Best i protest

Bak arbeidet med det kommende albumet, Awareness, ligger en klar visjon,
– Jeg vil bidra til å åpne øynene på folk, sier Dreng som i flere år har han holdt seg til temaene klima, miljø og naturvern.

Tekstene hans er gjerne krasse, ofte ispedd en solid dose melankoli og dystopi, men melodiene kan gå i valsetakt. I sangen Fish farm nightmare går refrenget rett og slett over til avslepen reggae.

Fiende og forbilde

– Det er ingen som har kritisert Nick Cave, Patti Smith eller Bob Dylan for å skrive triste sanger, poengterer Roy Einar Dreng.

Å snakke med Dreng uten også å nevne Dylan, er nesten umulig.

– Bob Dylan vet det jo ikke selv, men det er han som har lært meg frasering, tekstoppbygging og kunsten å fortelle historier, poengterer artisten.

Det første møte med Dylans musikk, var likevel en nedtur for unge Dreng på 15 år. Gutten hadde så smått begynt å klore ned noen linjer, men da han sammenlignet seg med Dylan, ble hans egne strofer lik null.

Dreng, som ellers var vant til å være toppscorer på fotballbanen, forsto nå at han ikke kunne konkurrere i kunsten å skrive. Løsningen ble å kopiere idolet. I 1990 ble Bob Band etablert. Dreng opptrådte nå med fire- fem musikere og var selv gitarist og vokalist.

Dylanjukebox

– I repertoaret i dag dukker Dylan opp bare sporadisk, innrømmer Dreng, som i de siste 15 årene har reist mest på turné med egne låter.

– Etter et besøkt på et kloster i den lille italienske byen Ghemme, knekket jeg en kode, sier han.
Tiden som Dylanjukeboks var nå forbi. Han satset på egen låtskriving. Det har slått an. Ikke minst i Polen.

– De har ikke slik musikk der, forklarer artisten, som i sjanger stort sett holder seg til Americana og folkemusikk. Til tider er det bare han og gitaren. Andre ganger tar han med seg fele- og mandolinspiller Ronny Gerrard. Noen ganger er de også fem musikere, som til sammen utgjør bandet Roy Einar Dreng & Friends.

Med tålmodighet som agn

De fleste konserter foregår på kulturelle arenaer, men det er naturen og forholdet til elva som er Drengs største inspirasjonskilde.

– Før fisket jeg 350 dager i året, forteller han og viser til en fortid der stanga ble prioritert før lekser, ja den gikk foran alt. Som voksen er det blitt færre, men mer intensive turer. Tre faste i året. Til Orkla og Stjørdalselva reiser han gjerne sammen med kamerater. I Aurlandselva på Vestlandet vil han helst være alene.

Med seg på turene har han alltid en Hardy-stang, svartkjele og gitar.

– Den første gangen jeg dro, hadde jeg en plan om å skrive på formiddagen, sove på ettermiddagen og fiske på natta, mimrer Dreng og sukker.

På den turen kom det ikke ut en eneste setning. Med tiden har han lært at opplevelsene trenger tid til å fordøyes før de transformeres til tekster.

– Både når det gjelder skriving og fisking, handler det om tålmodighet.

En fri fisk

Interessen for fiske begynte med besteforeldrene.

– De campet ved Numedalslågen fra mai til slutten av august, forteller Dreng. Sandefjord Jeger- og fiskerforening hadde den gangen sitt eget fiskevald ved Hvarnes. Allerede som fem-seksåring fikk guttungen sin egen stang, og det gikk som det måtte gå; han ble hekta.

Den gang var matauke en viktig del av pakka. I dag havner få av Roy Einars fisker i fryseboksen.

– Jeg tar gjerne med meg en fisk til middag, men det må være bærekraftig og skje på elvas premisser.

Trenger en snuoperasjon

Dreng legger ikke skjul på at han er bekymret for framtida til villaksen. Noe som også kommer klart til uttrykk i tekstene på den neste skiva. Oppdrettsnæringen får på pukkelen, utviklingen karakteriseres som en «svart vind» og resultatet en «økologisk katastrofe».

Artisten synger ut om en regjering med bind for øynene, en regjering som er mer interessert i rein profitt enn reint hav og reine elver.

– Vi forvalter verdens flotteste villaksbestander. Selv om det finnes noen lyspunkter, synes jeg ikke det går spesielt bra. Det trengs en snuoperasjon. Min måte å bidra på, er å skrive sanger, avslutter Roy Einar Dreng.