til dette skyldes at kaliberet har en noe kraftigere rekyl enn de andre to, og derfor er litt vanskeligere å skyte med.

Gamle 6,5x55 er tydeligvis et godt elgkaliber.

Velger kvalitetskuler

Halvparten av jegerne oppga hvilken kuletype de brukte, og av disse brukte 41,8 prosent Norma Oryx, og 17,5 prosent brukte Lapua Mega.

Den vanligste kulevekten var mellom 11 og 12 gram. Det viser i alle fall at mange jegere er bevisste på å bruke kvalitetskuler under elgjakta. Det ble ikke referert noen sammenheng mellom kuletype og suksessrate.

I en samlepott ble det regnet statistikk på skudd med såkalte magnumkalibere, altså de som er hakket hvassere eller tyngre enn standardpatronene. Felles for brukerne av kraftige patroner, var lenger erfaring og en vesentlig høyere andel treningsskudd.

Det er trolig forklaringen på at disse var nede i 7,5 prosent ikke dødelige førsteskudd. Når vi tar med i betraktning at et godt vitalt treff gir død elg, kan man vel si det er uvesentlig hvor død den blir til slutt.

Trening er og blir viktigst

I konklusjonen fastslår forfatterne av undersøkelsen at jegeren og skuddsituasjonen har en overveldende større betydning enn hvilken kule det skytes med i dette materialet på 7500 skudd. Det aller viktigste suksesskriteriet er å skyte på dyr som står i ro.

Neste skanse er fornuftige skuddhold, ca 70 meter for den jevne jeger, og opp til 150 meter for øvede skyttere. I alle tilfeller er skudd mot hjerte/lungeregionen det sikreste. Dessuten vil noen ekstra pakker med treningsskudd ut over de 30 obligatoriske gi et løft ute i elgskogen.

Når alt dette er på plass vil hverken kaliber eller kuletype gi vesentlig større marginer enn du allerede har skaffet deg. Det er først når de grunnleggende elementene er på plass, at de små marginene spiller inn. Dersom du skyter på for langt hold, på løpende dyr eller skulker skytetreningen før jakta, har du for lengst spilt fra deg marginene som en eventuell bedre kule ville gitt.

Gjennomskyting eller kula i skinnet?

En elgskrott er ikke en enhetlig masse. Kula skal først trenge gjennom et lag fiber, så en seig membran, siden bærer det gjennom opptil flere lag med kjøtt og beinstrukturer, før den slippes inn nærmest i et tomrom av lungevev før den skal gjennom samme pakka som i starten, bare i motsatt rekkefølge.

Noen jegere foretrekker at kula fanges opp av skinnet på vei ut, andre forfekter betydningen av et godt dreneringshull i begge ender av sårkanalen. De som vil finne igjen kula si, hevder den har levert maksimalt med energi i dyret, og de som får gjennomslag hevder at denne kula har kraft nok for oppgaven.

Uansett er det jobben som gjøres før den treffer skinnet på motsatt side som er avgjørende. Skulle det bli behov for et ettersøk, kan det imidlertid være en fordel om kula har gått igjennom, da dette som regel gir et tydeligere blodspor.

Mange jegere kvier seg for å bruke homogene kuler på grunn av påstått rikosjettfare som kan skade hund i los. Her har det tyske test- godkjenningsinstituttet DEVA gjort en omfattende undesøkelse som viser at faren for rikosjetter er omtrent lik for de fleste kuletyper uavhengig av treffmateriale, og at det er restvekten i prosjektilet som bestemmer fluktlengden på det rikosjetterende prosjektilet.

Uansett bør ikke kulevalget være avgjørende for om skuddet skal slippes, det er hundens plassering i forhold til elgen som skal avgjøre dette.