Få dreisen på reisen

En liten dose atferdsforståelse, grunndressur som sitter og en god plan. Mer skal det ikke til for å utvikle og bevare balansen mellom en frisk reis og ro i oppflukt og skudd hos en unghund.
Tirsdag, 9. april 2019 - 18:04

Reising

Med reising, eller reis, menes i denne sammenheng hundens evne til å avansere fram på ordre fra fører i en fuglesituasjon. Hunden løses altså fra standen, for så å gå/løpe fram og få fuglen på vingene. 

Reis er en egenskap som blir praktisert forskjellig rundt omkring i verden. I USA, hvor det jaktes mye på prærien, skal hunden ta stand og bli stående i samme posisjon mens jegeren selv «går opp» fuglen for så å felle den. Praktisk, da mange av fuglene det jaktes på trykker mye hardere enn hva vi er vant med her hjemme. Samtidig ønsker de å ta vare på det estetiske ved at hunden blir stående i samme positur før og etter fuglearbeidet.

På kontinentet i Europa er fuglehundens arbeid mer relatert til sport enn jakt. Søk og reviering settes høyere enn selve fuglearbeidet. Det perfekte bildet av en fuglehund er en hund som viser et fantastisk søk og tar stand, hvorpå fuglen går opp av seg selv, og hunden står igjen under felling. Da har den vist at den kan gå maksimalt, er presis på fugl og helt rolig.

Hvis man må vise reis, skal dette være en kontinental reis, noe som betyr en kontrollert reis ved hundeførers fot/side. På denne måten er hunden lett å kontrollere, og det blir enklere å felle fugl for hunden.

I Norden er vi mer opptatt av reisen, og mange ønsker en skikkelig djerv reis. Dette er i stor grad styrt av våre jaktlige forhold, ikke minst på skogsfugljakt, da det i mange tilfeller er helt nødvendig å posisjonere seg for å få en god skuddsjanse. I Norden er det dessuten krav om reis for å oppnå øverste valør på jaktprøve.


Før du investerer i trening på tamfugl, lønner det seg å sjekke at hunden har «våknet» og viser interesse for fugl. Her ser det ut til å være på plass. Foto: Vegard Veberg

Hva påvirker reisen?
I hovedsak er det to ting som påvirker hundens evne til å reise fugl. Det ene er hundens iboende egenskaper og hvordan den forholder seg til egne erfaringer. Det andre er vår påvirkning.

Atferd som har biologisk sammenheng hos hunden, kalles atferdsfunksjoner eller funksjonskretser. Ved innlæring og dressur påvirker vi i hovedsak fire funksjoner.

Flokkfunksjonen: Regulerer handlinger som gjør at individene kan samarbeide og holde sammen i en flokk.

Jaktfunksjonen: Samordner jakthandlinger som fører til at hunden leter opp og fanger byttet. Undersøkelsesfunksjonen: Omfatter de handlinger som hunden utfører for å holde rede på hva som hender i omgivelsene.

Forsvarsfunksjonen: Regulerer handlingene som utløser forsvar av det som er viktig for hunden. For eksempel ressursforsvar. Når vi trener fuglehunder, er vi først og fremst i kontakt med jaktfunksjonen og flokkfunksjonen.

Alle hunder har ulike nivåer av jaktlyst, jagelyst, standinstinkt og byttebegjær. Disse egenskapene er en del av hundens jaktfunksjon og er nedarvede egenskaper som utvikles gjennom hundens liv. Nivåene av disse egenskapene er med på å påvirke hundens atferd. For å forstå hunden, og hvorfor den gjør som den gjør, må vi se og vurdere hver egenskap for seg.

Mens enkelte av disse egenskaper kanskje trenger å bli styrket, må andre dempes. Dette kan også være lurt å ha i bakhodet ved valg av valp og blodslinjer.


