Denne røslige seien lot seg friste av noen turkise syntetfibre på en krok. Fisken ble tatt på om lag 100 meter. Mange flere ble fanget idet samme området i løpet av 2–3 timer, før det var stopp.

Havet er stort – slik finner du fisken

Med unntak av flatfiskene, lever de fleste sportsfiskeartene pelagisk, altså i de frie vannmassene. Og den som vet hvor man finner artene, får naturlig vis mer fisk enn den som fisker på måfå …
Fredag, 28. desember 2018 - 17:23

En av de mest populære fiskeformene i Norge, er pelagisk havfiske etter makrell, sei, lyr og torsk med pilk og opphengere. Med fiskestang, juksehjul eller håndsnøre dras de urnorske fiskene opp fra havet og skaper matglede både lokalt og internasjonalt.

Jeg tør likevel påstå at verken den jevne sportsfisker eller den som utelukkende fisker for matauke, utnytter havets enorme ressurser til fulle. Som oftest vil det være mulig oppnå enda mer dersom du vet å utnytte hjelpemidlene som faktisk finnes. Med fokus på mer effektivt fiske når fisken er i bett, eller spesifikt fiske etter arter, blir den pelagiske jakten spesielt interessant.


Fiskeguide Erix Axner med en gigatorsk på hele 30,8kg tatt på en Westin Big Bob saltvanns shad. De store shadene har en myk og svært bevegelig kropp som gjør dem ypperlige til stor pelagisk torsk. Foto: Erik Axner

Hvor står så fisken?
Ved å tilegne seg litt kunnskap om fisken i området hvor man bor, kan man ganske enkelt lære seg mer om artene og hvordan de lever. Ja, du må faktisk gidde å bla litt i bøker, lese noen artikler eller kanskje melde deg på et kurs. Når det gjelder mer «utradisjonelle» sportsfiskearter som f.eks. uer, lysing, kolje, er informasjonstilgangen så som så. Da er kanskje en lokal utstyrsbutikk, yrkesfiskere eller en havfiskeklubb verd å oppsøke. Uansett hvordan du går fram, så er det egen erfaring, prøving og feiling som er det artigste og tidvis også det som gir mest konkrete resultater.


Til pelagisk fiske er det enkle ofte det beste. Her er et lite utvalg av pilker, shad og takler man kommer langt med. De tre taklene på bilder er: to gummimark, to selvlysende blekksprut for agn, samt et klassisk allroundtakkel med mindre kroker til agn. Pilker: Remen Atomsilda 300 g, Søviksilda 400 g og en Deco Svenskepilk 600g. For kombinasjon med kveitefiske, har jeg selv hatt mye moro med en shad som Giant Jig Shad fra Storm (lengst til høyre).

Utstyrt for rett artsgruppe
Det lønner seg å begrense artssøket. Knyt eller kjøp dertil egnede takler, så du vet at du drar på tur med mulighet for å få det du ønsker. Klassiske opphenger-takkel, hvor krokene henger litt fritt på en fortomstump, holder for de fleste. Husk at fisken endrer atferd etter skiftende forhold, så noen variasjoner bør du ha. Sett gjerne opp to stenger for forskjellig bruk. Da kan du raskt endre fiskestil uten at det blir så mye styr – selv i røff sjø.

  • Torsk, sei og lyr kan du å få på samme takkeloppsett: Én pilk og én opphenger er nok. Ned til 100 meter er det ikke nødvendig med agn. Dypere vil en bit kunstig gummiagn eller en makrellbit gjøre underverker.
  • Uer, lysing, blålange, lyr, sei og torsk (og andre) vil du kunne få med middels store kroker (#2/0 til #6/0). Kjør på med litt selvlysende juggel og agn som reke, makrell eller sild.
  • Makrell, sild, småsei og mindre lyr og torsk, vil du enkelt fange med klassiske «kjøpehekler» satt opp med litt fjær og gummi på ganske små kroker. Du bør ha noen varianter å velge i. Agn er sjelden nødvendig.
  • Leppefisk, hvitting, hyse, torsk, lyr og sei kan du få på alle små takler med små kroker (#8 – #1/0) pyntet med litt farger og mindre agnbiter fra fisk eller reke.
  • Sjøørret, laks, sei, lyr, torsk og makrell vil alle være vanlige fangster når du dorger med wobbler, agnfisk eller skjesluker fra vannfilmen og ned til 20-30m ved hjelp av paravaner, kobbersnører, søkker eller dyprigger.


