Jakta på integreringen

– Jeg har sommerfugler i magen, sier Havva Cukurkaya til jaktleder Knut Johan Ruud.

Vi befinner oss på Flå. Laget består av en rekke nordmenn med mangfoldig bakgrunn. Vi har tre muslimske alenemødre og deres tenåringsbarn. En gjeng karer. Flertallet er tyrkere. En tysker, og noen norske hundeførere og instruktører som tjener til livets opphold på Jakt og Fiskesenteret på Flå.

Få av ferskingene har praktisk jakterfaring, men har bestått jegerprøven.

– Jeg tok jegerprøven i høst sammen med sønnen min, Mikael, sier Guldane Hansson.

Lenge før sola sto opp har fire tenåringer, mødrene deres og en gjeng grønnkledde karer våknet før klokka halv seks. For de fleste er det ingen bragd, men som jaktleder Knut Johan Ruud så treffende observerer:

– Det har vel aldri skjedd før at så mange tenåringer har stått opp så tidlig.

Kvelden før sto i forberedelsenes tegn. Hagler skulle sjekkes for å se om de passet. Sikkerhetsregler skulle terpes på, både en og to og tre ganger. Og det skulle legges en plan.

Kvinnene inntar skogen

– Vi håper på å kunne få en god sjanse på en rev, og kanskje en hare. Det er muligens litt for seint for skogsfugl, sa hundefører og instruktør, Kim Storstein Jønsson.

Gjengen satt som tente lys og sugde til seg all informasjonen, før natta senket seg over Flå.

I morgenmørket smøres det matpakker når frokosten er vel fortært. Kaffe fylles på termoser. Høstingsbasert friluftsliv er best med mat i magen, og interessen for akkurat disse aktivitetene øker blant innvandrerkvinner. 

I 2014 fant man ikke en eneste innvandrerkvinne som drev med jakt i Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse ikke vise til en eneste innvandrerkvinne. Nå er de en hel gjeng på Flå, noe tallene til SSB bekrefter. I undersøkelsen for 2017 svarte fem prosent av innvandrerkvinnene at de gikk på jakt, en formidabel økning, spesielt med tanke utgangspunktet.

Kanskje kommer haren

- Vi elsker jo å skaffe maten selv, sier Havva mens hun smører brødskiver sammen med sønnen Baha.

Det bærer i bilene, oppover i lia mot Vassfaret. Sola har ennå ikke vist seg og gradestokken viser tolv blå. Postene fordeles, mens bikkjene settes ut i terrenget. Vi får posten ved bålplassen. God komfort, men kanskje ikke de beste sjansene for fall?

– Neida, dette er en god post, forsikrer Kim.

Havva og Guldane ser på ham med mild skepsis, før de setter seg til på post.

Snart titter sola opp over grantoppene og tegner lia i et oransje lys, mens den gnistrer om kapp med snøkrystallene. Så tar sola over og gir et lite hint av velkommen varme til stivfrosne harejegere.

Økning blant innvandrere – nedgang hos nordmenn

Interessen for høstingsbasert friluftsliv har økt blant innvandrerbefolkningen, mens den har falt blant etniske nordmenn. For Havva Cukurkaya handler det om mer enn integrering.

- Det er også et femistisk prosjekt for meg. Det er en del gamle kjønnsrollemønstre i det flerkulturelle miljøet, og jeg vil gjerne vise at jakt ikke bare er for menn. Kvinner kan også, bare de vil.

Innvandrerbefolkningen har generelt hatt en liten nedgang i interessen for friluftsliv, men blant kvinnene er det en økning. Cukurkaya jobber til daglig som fagsjef for inkludering i Den Norske Turistforening, og er nok delvis medskyldig i at flere innvandrere gikk på fottur i 2017. Økningen kommer i hovedsak fra kvinnene.

Første harelos

Det går ikke lang tid før losen går, men det skal gå lang tid før det blir noen skuddsjanser. På GPSen kan vi lett se at det en harelos. Streken på skjermer tegner tette kruseduller, hit og dit. Av og til kan vi høre hundeglam i det fjerne.

– Kommer haren snart?

Damene og tenåringene holder koken i den bitende kulda, men etter noen timer med resultatløs titting på GPSen, med noen innslag av hørbar los, er det på tide med mat og varme.

Det viser seg at Havva er en habil bålmester. Med kyndig hånd viser hun sønnen hvordan man kløyver ved, og fyrer opp. Snart er det varme. Bålstekte ostesmørbrød vikarierer for den tradisjonelle fleskepanna. Gris er ikke innafor hos denne gjengen.

Fra skjerm til horisonten

Etter lunsj er det nytt slipp, og jegerne fordeles utover. Denne gangen får Havva og Baha samme post, og nok en gang blir det harelos. De får snart beskjed på radioen.

– Hold dere klare. Den er på vei mot dere.

Spente som pianostrenger gjør de seg klare. Vet hva de skal gjøre. De har trent på dette, begge to. Og plutselig er den der, som troll i eske. To skudd går av som ett, men ikke en bloddråpe ligger igjen i snøen. Hva skjedde? Det går lang tid før Havva skjønner at sønnen også har skutt.

– Jeg var ikke godt nok forberedt, konkluderer Baha etterpå.

Han mener han sto feil, ikke fikk siktet skikkelig. Det er ikke så farlig, sier moren. Baha har på mystisk vis glemt at han bare for noen timer siden tilbrakte mesteparten av tiden stirrende inn i en skjerm. Nå skuer han mot horisonten.

Flyktig skuffelse

– Dette var en kjempegod erfaring. Bare følelsen av å skyte med jaktpatroner i en ekte jaktsituasjon er noe helt annet enn på banen. Vi kommer til å være langt bedre forberedt neste gang.
Havva var helt overbevist om at hun traff, men skuffelsen over at det ble bom drukner i gleden over å oppleve sin første jaktsituasjon sammen med sønnen. Det er uansett mer vilt i skogen, og i morgen er det nye sjanser.

Dagen etter går med til å jage flere rever inn i hiene sine. Hiene er slik at Kim ikke vil slippe hihunden inn. Det er allikevel spennende, og denne gangen blir bålet desto større. 

Vel tilbake på Jakt og Fiskesenteret må Kim konkludere med at han aldri har hatt en like positiv gjeng på besøk. Den nye tilveksten av jegere virker således svært lovende.
– Neste gang, sier en samstemt gjeng førstegangsjegere, før de vender nesa hjem med hodet fylt av drømmer om neste jakt.