Villreinutvalget
– Det står enda dårligere til på vidda enn det rapporten viser
– Hardangervidda burde ikke vært rødt, det burde vært blodrødt, sier lederen i Hardangervidda Villreinutval.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Miljødirektoratet la nylig fram den første klassifiseringen av villreinområdene i Norge etter den nye kvalitetsnormen for villrein.
I arbeidet har en uavhengig ekspertgruppe blant annet sett på slaktevekter, antall eldre bukker i en flokk, antall kalver og villreinens arealbruk. Om dyrene har sluttet å bruke viktige beiteområder eller trekkruter har også blitt undersøkt, dog ikke like grundig som villreinutvalgets sekretær Svein Erik Lund hadde håpet.
– I den svært omfattende rapporten er det fort gjort å overse at det er stor usikkerhet knyttet til særlig menneskelig påvirkning på Hardangervidda. Egentlig er ikke tilstanden for villreinen på Hardangervidda rød, den er blodrød, sier han.
Ny rapport: Seks av ti nasjonale villreinområder er i dårlig stand
Han forklarer at ekspertgruppen i arbeidet med rapporten jobbet videre med gamle forvaltningsprosjekter, som fokuserer mer på menneskelig påvirkning i randsonene på Hardangervidda.
– Derfor tar ikke denne rapporten tilstrekkelig opp hvor mye menneskelig påvirkning det egentlig er i villreinens viktigste områder, og i hvor stor grad dyra er avskåret fra det viktige kalveområdet i den vestlige delen av Hardangervidda og gode sommerbeiteområder i den nordvestre og østlige delen, fortsetter Lund i Hardangervidda Villreinutval.
Tema: Varsku for villreinen på Hardangervidda og Brattfjell-Vindeggen
Han er nå spent på hvilke tiltak som skal iverksettes på bakgrunn av rapporten.
– Om myndighetene nå skal ta dette på alvor og jobbe ordentlig med problemstillingen, kommer de ikke utenom å se på menneskelig aktivitet i de sentrale områdene av Hardangervidda, sier Lund.
– Må bli enige om tiltak
– Vi visste at det sto dårlig til, men dette er likevel verre enn vi håpet på, sier fagsjef i NJFF Siri Parmann til egen nettside.
Hun oppfordrer kommunene, fylktene og staten om å bli enige om hvilke tiltakt som skal gjøres for å nå målene i kvalitetsnormen.