Fem tips til variert fiske

Dyktige fiskere blir oftest kjent for sine fangster, ikke for sitt utstyr. Spesielt om de får fisk på dager hvor andre blir gående uten kjenning. I løpet av et langt sportsfiskerliv har jeg sett og prøvd det meste, truffet på og fisket med alle slags sportsfiskere, både i inn- og utland. Jeg har lagt merke til noe underveis: De som får mest fisk, har ofte også gode lokalkunnskaper. I tillegg har de også en egen evne til knekke koder ved å variere fisket – helt til det biter.

Lokalkjente og kodeknekkere
For den lokalkjente som fisker på de samme områdene år ut og år inn, er det ikke like nødvendig å variere fisket. De vet ofte hva fisken tar, hvor den står og hvordan den oppfører seg ved forskjellige værtyper og årstider. Om de likevel tar med to forskjellige stenger, er det oftest fordi de vet at en av de to vil fungere, eller for å få mer variasjon og et mer interessant fiske.

Kodeknekkerne er ofte erfarne fiskere, som behersker en rekke teknikker og som er vant til å gjøre god research før de drar til en ny plass.

Taktskifte gir artsskifte
Mange er ubevisst effektive kombinasjonsfiskere. De tar med variert utstyr, og planlegger eventuelle bytter basert på solid kunnskap. Et godt eksempel er havfiskerne. De skal kanskje fiske torsk, lyr og sei i dypet med pilk og gummimark. De vet at disse biter på slikt, men under skroget svømmer også andre aktive arter, som uer, steinbit, brosme og lange. Disse foretrekker agn, egnet på et spesialtakkel med lyskilder – presentert nær bunnen.

For å helgardere tar mange med en ekstra agnstang med sensitiv topp, samt takkel og agn etter forholdene. De pelagiske fiskene fiskes med en kort og stiv pilkestang, mens andre arter gjerne krever en myk og følsom stang. Genialt, inspirerende og meget effektivt.

Fettfinnekvartetten
Ørret, røye, laks og sjøørret er alle kjent for å være fascinerende lunefulle, og mange grå hår kan krediteres den prikkete kvartetten. Hadde fiskerne prøvd å variere utover det å bytte fra en kjent folkeklassiker til en annen, ville nok flere hatt suksess i elver og vann på jakt etter de ettertraktede matfiskene. Det er viktig å poengtere at taktskifter også gjelder bytte av fiskeutstyr, fiskeplass, fiskedyp og teknikk.

Fem kombinasjoner alle kan bruke

1. Flue- og spinnfiske
Denne kombinasjonen fungerer overalt hvor det er rimelig grunt vann. Det er en kjensgjerning at flue kan være usedvanlig effektivt. Ingenting annet enn ekte agn imiterer små insekter bedre, samtidig gir fluefiske en mestringsfølelse få andre fiskemetoder kan skilte med.

Men der fluestanga er et trygt og ganske væravhengig nærdistanseverktøy, er spinnstanga et effektivt redskap for å avfiske større områder. Det gir enorme muligheter til å variere mellom sluk, wobbler, softbait og annet som fisker bra i alle lengder – og værforhold. Med andre ord utfyller de to metodene hverandre på en glimrende måte.

2. Mark- og spinnfiske
En annen giftig kombinasjon, som er svært utbredt blant ferskvannsfiskere, er fiske med mark og sluk samtidig – eller hver for seg. Dersom man fisker dem samtidig, kan man kaste ut marken med dupp eller søkke og la den ligge, og fiske i omegn med spinnstanga.

Man kan også bruke en om gangen, og da er det smart å variere litt i starten, og selvsagt fortsette med det som gir mest fisk. Dersom det er marken, kan man rigge om spinnstanga og fiske med mark på begge to. 

Statisk markfiske er også ideelt mens man spiser, rydder eller sover. Med en elektronisk nappvarsler eller stangbjelle, hører man når fisken biter, og kan kroke fisken bedre og kaste ut på nytt. Det er skånsomt for fisken, samtidig som det gir mer fisk.

3. Variasjoner på havet
Havfisket er blitt så mye mer enn det å kun fiske med håndsnøre eller en stiv stang med pilk og gummimark. Med selvlysende spesialtakler, elektriske sneller, superliner og myke stangtopper, blir havets hemmeligheter avslørt i rekordfart. Denne nye kunnskapen har gitt oss et bredt register å spille på. Men selv om mulighetene er mange, er min erfaring at man bør begrense seg til maks tre stenger på tur. Det blir fort surr om man skal gjøre for mye på en gang. Man kan godt ha to like stenger, men som er rigget totalt forskjellig. En til agn og en til pilk, er et godt eksempel.

Mye av variasjonen handler naturlig nok om hva som henger i enden av snøret. For de fleste holder et lite utvalg takler for agn, gjerne i form av noen paternostertakler (kroksett), og noen glidetakkelsystemer for fiske langs bunnen med bom alene, eller sammen med et paternostertakkel i overkant av bommen. Disse byttes rundt etter størrelse på forventet fangst og hva slags agn man skal bruke.

Pilk brukes nesten alltid sammen med reine kroksett med mark, rekeimitasjoner eller blekksprut og fanger oftest fisk som torsk, sei, hyse og lyr, som svømmer pelagisk. Agn fanger resten – nesten alltid nær bunnen.

4. Vertikalfiske og X
Vertikalfisket med lett utstyr og myke gummiagn har tatt Norge med storm. Metoden utfyller de andre fiskeformene og fungerer like godt i sjø som i ferskvann ned til 30–40 m. Med lette stenger og kompakte sneller lirkes fisk ut av vannet som i mange tilfeller aldri ville bitt på noe annet.

Noen bruker sågar vertikalstanga som er hovedstang. Gjerne sammen med en flue- og spinnstang, eller som et tillegg til en lett havfiskestang. Selve fisket er fascinerende, og mange foretrekker å ta fisken på kule gummiimitasjoner framfor klassiske sluker. For barn er det ekstra moro.

5. To fluestenger
Det er lett å forstå hvorfor mange blir hektet på tørrfluefiske. Men tørrfluefantastene vet bedre enn noen hvor mye været kan ødelegge. Vind, kaldfronter og flom er bare noen av elementene som kan skape utfordringer. Derfor kan det være lurt å ta med to stenger på tur. Reservestanga bør da typisk være rigget for å takle større fluer, nymfer eller streamere, som fungerer under slike forhold. For laksefiskeren er det nå vanlig å kjøre rundt med to ferdig riggede stenger i stangholderne på bilen. En med saktesynkende line og en med hurtigsynkende. Noen varierer også mellom enhånds og tohånds.