Månedens ytring
Kjøttskam
Maten vi nordmenn spiser skal som kjent være billigst mulig. De fleste synes ikke å tenke særlig over dyrevelferden hos dyra som blir kjøttet de spiser. Så lenge folk slipper å se hva som skjer, gir de stort sett blaffen.
Denne artikkelen er over fem år gammel.
For all del. Engasjementet er stort – et par dager – når folk ser bildene av syke og skadde griser fra NRK Brennpunkts avsløringer av forholdene i deler av svinenæringen. Men spol fram noen måneder, så vil Ola og Kari fortsatt ha ribbe til 39,90 per kilo.
Vi harryhandler mer enn noen gang. Blant favorittene er bacon fra industrielt dansk grisehold og kyllingbryst fra fjørfe som vokser så fort at de brekker beina av ingenting. Verken industrigrisen eller billigkyllingen lever ut sine naturlige instinkter – å rote i bakken og søke etter mat ute.
Ja, jeg setter det litt på spissen. Flertallet av norske bønder har stort engasjement for dyra sine og vi har bedre dyrevelferd enn mange land. Men likevel, dobbeltmoral er ikke dobbelt så bra som vanlig moral. Nordmenn spiser mer kjøtt enn noen gang, men har aldri har vært fjernere fra hvor maten kommer fra.
Det er en økende interesse for dyreetikk og dyrevelferd i samfunnet. Jakta tåler dette søkelyset godt.
God dyrevelferd gir lavere produktivitet og koster mer penger. Levende dyr egner seg ikke for industriproduksjon. Skal vi spise kjøtt, bør vi betale det koster å gi husdyra gode liv. Og ikke bli så fordømt provosert om noen antyder at vi kan leve godt, selv om vi skulle kutte litt ned på kjøttforbruket, til et nivå vi klarte oss med for bare noen få tiår siden.
Hva skjedde, når folk ikke vil at barn skal oppleve å være med på slakting og mener jakt er fælt, mens de selv gumler argentinsk biff som er fraktet rundt halve kloden?
Er det virkelig slik at folk gir helt blaffen i hvor kjøttet kommer fra? Nei, ikke alle. For mange er pris på maten det viktigste. Men vi ser faktisk tegn på økende bevissthet om dyrevelferden og etikken i matproduksjonen.
Omsetning av kjøtt fra småskalaproduksjon og dyr som går ute øker, sakte, men sikkert. Det er et faktum at flere kutter ned på kjøttforbruket, selv om vi mennesker har en biologi som er tilpasset å spise både kjøtt, fisk og planter, ikke én av delene.
Vi jegere bør merke oss at det er en økende interesse for dyreetikk og dyrevelferd i samfunnet. Jeg mener vi har en standard på norsk viltforvaltning og jakta som tåler dette søkelyset godt.
Vår suksess som art er uløselig knyttet til at vi begynte å spise kjøtt. I mesteparten av menneskets historie har vi vært jegere og sankere, ikke bønder. Norge ble befolket fordi vi fulgte etter villreinen nordover da iskappen trakk seg tilbake.
Som jeger og miljøverner diskuterer jeg når som helst etikken i mitt kjøttforbruk med min venninne, som putter i ungene oppdrettslaks fôret opp på regnskogsoya, og sjelden kjøper annet kjøtt enn filet.
Møtt med gode argumenter, bør også dyrevernsinteresser innse at det er mulig å være jeger og opptatt av god viltforvaltning. I NOAH-sjef Siri Martinsens skremmebilde av jakt og jegere, driver vi rovdrift på viltbestandene. Tar vi den betente rovdyrdebatten ut av ligningen, er det en påstand hun belegger dårlig.
Det er en realitet at det høstbare overskuddet av flere typer småvilt tidvis er lavt, og at det periodevis vil være nødvendig å unnlate å jakte, eksempelvis gjennom lokal fredning. Dette så vi seinest i høst, hvor det mange steder ikke ble jaktet rype. Jegere er og må være de første til å innse at man må være varsom med uttaket når bestandene er lave.
Tap av leveområder er en større trussel mot de fleste norske viltbestander enn jakt. Norge er et av landene i verden med aller høyest andel jegere. Jakta utøves av helt vanlige folk, som bruker kjøttet til mat i sin husholdning.
Jegere og grunneiere som er levende engasjert i å ivareta ikke bare viltbestandene, men også viltets leveområder og intakte økosystemer, er derfor viktig, dersom vi også i framtida skal sikre leveområder og dermed bestander av ville dyr i Norge.
NOAH har rett i at viltet kunne «forvaltet seg selv». Uten beskatning gjennom jakt, vil viltbestandene bli regulert av sykdom og parasitter og ved at dyr i dårlig kondisjon bukker under når vinteren blir for streng.
Men ville dyrs lidelse blir ikke mindre med en slik løsning. Alle som har sett en villrein med hjernemark, klauvråte, eller et avmagret rådyr som har bukket under i snøen, vil være enig i at dette er en mer smertefull og brutal død enn et jaktskudd.
Jeg mener ikke folk skal går rundt å skamme seg. Men vi tar ikke skade av å huske at når det gjelder maten vi spiser, finnes det gode og ikke fullt så gode valg for dyrevelferd, miljø og klima. Med en liten dose sunn kjøttskam, er jakt og viltkjøtt på tallerkenen et utmerket valg.