Imitasjon eller attraksjon?

Å få en fisk til å ta en imitasjon er pur lykke. Man prøver å imitere det fisken spiser for øyeblikket, og håper den lar seg lure til hogg. Lærer du deg å knekke kodene, vil du få fisk, ofte stor fisk, der andre for lengst har gitt opp.

Den største taktiske endringen du kan gjøre, er å gå fra imitasjon til attraksjon – eller motsatt. Det blir som å vrake samtlige elleve spillere som har vært på banen i første omgang, dersom det hadde vært tillatt, og sette inn et helt uthvilt lag.

Imitasjoner er alltid det tryggeste, men siden vi sjeldent med sikkerhet kan si hva som for øyeblikket står på fiskens meny, og om den kun har oppmerksomheten rettet mot en type byttedyr – er det ikke enkelt å treffe med imitasjonene våre. Da kan skiftet til en attraksjon være det som skal til for å utløse hogg. Kodeknekking handler om prøving og feiling.

Sær ørret

Ørreten, ute og hjemme lett tilgjengelig, men arten er kjent som passe vrien. Fetteren er i sjøen er ikke mindre populær, men ofte

­ like kresen, og kan slå seg fullstendig vrang på et øyeblikk, utløst av væromslag eller mangel på sådan, ved tunge klekkinger og plutselige temperaturfall.

Hva som skjer i hodet på fisken, er ikke godt å vite. Ofte overtolker vi, og tar bastante avgjørelser på spinkelt grunnlag! Men «umulig» fisk er ikke lenger like håpløs, og vi tar oftere fisk under «håpløse» forhold på grunn av økt kunnskap.

Dette gjelder fiske etter de fleste arter. Er det fisk i nærheten, har du gode sjanser for å lure dem. Om de ikke er der du forventet at de skulle være; flytt deg!

Imitasjon – et naturlig valg

Kunnskapen dagens sportsfiskere har om byttefiskene, gjør at vi kan rigge ekte agn til å bevege seg bra, eller lage gode imitasjoner som både ser og beveger seg som friske eller syke individer som fisken gjenkjenner. Om fisken ikke tar vårt førstevalg, vet vi ofte hva som er nummer to.

En imitasjon kan være alt fra en liten mygg til ørret, harr eller røye, til hel småsei som lokker stortorsk og kveite til hogg. Det meste kan fungere som agn i ekte eller kunstig form – når det framstår som ekte vare.

Felles for imitasjonene er at de ligner en art, eller en gruppe arter. En tobis-imitasjon, kan like gjerne fungere som krøkle-imitasjon i ferskvann, eller som en lodde på havfiske i Nord-Norge. Det samme gjelder for mange mindre krepsdyr, små hvitfisk og en sverm av insekter. En gråsone vil det alltid være, fisk er heldigvis ikke så smarte.

Ligner på alt og ingenting

De mest kjente og brukte attraksjonene finner vi hos klassiske fluemønstre, spinnere, skjesluker, gummimark og bananpilker à la Svenskepilken. Disse velkjente fiskefangerne ligner på alt og ingenting, men de fanger fisk under alle forhold! Hvorfor kan man jo spekulere på, men hvem bryr seg når fisken er på bettet?

Du har knekt koden, oftest ved en tilfeldighet, som finjusteres ved å lage agnet i ulike varianter, fra naturlige til viltre fargemønster.

Og vipps, har du en vinner i fiskeskrinet! 60–70 prosent av dagens agn er attraksjoner, eller hybrider.

Selv den mest perfekte brislingsluk blir aldri bedre enn originalen, lakkert i fluoriserende oransje med gule prikker. Farger spiller en viktig rolle, og vi har blitt gode til å lure fisk basert på fargevalgene våre. Ja, så gode at vi bruker UV-farger, til og med! Et godt eksempel er de små kunstverkene som laksefluene representerer.

Ulike fjær har blitt prøvd i 200 år, enkelte fluemønstre har gått sin seiersgang blant all verdens laksefiskere. Men husk at et agns effektivitet, er en selvoppfyllende profeti. Jo flere som bruker flua, desto mer fisk vil bli tatt på den. En vinner er skapt!

Røyeblink og maggot

Det finnes også en tredje variant, noe midt imellom imitasjon og attraksjon. Disse benyttes gjerne som et agn, eller delt i to, men er å anse som et sett. Det beste eksempelet er røyeblinken. Selve blinken lokker til seg nysgjerrige røye. Under skjea henger en krok, gjerne agnet med noen få maggot (fluelarver). Fisken våger ikke å ta skjea, men den lille kroken med maggot tør de å angripe. Dette agnet har fisken sett før, og det beveger seg ....

Uten lokkeskjea eller pilken, ville neppe fisken ha sett agnet i vannmassene. Opphengere og pilk ved båtfiske på sjøen, er bygd over samme lest.

Samtidig er naturlige imitasjonermed attraksjonsfargerogså for hybrider å regne.

Syk og dødelig

En av årsakene til at attraksjoner virker, er at fiskenes instinkt heller mot å ta svake og syke byttedyr – eller sine egne brødre og søstre. Vi ser det tydelig når ei gjedde lurer i sivet, med små mort rundt seg. Gjedda rører seg ikke. Slipp ned en imitasjon av en syk mort, sekundet seinere befinner den seg i gjeddekjeften. Den syke har trigget noe den ekte morten ikke greier.

En annen erfaring er å presentere agnet ditt inn på ett revir, som en fisk anser som hjemmebane. Sterke farger, eller litt eplekjekk gange, gjør at revireieren blir voldsomt provosert og angriper. Ikke nødvendigvis for å drepe, men for å jage inntrengeren. Det gjør den ved å bite etter den lille fisken, og plutselig har en av de større fiskene tatt agnet ditt. Husk at stor fisk legger beslag på de beste «eiendommene».

Enormt utvalg

I løpet av de siste tiårene har det kommet tusenvis av nye attraksjoner og fargemønster. Samtidig har utviklingen, spesielt når det gjelder myke eller harde plastagn, gjort vei i vellinga på en enkel måte. I dag finnes imitasjoner av det meste fisken kan tenke seg å spise. Men husk, selv om du lærer deg å navigere i en velfylt sluk eller flueboks, gjelder det å ikke overdrive. Less is more. Du trenger sjeldent mer enn 10–20 sluker eller fluer for å være godt dekket!