Med bekymret blikk på naturen

– Jeg har vært veldig mye ute. Det har lagt grunnlaget for kjærlighet til naturen, men også en erkjennelse av at noe viktig står på spill.

Marit Beate Kasin (40) er journalist, forfatter og hundekjører. I tillegg driver hun med ultraløp (langdistanseløp utover maraton). Toppidrettsutøver altså, både med hundene, beina og pennen.

Med boka Naturparadokset – om naturen vi mister og hvordan vi kan få den tilbake, har Kasin levert sitt innlegg i debatten om natur- og klimakrisen. Boken har fått mye oppmerksomhet i riksmediene. Det er tydelig at tematikken treffer tidsånden.

Nye stemmer

Marit Beate Kasin satte dagsorden om natur første gang for tre år siden, med artikkelserien Hytteparadokset i Avisa Valdres. Serien vakte stor oppmerksomhet både lokalt og i presse-Norge. 

Med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord, satte avisa hyttebygging på dagsorden på en måte få lokalaviser – om noen – hadde gjort før. 

Denne gangen handlet det ikke om ordførere med blinkende kjeder som klipte snorer til nye hyttefelt. 

Avisa satte kritisk søkelys på utbyggingene, og journalistene intervjuet stemmer som vanligvis ikke kom til orde.

15 ganger hyttearealet

Minutter etter at den første artikkelen ble publisert, tok en av leserne – tilhenger av fortsatt hyttebygging – kontakt og hudflettet redaksjonen.

Utover i artikkelserien fikk avisa stadig mer ros, og i en avstemning i den siste saken mente 70 prosent av leserne at det nå var på tide å bremse utbyggingene.

Tidligere var det mange som ikke turte å uttale seg kritisk, i frykt for å støte kjente folk i nærmiljøet. Kasin opplever at artikkelserien åpnet opp for en bredere debatt om hytter i Valdres, der flere tør å si hva de mener.

– Utbyggingsinteressene argumenterer ofte med at bare et par prosent av Norges areal er utbygd, hva svarer du til det?

– Dette handler ikke bare om hytta, men om hele fotavtrykket som følger med. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har beregnet at hvis man skal finne det reelle avtrykket på naturen, du kan multiplisere det bebygde arealet med 15, sier Kasin.

I norgestoppen

Som hundekjører har hun tatt solide jafs av premiebordet. Hun ble beste rookie/førstegangskjører på Finnmarksløpet i 2015, norgesmester i 2016 og sammenlagtvinner på Finnmarksløpet i 2016 og 2017.

Dette forklarer den strøkne boligen på Heggenes, der hun bor sammen med samboer Carla Susana A. Assuad. «Huset» viser seg å være et eksemplar av Saldalshytta, premie fra Finnmarksløpet.

På plassen i skogen driver de to kennelen Vinterdans, bestående av 16 løpshunder og nesten like mange unghunder og valper.

Svært lite villmark

Det var også hundekjøringen som ga Kasin det første innblikket i hvordan fjellet fragmenteres.

– Med et hundespann ser du tydelig at de såkalte villmarksområdene er ganske små. Jeg står sjelden på sleden mange timer gjennom urørt terreng, før jeg øyner inngrep som veier eller hytter og lys, forteller hun.

Hun bruker egne nærområder som eksempler:

– Da jeg kom til Langsua og Jotunheimen nasjonalparker første gang, hadde jeg en tanke om utstrakt inngrepsfri natur i disse områdene, men det er kun flekker igjen av den villmarkspregede naturen.

Tallenes tale er overtydelige: I dag er det kun fem prosent villmark igjen i Sør-Norge. Og da er verken virkningene av moderne skogbruk, hytter eller turisttrafikk innregnet.

Fri motorferdsel?

Boka Naturparadokset tar for seg sju temaer der naturen på en eller annen måte er truet. Et av temaene er villreinen. For å få et personlig innblikk i villreinens skjebne, bestemte hun seg for å se fjellet med villreinens blikk.

 Hun gikk til fots gjennom de 2010 kvadratkilometerne med såkalt villmark på Hardangervidda.

Hva fant hun? En nasjonalpark med 300 000 besøkende i året. 2241 kilometer med turstier, sleper og tråkk. Tinnhølen, med bobiler, campingvogner og festivalstemning. 36 turisthytter og 57 fjellstyrehytter innenfor villreinområdet. Massiv motorferdsel der ingen har oversikt over antallet dispensasjoner.

Alle peker på alle

Etter ett års arbeid, greide Norsk villreinsenter å konkludere med at det i 2022 var gitt 2084 løyver til motorferdsel, tilsvarende 8000 turer på bakken og i lufta. Dette altså i et nasjonalt villreinområde.

Marit Beate Kasin fant også en opphetet debatt om hvem som «har mest skyld» i at det lyser rødt for villreinen. Ingen ønsker å ofre noe mer enn småtteri, alle peker på noen andre, og i mellomtida forvitrer artens livsgrunnlag.

Naturen legges i potten

Nordområdene vies mye plass i Naturparadokset. Forfatteren beskriver f.eks. hvordan og hvorfor sjøfuglbestandene er i fritt fall, og en rekke andre kriser. Men mest plass vier hun temaet vindkraft.

Etter regjeringens vedtak om elektrifisering av Melkøya, er det et enormt behov for ny kraftproduksjon og kraftlinjer.

– Hele premisset for å presse fram elektrifiseringen av Melkøya, er nettopp vindkraft. Dette kan tolkes som en krampetrekning for å holde liv i fossilindustrien noen ekstra år ved å pynte litt på de enorme utslippstallene.

 Men resultatet vil verken bli pent eller grønt, tatt i betraktning de store naturødeleggelse elektrifiseringen vil tvinge fram, hevder hun.

