Hva er greia med urskogen?

– Oi, har du sett noe så digert!

Vår mann rusler bort til ei kjempefuru. Stopper og kikker på stammen, med greiner tjukke som granlegger. Dette er ikke noe vanlig syn i Østlandets skoger, men det er det her, i Gruveåsen like utenfor Kongsberg.

Vi er på jakt etter den norske urskogen. Rettere sagt restene av den. I dette tilfellet, noe som likner. For skog er ikke bare skog, men noe svært forskjellig. Særlig hvis man sammenlikner urskogen med produksjonsskogen. Kun 1,6 prosent av den norske skogen kan karakteriseres som urskog eller urskogsnær.

– I dag finnes bare urskog i Pasvik og Gutulia, samt små partier i Trillemarka og Oppkuven på Krokskogen, forteller Mikkel Soya Bølstad.

Stor variasjon

Zoologen og frilansjournalisten er aktuell med boka «I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen.» Her forteller han om økologien i den opprinnelige skogen, og hva som skiller den fra menneskeskapt skog. Eksempelvis at variasjonen og mangfoldet fra naturens side er langt rikere enn i produksjonsskogen.

Bølstad hevder sågar at dagens befolkning har glemt hvordan skog opprinnelig ser ut.

– Vi har veldig mange trær i Norge. Men med stadig flere granplantasjer, legger vi ikke merke til hvordan naturskogen stille og rolig er i ferd med å forsvinne, sier han.

– Ja, hva er egentlig naturskog eller urskog?

– I urskog eller urskogsnær skog, er det stor variasjon i artssammensetning, alder og tetthet, helt fra de minste spirene til gamle kjempene. Dessuten består opptil 20–30 prosent av kubikkmassen av død ved, i alle nedbrytningsstadier. Kontrasten er stor til granplantasjene, der trærne står tett i tett, med lik størrelse og alder, sier han.

Stadig mindre naturskog

I skogbrukssammenheng kan et tre være gammelt allerede fra 80 års alder. Men fra naturens side kan grana bli både 400 og 500 år. Norges eldste, levende furu er visstnok 800–900 år gammel. Dette treslaget kan stå i ytterligere 500 år før det faller, og deretter ligge i 500 år før det er blir til jord igjen.

Det betyr at ei furu som hentes ut av skogen som 100-åring, kunne spilt en økologisk rolle i skogen i ytterligere 1400 år. I Dividalen i Troms er det funnet læger av furu (liggende, døde trær), som er hele 1700 år gamle.

I boka skriver Mikkel Soya Bølstad om verdien av naturskog. Ikke den økonomiske verdien, men verdien for naturen selv. Utfordringen er at det blir stadig mindre av den. Siden 1996 har riktignok andelen gammel skog i skogbruksmessig forstand blitt fordoblet.

Samtidig har andelen naturskog som aldri har vært flatehogd, blitt redusert med en firedel. «Forskerne har hevdet at dersom reduksjonen fortsetter i samme omfang som nå, vil det vesentligste av naturskogen være borte om 40–50 år, hvis vi ser bort fra det lille som er vernet i reservater og små nøkkelbiotoper.» skriver han.

Gammalskog = storfuglmarker

Hvilken praktisk betydning har det for oss som friluftsfolk og jegere, om en skog er forynget naturlig eller plantet av menneskehender? Blant jegere er det trolig skogsfugljegere som er mest bevisste på forskjellen.

De aller beste storfuglmarkene finnes i det mange kaller gammalskog. (Begrepet er utydelig, se faktaramme.) Kjennetegn på en slik skog kan være fravær av hogstflater og plantefelt, høy andel gamle trær, naturlig variasjon i alder og artssammensetning, naturlig mosaikk av vegetasjonstyper, inkludert fuktdrag og myrer, og med intakte dekker av blåbærlyng.

Hjortevilt- eller harejegere, derimot, vil ikke nødvendigvis ha den samme opplevelsen av «gammelskog», siden disse artene ikke har behov for spesielt gammel skog, nærmest tvert imot.

For friluftsfolk generelt, handler urskog og naturskog antakelig mer om opplevelsen av å være i «villmark», slik man kan oppleve i Femundsmarka, eller i de indre traktene av Nordmarka, Finnemarka, Trillemarka, m.fl.

Stort mangfold av arter

Gruveåsen i Kongsberg er, som navnet sier, stedet der Kongsberg Sølvverk ble anlagt i 1632. Den gangen ble skogen trolig snauet ned over store arealer. Men siden fikk den av en eller annen grunn lov til å stå. Og dermed har furuene vokst seg sjeldent grove, med en alder på cirka 300 år.

Bølstad viser vei innover på åsen, går fra den ene furua større enn den andre, mens han forteller om hvilke arter som trives i gammel naturskog.

Vi som bruker skogen i friluftssammenheng, er som regel mest opptatt av «store» arter som vilt og fisk. I Norge finnes totalt ca. 100 pattedyrarter, og 320 hekkende fuglearter.

Men samtidig finnes det et stort artsmangfold som ikke gjør like mye ut av seg: 1100 moser, 8500 arter av sopp, og hele 18000 insektarter. Og samtlige «innbyggere» – store som små, lever tett sammenvevd med hverandre. Noen av dem er svært spesialiserte, som f.eks. kadavermosen, som har døde lemen (!) som sin viktigste næringskilde.

Granbarkbilla holdes i sjakk

Et eksempel på hvor fininnstilt skogøkologien er, er granbarkbilla. I produksjonsskogen, der granskogen kan stå ensaldret over store arealer, hender det at granbarkbilla sprer seg i voldsomt omfang.