Trening på lavland gir full kontroll over situasjonen. Pålen markerer hvor fuglen har ligget. Hunden viser at den står på været, og fuglen sendes av gårde.Foto: Vegard Veberg

Timing viktig
Det er en kjensgjerning at man igjennom feil, misforstått- og utålmodig dressur, kan ende opp med en treg reiser, eller en hund som ikke vil reise i det hele tatt. Her er det altså flere ting å ta hensyn til.

Når unghunden etter hvert skal gjennomføre sin første reis, er det ikke minst viktig å huske at reis og ettergang er to forskjellige ting. Hvis du sliter med timingen, blandes dette lett sammen. Når hunden har fått beskjed om å reise, må vi la den få gjøre seg ferdig med reisen før vi panisk begynner å blåse i fløyta og/eller skrike sitt.

Mange blir stresset idet hunden får fuglen på vingene, og hyler ut stoppkommando av full hals – uavhengig av hvor lydig hunden er. At hunden reiser og får fuglen til å lette, er positivt! Men det er ikke hva vi formidler til hunden hvis vi begynner å skrike så fort vi ser et vingeslag. Det er her timingen kommer inn i bildet.

Du skal skryte av reisen, og stoppe ettergangen. En av forutsetningene for få til denne harmoniske utførelsen, er god grunndressur. Det er lettere å ta seg tid til å skryte av reisen hvis du vet at hunden lystrer din sitt-kommando.


Når du ber hunden reise, kan du støtte den ved å følge på ved siden. Her vist av en erfaren ekvipasje. Foto: Ida Sollie

Legg en plan
Det er fort gjort å bli litt utålmodig når du trener en ung hund til å bli tidenes jaktmaskin. Men for å gjøre hunden din klar til å takle situasjonene du møter på fjellet, er det helt avgjørende at du først får grunndressuren til å fungere. Du må lære hunden din en uvilkårlig stopp (sitt) og forbudskommando (nei).

Du må være oppfinnsom og tenke progresjon når du videreutvikler og generaliserer disse kommandoene. Lag en plan og tenk igjennom hva som passer for din hund. Det er et ganske stort steg på progresjonsstigen fra å trene sitt på plenen hjemme, til å kreve sitt etter fuglekontakt i felt. For at du skal lykkes, må altså kommandoene generaliseres.

Det betyr at du må trene mange steder, og benytte deg av ulike provokasjoner. Hunder lærer i bilder. De har ikke evne til å analysere. De henter fram minnebilder i hodet sitt, finner et bilde som ligner på den situasjonen de er i, og reagerer ut fra det. Jo flere bilder og mer realistisk trening hunden har erfart, desto større mulighet har den for å kjenne igjen situasjonen og gjøre rett.

Vi må altså tenke at treningen vår skal ha overføringsverdi. Målet er at hundene skal kunne stoppes, selv om den løper etter noe den gjerne vil ha.

Møte med fugl
For å få mest ut av den forestående treningen på fugl i felt, kan det lønne seg å sjekke om unghunden har «våknet» og viser oppriktig interesse for fugl. Dette kan gjøres ved å se hvordan den reagerer på synet av en levende fugl, og om den tar synsstand. Viser den liten eller ingen interesse, bør den få tid til å modne noen uker til, før du gjør et nytt forsøk. Har den fullt fokus på fuglen og tar synsstand, er den klar for å prøve seg i felt – forutsatt at grunndressuren nå sitter.

Start på lavland med duer, rapphøns eller fasan. Trening på tamfugl er tidsmessig effektivt, og gir kontrollerbare situasjoner. Du vet gjerne hvor fuglen ligger, og skulle du være det minste i tvil om dressuren holder, kan du hekte på en line og føre hunden opp i den første standen. Det er uansett svært viktig at du opptrer som en trygg og behersket flokkleder.


