Det nye isfisket

Ser man bort fra varpestikker og noen spesialstenger til konkurranse, har isfiskestenger/pilkestikker ofte vært svært enkle og rimelige. Men de tjener formålet sitt godt, og på grunt vann til klassisk fiske, fanger de like godt som alle nyhetene. Men på dypt vann og i jakten på stor fisk, er komplette stenger med gode sneller å foretrekke. Her er tre stangtyper det er verdt å gjøre seg kjent med:

1. Agnstanga

Dette er absolutt ingen nyhet, men den får stadig flere tilhengere. Den skal stå i stativ, og bør være robust og myk, og trenger slett ikke være dyr. 2–5 fots lengde holder. Skal du ha flere, kjøp like, så blir transport og lagring enklere. Oftest tiltenkt storørret, gjedde, gjørs og til alt agnfiske på sjøen.

2. Nappindikatorstenger

Dette er «vanlige», korte stenger, men med en topp som er så myk at den fungerer som en løs nappindikator, slik vi er vant å se på isfiskestikker. Man velger selv mykhetsgraden på toppen til eget behov.

3. Allroundstenger

Disse har middels til stiv topp, og er beregnet for aktivt fiske, hvor man skal lage liv og røre med en røyeblink, en pimpel eller en balansepilk. Kan fint brukes som agnstenger i stativ dersom snellene kan frikobles.

Den største fordelen med å ha ordentlige sneller til isfiske, er at snøret slipper å havne på isen, og at man kjører fisken tryggere med en myk stang. Og med ordentlige sneller, menes sneller som faktisk er gode å sveive med, som har jevn brems og som slipper ut snøre, selv om det er en superlett mormysjka på 2 gram i enden.

Det finnes reine isfiskesneller, men de fleste er vanlige små haspel- eller multiplikatorsneller. Reine isfiskesneller er enten «fluesneller» med lang fot, eller inline-sneller, som ligner fluesneller, men som har utveksling og ofte frikobling av spolen som hovedfunksjon. Begge slipper snøret lavt og har blitt svært populære.

Sneller lar deg også velge tynne og stumme fletteliner. De lar deg kjenne alle napp og gir mer liv i kunstagnene. Bruk gjerne en fortom av monofilament.

Isfiske med enkle ståsnører, hvor man bare benytter pinner eller en angeldon, har lange og gode tradisjoner. Konseptet trigger definitivt fisken til hogg, men gir ikke den kontakten mange ønsker, dermed har det moderne meitefisket også utviklet seg på isen.

Bruk av stenger, nye nappindikatorløsninger og en rekke stativvarianter har gjort seg gjeldende. Velg stenger som er enkle å transportere, og sneller som kan frikobles. Det viktigste er at fisken kan ta agnet uten å kjenne motstand.

Her snakker vi altså om en gammel, men modifisert metode, som stadig flere benytter seg av. Den fungerer godt både på innlandsisen og sjøisen

Det har liksom vært hogd i stein at mormysjka, abborpimpel, balansepilk og røyeblink er det isfisket handler om. Etter hvert har likevel trender fra USA og Canada begynt å gjøre seg gjeldende også her på berget. Vi snakker selvsagt om myke bytteimitasjoner, vibrasjonsagn, løvtynne bladsluker og mye annet. Det fungerer aldeles utmerket, men for all del; det er ingen grunn til å kvitte seg med klassikerne.

Det å fiske i stort kontra lite hull, gir flere fortrinn. Jo da, det kreves litt mer om du skal bore med muskelkraft, og et stort bor veier mer, men du vinner en hel del under selve fisket. Det blir lettere å kikkefiske, store hull fryser ikke like fort igjen, man får plass til ekkoloddgiver i samme hull som man fisker, og ikke minst blir det lettere å få alle fiskestørrelser opp av isen.

Noen sverger fortsatt til manuelle bor, det er enkelt trygt og godt. Det er likevel gode grunner til at stadig flere velger elektroniske isbor, eller bor med overgang til kraftige driller. Det tar kort tid å bore mange og store hull (en god drill klarer fint 50 hull i løpet av en dag), dermed får du også fisket effektivt over større områder – noe som ofte gir mer fisk.