Illustrasjonsbilde. Fiske etter torsk, sei og kveite på utsiden av Steigen magiske morgenlys rett før mørketiden.

Torsk i alle lag

Torsken er både bunnaktiv og pelagisk. Det er viden kjent fra vest til nord at torsken står i alle vannlag. I sør og øst derimot, er det mange som tror at torsken kun går på bunnen og spiser krabber og fisk. Slik er det ikke. Kysttorsken jakter i høyeste grad også pelagisk – langs hele vår langstrakte kyst.

Stor sei og gyllen lyr

To arter som ofte ender sine dager i samme fiskebalje som torsken, er de spreke og svært populære stimfiskene sei og lyr. Disse fiskene er langt mer pelagiske enn sin dovne fetter. Seien kan veie over 20 kg, den lever nesten utelukkende pelagisk og spiser det meste den møter på. Småsei opp til to-tre kilo kan man få overalt året igjennom. I likhet med torsken, kan også storseien ofte trekke ut og ned i dypet. Det lønner seg derfor å sjekke når storseien blir observert i ditt nedslagsfelt.

Lyren elsker småfisk som tobis og sild, men spiser både reker og krabber når det er nødvendig. Eksemplarer over 10 kg er slett ikke umulig å


Artikkelforfatteren med en flott lyr fanget på vei opp fra fiske etter uer på 200m dypt vann. Den tok et klassisk selvlysende blekksprut-takkel agnet med en liten makrellbit.

kroke. Den er pelagisk, men foretrekker å ha tang og en grunne i nærheten. Lyren er stort sett tilgjengelig hele året, men varierer områdebruken støtt og stadig.

Makrell, laks, havabbor og sjøørret

Det er ingen stor kunst å fange makrell når de kommer flakkende forbi i store stimer. Og det er vel knapt noen fiskearter som er mer pelagisk. Om en makrell befinner seg på bunnen, er den er død.

Sjøørret, laks og havabbor er også pelagiske arter som normalt ikke fanges ved vertikalt fiske her til lands, men ved kaste- eller dorgefiske. Det er derfor avgjørende å vite hvilke dyp de befinner ser på.


En snelle med telleverk gir deg full kontroll på dybden når du fisker pelagisk. Snører med dybdemarkering eller telleverk til å montere på stanga fungerer også bra, men er ikke like enkle. Her er en Shimano Tekota 700LC med telleverk i meter.

Mange pelagiske arter – også i dypet

Det epipelagiske vannlaget går fra 0 til 200 meter. Fisker du med agn i nedre halvdel, er det gode sjanser for å komme i kontakt med arter som kolje, uer og lysing. Dette er fiskbart dyp de fleste vil ha grei kontroll på med vanlig utstyr og søkker opp til kiloen. Her finner man også andre arter som bidrar til god variasjon i fisket.

Den øvre halvdel av det mesopelagiske dypet, som strekker seg fra 200 til 1000 meter, krever mer av fiskerne. Fra 300 til 500 meter fanges det i dag mye spennende fisk man kanskje ikke har sett siden man bladde i leksikon i barndommen. Flere typer uer og stor lysing, samt en rekke haier og sære arter som skolest, vassild, blålange og kolmule – for å nevne noen. Området fra bunnen og 30–40 meter opp, er en svært aktiv sone hvor man aldri må glemme å presentere egnede kroker.

Lange takler og dybdekontroll

Når man ikke helt vet hvor fisken står, er det viktig å ha dybdekontroll med telleverk i meter/fot på stang, snelle eller snøre. Ekkoloddsignaler fra middels til gode ekkolodd lar deg også se en del fisk, men aldri alt. Unormalt lange takler fra 10–20 meter med lang avstand mellom gummimark/agn, vil gi deg raskere svar på hvor fisken står. Når den er funnet, kan man bytte tilbake til «vanlige» takler igjen.


Et eksemplar av turens «target fish»–ueren. Den røde skapningen fra dypet er en delikatesse og fanges pelagisk i nærheten av kraftige dypendringer i havet. Har du først fått en og spist den–blir det garantert ikke siste gangen du søker etter uer i vannmassene.


 

På forsiden nå