Rapphøns kan av og til til å trykke litt i meste laget, mange foretrekker derfor å benytte due og støkkmaskin i starten. Selv om provokasjonen blir sterk, skal sitt-kommandoen være så godt innarbeidet at den også lystrer i situasjoner som dette. Foto: Ida Sollie

Stand på været
Mange foretrekker nå å dele opp øvelsene. Første steg blir da å finne ut om hunden tar stand på de liflige duftene som strømmer fra en fugl den bare kan lukte, men ikke se. Bruk vinden, slik at hunden lettest mulig kan fange opp vitringen fra fuglen. Husk at du skal hjelpe hunden å lykkes! Tar den stand, roser du, gjerne med berøring og klapp.

Det er viktig at den føler seg trygg i situasjonen. Brukes støkkmaskin, kan man så løse den ut, og la fuglen fly. Alternativt kan du få en medhjelper til å gå opp fuglen. Ofte vil hunden bli overrasket (især ved bruk av støkkmaskin). Ditt fokus skal nå være på hunden. Blir den stående i ro når fuglen letter, roser du behørig. Gir den tegn til å gå etter, stopper du den med en sitt-kommando.

Bruker du line, bør den være uten særlig slakk for å unngå et ubehagelig rykk hvis hunden skulle kaste seg fram. Idet hunden lystrer sitt-kommandoen, skal det selvsagt også vanke ros.

Reis
Når dere har vært igjennom noen situasjoner, og du føler deg trygg på at hunden er sikker i stand, kan du la den få gjennomføre en reis. Gi en oppmuntrende reis-kommando, typisk «ja!», og løp fram sammen med hunden.

Timingen for å opptre korrekt mellom reis og ettergang er egentlig ikke så vanskelig. Når hunden reiser, skryter du av den. Når fuglen så viser seg og har fått litt luft under vingene, gir du stoppkommandoen (sitt). Husk at det er du som bestemmer når reisen er slutt. Ha litt is i magen. La hunden få se fuglen, men stopp den alltid før den åpenbart begynner å jage etter.

Til fjells
Når hunden står trygt og reiser friskt sammen med deg, kan du legge inn kun reiskommando, mens du selv blir stående i ro. Når du har forsikret deg om at reiskommandoen fungerer i kontrollerte former, kan du dra til fjells. Det altså ingen grunn til å overtrene reisen hvis den beviselig fungerer.

Skal dere få progresjon i treningen, bør dere jobbe med ting den ikke kan. På fjellet er det heller ikke nødvendig å be den reise i enhver situasjon. I starten synes enkelte hundeførere at det gir mer kontroll og oversikt om man fjerner et element og forestår reisen selv. Det er helt greit, såfremt situasjonen ligger til rette for det.

Har unghunden hatt flere fuglearbeid, og kanskje begynner å bli litt heit i toppen, er det heller ingen grunn til å tøye strikken. Gå opp fuglen selv i neste stand, og du vil være bedre i posisjon til å stanse hunden om den skulle «sprekke». På slike dager er det imidlertid viktig å kjenne sin (og hundens) begrensning. Å koble bikkja og gå hjem, kan være et godt alternativ. Tenk kvalitet framfor kvantitet.

I fortsettelsen kan du nå jobbe for å utvikle såkalt avstandsreis, altså at hunden reiser uten at du er tett ved siden. Legg vekt på hensiktsmessig posisjonering, og øk avstanden til hunden gradvis. Men husk å veksle jevnlig mellom «vanlig» reis og avstandsreis. Målet er at hunden skal reise djervt i alle situasjoner når ordren blir gitt.

Konklusjon
For å etablere en god reis, må vi bli gode på å lese hunden og lære oss å se hvilke egenskaper vi må bygge opp, og hvilke egenskaper vi må begrense hos det enkelte individet.

Det vil alltid være vår evne til å lese hunden, og gi og ta på det rette tidspunktet, som avgjør hvor godt vi lykkes. Mange kan med fordel tenke mer på progresjon i grunndressuren, før de presenterer hunden for fugl i fjellet. Dernest må dette brukes til å vise hunden at fugl er moro!

Kilder
NJFF
Ida Sollie/Hundeliv
Norsk Jaktleksikon

Emneord: 

På forsiden nå