Månedens ytring
Ja til finmaskede fiskeregler!
I vikingtiden og inn i middelalderen ble det benyttet «hærpil» i Norge. Det var en slags pil eller budstikke med en inskripsjon som ble sendt ut som et varsel om mobilisering. Dette er ei slik pil, som kaller inn alt tilgjengelig mannskap til kamp for å røske opp i norsk innlandsfiskeforvaltning.
Hærpila går ut til statsforvaltere, grunneierlag og lokale jeger- og fiskerforeninger – med andre ord alle som forvalter elver og vann i Norge.
Grav opp de gamle fiskereglene for ditt område, og ta en gjennomgang: Er de tuftet på kunnskap om fiskesamfunnet i vannene de gjelder? Eller er det bare en blåkopi av et forvaltningsregime noen biologer mente fungerte fint for Øvre Heimdalsvann i Øystre Slidre på 1960-tallet?
Det er to nivåer av fiskeregler i Norge. Det ene er forskrift, gjerne for en kommune eller et vassdrag, hjemlet i lakse- og innlandsfiskeloven. Det andre er fiskeregler som fastsettes innenfor rammene av lover og forskrifter.
La meg ta deg med til Krødsherad. Ei koselig bygd med skog, fjell og fjord. Og kanskje en av Norges rareste fiskeforskrifter. Krødsherad kommune har en 42 år gammel forskrift for fiske, fastsatt av Statsforvalteren/Fylkesmannen.
Der finner du et minstemål på 20 cm, som er innført for hele kommunen (unntatt Krøderfjorden og et par vann til). Og en generell fredning av alt fiske, altså alle arter, fra 15. september til 30. oktober. Det er «forbudt å nytte andre redskap enn stang og håndsnøre og pilk til fangst av fisk».
Forvalter du et vann som sliter med overtett ørretbestand, så har du altså ikke mulighet til å bruke garn, ikke regulere bestanden ved å fange fisk i gytebekkene om høsten – og du kan heller ikke fange fisk som er under 20 cm.
Om du skulle finne på å bryte disse reglene, for eksempel ved å knekke nakken på en liten skiftenøkkel fra et vann hvor det ikke er mat nok til alle, risikerer du å bli straffet med anmeldelse og bøter. Dette er ikke et forsøk på å henge ut Krødsherad, bare et eksempel på de mange lite gjennomtenkte fiskeforskriftene og -reglene som faktisk er gjeldende i dag.
Det står egentlig ikke så mye bedre til i resten av landet. En klassiker, som vi finner i fiskeregler satt av lokale rettighetshavere, er «minstemål: 25 cm». Dette gjelder gjerne for store områder og for alle fiskearter. Hvis du har et godt ørretvann, hvor fisken har god mattilgang og vokser raskt, så utsettes gjerne kjønnsmodning og gyting.
Snittlengde kan være godt over 30 cm før førstegangs gyting. I et slikt vann ønsker vi oss mer produksjon av ungfisk, men med minstemål på 25 cm, vil mye av fisken havne i steikepanna rett før den rekker å formere seg. Altså vil vannet underprestere i forhold til sine naturgitte forutsetninger.
En god del vann blir prøvefisket hvert år i Norge. Frivillige legger ned et godt arbeid forå få oversikt over lokale fiskebestander. Men svært ofte blir det med oversikten. Endringer i fiskeregler sitter langt inne. Dette er i skarp motsetning til forvaltning av småviltjakt og rype især.
I fiskesamfunn med flere ulike arter, vil minstemål på 25 cm treffe like presist som å innføre minstemål på vilt i skogen. Uavhengig av art. Uavhengig av om det er snakk om predatorer eller drøvtyggere. Rev eller elg. Du kan skyte alt som veier over 5 kilo. Uavhengig av biotop, fjell eller kulturlandskap. Tenk tanken og gjør matematikken.
Det blir snart ikke felt ei fjær av norske rypejegere som ikke har blitt taksert tidligere på høsten. Lokal forvaltning er også flinke til å fastsette kvoter og regulere jakttid etter hvordan bestanden ser ut det aktuelle året.
Noe av problemet har vært de fysiske fiskekortene. De hadde begrenset plass og var lite egnet til å formidle ulike fiskeregler for mange vann i et område.
De var dessuten dyre å trykke opp og ble gjerne produsert i store opplag. Da ble det gjerne med «minstemål: 25 cm» og «forbud mot levende agn». Og disse reglene sto gjerne til alle blokkene med fiskekort var oppbrukt. I tillegg ble det sett på som en stor fordel å ha fiskekort som gjaldt store områder. Gjerne hele kommuner eller fjellområder.
I utgangspunktet er dette en god tilrettelegging for fiskeren, men det fungerer svært dårlig hvis det innebærer samme forvaltning for 800 vann med ulike fiskesamfunn i et større område.
I dag blir de fleste fiskekort solgt og formidlet digitalt, hvilket gir langt bedre muligheter til å formidle mer finmaskede regler. Det er fullt mulig å legge individuelle fiskeregler på hvert enkelt vann, avhengig av hva akkurat det vannet trenger for å forvalte fiskebestanden best mulig.
Mange er på god vei. FEFO og andre forpaktere av anadrome vassdrag i Finnmark, er et godt eksempel. Her blir store områder med laks-, sjøørret- og røyeførende vassdrag forvaltet med gode, digitale kart. Du kan klikke deg inn på soner, og sette deg inn i fiskereglene for hver enkelt sone.
Hvorfor bruker man ikke disse løsningene på skogsvann på Østlandet? Eller i resten av landet for den saks skyld? Medlemmer i lokale jeger- og fiskeforeninger legger ned tusenvis av dugnadstimer inn mot forvaltning av fiske, og de fortjener at jobben de gjør blir fulgt opp med gode fiskeregler, tuftet på kunnskap om hva hvert enkelt vann trenger.
Har du en rolle innen innlandsfiskeforvaltning, anbefaler jeg at du blar opp det lokale settet med fiskeregler og spør deg selv «hvorfor» på de aller fleste punktene. Har du ikke et godt svar, stryk den fiskeregelen før neste sesong.
Ingen regel er bedre enn feil regel. Det bør være en klar målsetting at fiskeforskrifter og regler skal være til gavn – og ikke til hinder – for en god forvaltning av våre fiskevann.