I naturskogen derimot, er bestanden av barkbiller normalt bare en brøkdel av bestanden i kulturskogen, ifølge Bølstad.

– I naturskogen holdes bestanden av granbarkbiller i sjakk av over 120 insektarter som enten lever som predatorer eller parasitter på barkbillene. En stor del av disse artene er knyttet til død ved, forteller han.

Etter at den nasjonale rødlista ble opprettet, blir vi ofte fortalt at en stor del – 84 prosent – av de 2355 artene i Norge befinner seg i skogen.

– Mange vil si: hva skal vi egentlig med alle disse sopp- og lavartene, som vi mennesker ikke har særlig nytte av?

– Grunnen til at vi har så mange rødlistearter, er nettopp at vi ikke har de intakte økosystemene lenger. Trærne holdes kunstig på ungdomsstadiet. Det vi opplever som skog i dag, er egentlig et økosystem ute av balanse. Og det er bl.a. barkbilla et eksempel på, hevder han.

Ønsker høyere erstatning

Vi finner en leirplass for kvelden, og fyrer opp bål ved siden av ei «trollfuru».

– Mange skogeiere er irriterte på dere biologer, og mener at dere er ekstremister som vil verne alt?

–Vi skal ikke verne alt, men det mest verdifulle. Slik det er nå (med ordningen med frivillig vern, journ anm.) blir det vernet mye skog som bare er lokalt verneverdig. Mens mange av de viktigste skogene, med nasjonal eller internasjonal verneverdi, ikke blir vernet, fordi skogeierne selv ikke ønsker det.

– Så du er uenig i opplegget med frivillig vern?

– Ja, hvis vi snakker om internasjonalt verneverdige områder, da mener jeg det ikke bør være frivillig. Samfunnet har et overordnet ansvar for å ta vare på utrydningstruede arter, sier han.

– Skogbruk og skogvern er noe av det som skaper mest konflikt i Utmarks-Norge. Hvorfor tror du at dette temaet er så følelsesladd? Er det bare skogeiernes skyld?

– Nei. Skogeiere er like forskjellige som deg og meg. Noen er lærere, noen er heltidsskogeiere, mens andre er ikke interessert i å drive skogbruk. Men der det blir konflikt, så er det fordi man er knyttet til skogen og skogbruket på en følelsesmessig måte. Det har jeg veldig respekt for. Å få opp erstatningene for nasjonalt verneverdig skog, kan være en av løsningene, mener Bølstad.

Større villmarksområderEn annen av de tingene biologen og forfatteren fra Kongsberg foreslår, er å opprette større, urørte villmarksområder. Dette ville gitt rom for det han kaller storskalaforstyrrelser, som skogbrann, som forekommer naturlig i urskogen. Med skogbrann i et lite naturreservat, vil de truede artene kunne forsvinne.

I boka beskriver han også det biologer kaller øybiogeografi. Arter som lever på små øyer i landskapet, har en tendens til å forsvinne over tid. Jo mindre øyer, desto færre arter. Eksempler på dette, kan være små naturreservater, såkalte miljøfigurer eller nøkkelbiotoper, der skogen har fått stå.

– Hvis vi skal lytte til fagkunnskapen, så er det noen som mener at vi må opp i 500 kvadratkilometer for et ta vare på alle de naturlige prosessene, sier Bølstad.

– Men hvorfor er du personlig så opptatt av urskogen?

– Det er nettopp det at den fungerer som er et intakt økosystem. Det er en helhet der, som vi ikke ser i plantasjeskogen, sier han.

Mikkel Soya Bølstad tenker seg litt om:

– En annen ting er opplevelsen. En venn av meg sa en gang at det er et omvendt skjønnhetsideal for trær: jo mer krokete og knudrete de er, jo flottere synes vi ofte de er.

Gammelskog og urskog

Urskog: Mindre enn en halv prosent av den norske skogen regnes som urskog. Dette er skog som er upåvirket av mennesker.

Urskogsnær skog: Ca 1,6 prosent av den norske skogen kan karakteriseres som urskogsnær naturskog, med bare få spor av menneskelig virksomhet.

Gammel skog: Det er forskjellige definisjoner på gammel skog. Skogbruket deler skogen inn i fem hogstklasser. Hogstklasse 5 (hugstmoden skog) kan betegnes som gammelskog. Det omfatter skogbestand fra 80–110 år og oppover.

En annen definisjon på gammelskog er all skog eldre enn 160 år (altså før bestandsskogbruket ble innført, med flatehogst, planting og tynning.)

Naturskog: Dette er skog som ikke tidligere er flatehogd og plantet til, men forynget gjennom naturlige prosesser. Skog som tidligere er hardt plukkhogd, kan likevel ha naturskogspreg.

Gammel naturskog: Må innfri to av fire følgende kriterier: Skogen må ha mye død ved i ulike stadier av nedbrytning, den må ha relativt høy alder, det må finnes trær av ulik alder og sjiktning, og det må forekomme arter som er avhengige av dynamikken i urskog.

Gammelskogsarter: For å slå fast i hvilken grad en skog er «gammelskog», naturskog eller urskog, kan det gjøres ved å registrere såkalte indikatorarter. Blant lett identifiserbare og «større» arter, er bl.a. fugler som hvitryggspett, tretåspett og lavskrike. For å slå fast om det virkelig er snakk om urskogsnær skog, er sopp- og lavarter bedre å bruke som indikatorarter. Lappkjuke, taigaskinn og sjokoladekjuke er eksempler på disse. Jo flere indikatorarter, desto mer sannsynlig er det at området har høy biologisk verdi.