Barrierebryteren

– Tidligere gjorde bare synet av en hund meg så redd at jeg nesten måtte spy, smiler Havva Ince og knipser hundebåndet til mageselen idet vi møtes på parkeringsplassen ved Stømsåsen, like utenfor Drammen. Huskyvalpen logrer ivrig.

– Vi tar en tur opp til Blekktjern, foreslår hun.

Heller ikke det å gå en skogstur var noen selvfølge i Havvas tidligere liv i Tyrkia. Hun påpeker at det i mange kulturer er stor forskjell på hva kvinner og menn driver med. I Tyrkia er eksempel jakt menns domene.

– Fra de er barn blir kvinnene fortalt at de er svakere enn menn og trenger beskyttelse. Å gå alene i skogen kunne være farlig. Denne indoktrineringen ble en del av vår identitet!

Kjent på frykten

Hava Ince vet hva hun snakker om. Hun har kjent det på kroppen.

I landsbyen hjemme i Tyrkia var kvinnene aktive både i landbruket og i skogbruk. Kvinnene følte seg trygge og fulgte tradisjonene.

– Da vi kom til Norge, ble alt annerledes. Friheten kvinner har her opplevdes litt skummel, minnes Havva.

Familien hennes var en av de første fra Tyrkia som i 1997 kom til Drammen som arbeidsinnvandrere. De fant seg raskt til rette, men beholdt sine tyrkiske skikker, verdier og ikke minst sin patriarkalske familiestruktur.

Også Havva har kjent på frykten. I Norge kjente hun ingen, naturen var ukjent og hva var egentlig friluftsliv? Litt etter litt våget hun likevel å ta Drammensmarka i bruk, men holdt seg på merkede løyper.

– Jeg bodde her i mange år før jeg turte å bevege meg utenfor stinettet, ler hun.

Rollemodell

I sitt voksne liv har det meste blitt annerledes enn forventet for Havva. En ting er et sporty antrekk, håret er ikke lenger skjult under et stramt hodeplagg. Vinden rusker litt i den røde luggen. Hvorfor hun kvittet seg med sine 100 hijaber er en ganske annen historie, men også den handler om frihet og egenverd.

Det var et prøveprosjekt i regi av DNT Drammen og Fjell kirke som hjalp Havva ut i naturen. Under Vibeke Clausens ledelse hadde den tyrkiske kvinnen plutselig ski på beina. På det tidspunktet, i 2013, sto hun uten arbeid, var trebarnsmor og jobbet dugnad med mål å få flere innvandrerkvinner med seg på tur.

Siden har det gått slag i slag, med jobb som fagsjef på inkludering i DNT Drammen og Omegn. Med et nettverk på kryss og tvers i de fleste sosiale lag og kulturer, kjenner hun innvandrerhverdagen bedre enn de fleste. Politikk har det også blitt tid til, inntil høsten 2019 satt hun i Drammen bystyre for Høyre. Å bryte barrierer og flytte grenser, er blitt en del av Havvas image.

Jegerprøven

I 2017 besluttet NJFF Buskerud og DNT Drammen og Omegn og gå sammen om et felles mål. De ville øke antall flerkulturelle jegere i Norge. Også kvinner med innvandrerbakgrunn måtte med! Ved hjelp av midler fra fylkeskommunen ble det arrangert turer, samlinger og jegerprøvekurs. Tiltaket førte til at 15 stykker tok jegerprøven.

Havva tok jegerprøven sammen med den yngste sønnen sin, som da var 14 år.

– Jegerprøven ble et bevis på hva jeg kunne mestre! sier hun stolt.

Året etter var flere av de nybakte jegerne på harejakt i Flå og i Hedmark. Høsten 2019 var det rypejakt som sto på programmet.

Samtidig opplever hun at menn i jegermiljøet ofte har et sterkt konkurranseinstinkt. Kvinnene derimot, er mer opptatt av samhold og god stemning.

Den samme drømmen

Samarbeidet mellom NJFF Buskerud og DNT kan stå som et stjerneeksempel på god integreringspolitikk. Men hva nå?

– Jaktlag i Buskerud som har vært med på prosjektet fra starten, er fortsatt svært behjelpelige, roser Havva, men peker også på en utbredt skepsis mot jaktdebutanter generelt.

– Det florerer en god del fordommer der ute, forestillinger om at alle innvandrere er flyktninger og at alle kommer fra et krigsherjet land. Noen lever åpenbart i den villfarelse at det er risikosport å la en med innvandrerbakgrunn få ei hagle i hendene! Slik er det jo slett ikke. Det de ønsker, er å bruke naturen på samme vis som dem som er født i Norge. Og vi kvinner, på lik linje med menn.

Mannekvinnen

Kvinner fra innvandrermiljøet kan finne på å omtale Havva Ince som «mannekvinnen». Men nei, hun blir ikke fornærmet. Snarere tvert imot. Dette betyr at hun har vunnet.

– Jeg ville bli inkludert i det norske samfunnet som den tyrkiske kvinnen jeg var og er, med eller uten hijab. Jeg ville endre grunnholdningen, der kvinnene er nederst på rangstigen. Jeg ville at naturen også skulle bli deres arena, at de skulle få kjenne på den samme friheten og gleden som jeg fikk oppleve. Det åpnet seg en ny verden. Jeg for min del fikk et nytt liv!

Les også: Jakta på integreringen