Da Jakt & Fiske gikk i trykken, varslet partiene Rødt, SV og MDG å støtte Sametinget i kravet om at elektrifiseringen av Melkøya må stoppes inntil søksmålet mot staten er avgjort.

Et intetsigende begrep

Nedbyggingen av norsk natur kalles ofte arealendringer, et tørt begrep som sjelden fører til demonstrasjonstog på Karl Johan. Marit Beate Kasin vil endre begrepsbruken.

– Da jeg nylig så den enorme interessen for å bygge ut vindkraft i Finnmark, fikk jeg en erkjennelse av at dette ikke handler om «arealer», men om hele økologien, sier hun.

Kritisk blikk på ulveforvaltningen

Kasin behandler også det svært betente temaet ulv. Over hele 85 sider skriver hun om arten, forvaltningen og debatten.

På linje med de andre temaene, undersøker hun hvorfor dyret skaper så sterke konfliktlinjer. I boka får vi følge forfatteren i hennes leting etter både gråbeinen og de involverte partene. Hun reiser til Finnskogen, nærmere bestemt Risberget. 

Her får hun innpass både hos SNO, ulvejegere og ulveaktivister (under tvil). Totalt 70 kilder er enten lest eller intervjuet, bare om ulven i Norge.

Landets mest omstridte ulv

En av historiene Kasin nøster i, handler om den genetisk viktige Elgå-hannen (seinere kalt Settenhannen og Deisjø-ulven), som kom vandrende fra

Kasin føler ikke at hennes oppgave er å redde verden. – Jeg klarer å sove godt om natta. Min oppgave er å fortelle historiene, sier hun. Her med sin gode venn Gypsy.

grensetraktene mellom Finland og Russland i 2019. Denne ulven er et av de mest omtalte og omstridte enkeltindividene av ulv i Norge de siste åra.

Gjennom tre år blir denne hannen gjenstand for nærmest kontinuerlig sporing, GPS-merking, flytting, søknader om felling, nye flyttinger – og en opphetet tautrekking på Stortinget. Konflikten ble så sterk at den nesten kostet daværende miljøminister Sveinung Rotevatn jobben.

– Alle arter har en funksjon

– Du legger også jegerstanden under lupen, og vi kommer ikke utenom at du flere steder har en kritisk tilnærming til jakta. Du antyder vel egentlig at norske jegere er for opptatt av egeninteresser. Hva legger du i det?

– Bare for å ha nevnt det, jeg kommer selv fra en jaktog fiskekultur i Telemark, der blant annet villrein- og rypejakt har stått sterkt. Jeg har alltid likt å være med, og er opptatt av at høstingstradisjonene holdes i hevd, sier Kasin, men understreker:

– Mine innvendinger handler om at vi må kunne diskutere prinsippet énarts-forvaltning. Vi ønsker et høstbart overskudd av elg og rype, men da gjennom å ta ned bestandene av andre arter, sier hun, og nevner rødrev, kråkefugl, mår – og ulv.

Kasin er opptatt av at alle arter har en økologisk funksjon, og mener at en slik type forvaltning lett vil skape «følgefeil» i naturen, fordi artsmangfoldet lever i et finstemt samspill.

Økonomisk interessante arter

– Den jevne norske jeger vil hevde at bestandene av rødrev og kråkefugl er kunstig høye nettopp som følge av menneskelige aktiviteter?

– Ja, og rødrevens dominans har også vært et tema i redningsaksjonen for fjellreven. Men dette er også et verdispørsmål: Er det slik at de artene som er av økonomisk interesse for oss automatisk har høyere verdi enn de andre? spør hun retorisk.

– Men kan du forstå frustrasjonen blant dem som bor og jakter f.eks. hare eller elg på Finnskogen, med løs eller drivende hund?

– Ja, og derfor er denne diskusjonen så vanskelig. Det er gode argumenter på begge sider. Det er ikke vanskelig for meg som hundeeier å forstå at det oppleves tragisk å få en jakthund ihjelrevet.

Men det er heller ikke vanskelig for meg som journalist å argumentere for at vi ikke kan drive med rovviltforvaltning som gjør individene syke, defekte og sterile. Det jeg kritiserer i boka, er at man sier «ja

takk, begge deler», og så ender vi med en dårlig løsning for alle. Ville det ikke da vært ærligere å si at nei, vi har faktisk ikke plass til store rovdyr i Norge? spør hun.

– Vi må alle endre oss

Hvis man studerer Rødlista, er det vanskelig å komme bort fra at det ser dystert ut for naturen og artsmangfoldet i Norge. Er det i det hele tatt mulig å snu utviklingen?

Marit Beate Kasin mener at vi både som enkeltmennesker og interessegrupper må være villige til å endre oss, for å gi natur og sårbare arter mulighet til å klare seg.

– Det kan f.eks. hende at vi må slutte å kjøre hundespann på Hardangervidda, av hensyn til villreinen, sier hun.

– Hvor optimistisk er du på naturens vegne på en skala fra 0 til 10?

– Jeg er egentlig ikke mest bekymret for naturen. Selv om vi kommer til å ødelegge mye på vår vei, vil nok naturen greie å hente seg inn igjen. Jeg er faktisk mer bekymret for om mennesket kommer til å ha gode livsvilkår i framtida, og om vi vil overleve vår egen ekspansjon og grådighet, sier Marit Beate Kasin.

___

Journalist Torgeir W. Skancke har tidligere blitt intervjuet av Marit Beate Kasin for Avisa Valdres i forbindelse med hans utgivelse av boka «Uglenes tale – hva nattens vesener kan fortelle oss i naturkrisens tid».