En svensk høyesterettsdom kan trolig få konsekvenser også for norske forhold: I januar vant samebyen Girjas i Nord- Sverige over den svenske staten etter en tiårig tvist om retten til å forvalte jakt- og fiskeretten på samebyens 5449 km² store område.

Dette til tross for at staten formelt sett eier grunnen.

Området det er tale om ligger i Gällivare, på et areal som tilsvarer hele Karasjok, Norges nest største kommune etter Kautokeino.

En sameby kan sammenlignes med de norske reinbeitedistriktene. Totalt finnes det 33 slike svenske fjellsamebyer.

Høyesterett forankret Girjas-dommen i samisk sedvanerett, alders tids bruk, samt ILO- konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Dommen kan få store konsekvenser for jakt- og fiskeretten på statens grunn over dyrkingsgrensen (den såkalte odlingsgränsen). Nå kan sannsynligvis andre samebyer kreve samme råderett som Girjas.

Lommebok og status

Mange svenske jegere og fiskere uttrykker bekymring over tilgjengeligheten til fjellområdene, som Tomas Hedqvist. Han bor ved Torneälven og jakter ryper med fuglehund.

– Jeg er redd vi kommer til å få det som tidligere, før 1993. Da var det lommeboken og tittel som bestemte hvem som fikk jakte og fiske i fjellet, sier han til bladet Svensk Jakt, medlemsbladet til det svenske jegerforbundet.

Leder av Jägareförbundet Norrbotten, Birgitta Isaksson, bor i gruvebyen Kiruna. Overfor samme tidsskrift påpeker hun at Girjas- dommen ikke handler om samiske rettigheter.

– Det er Girjas, som består av drøyt 30 reindriftslag, som har fått rettighetene. Det er ingen gevinst for samene som folk, det er en gevinst for en mindre gruppe lag.

Netthets og drapstrusler

Ordfører i Girjas sameby, Matti Lind Berg, understreker overfor Svensk Jakt at de ikke er ute etter å tjene penger, og sier lokale jegere fortsatt skal ha muligheter til å jakte og fiske.

– Vi er avhengige av hverandre, sier han.

I kjølvannet av høyesterettsdommen har det dukket opp hatefulle ytringer og hets mot samer i vårt naboland: Ifølge NRK Sápmi har nettet kokt over av samehets, rein har blitt skutt og samer i Girjas har mottatt drapstrusler.

Kan få betydning i Norge

Øyvind Ravna er professor i rettsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø, og jobber til daglig med same- og urfolksrett. Han mener Girjas- dommen vil få stor betydning for samebyene i Sverige. Trolig vil den også få en viss betydning for samiske områder i Norge.

– Selv om svenske rettsavgjørelser i utgangspunktet ikke har presedensvirkning i Norge, kan det finnes unntak innenfor sameretten, framholder Ravna.

Dette fordi samene er et folk i fire land, med felles kultur, språk og tradisjoner. Noe som tilsier at rettsoppfatningen strekker seg over landegrensene.

Ravna tror dommen særlig kan få betydning i Norge der staten er, eller tidligere har vært grunneier.

– Sverige har ikke ratifisert ILO- konvensjon nr. 169, men det har Norge. Når svensk høyesterett legger til grunn at konvensjonen gir uttrykk for internasjonal sedvanerett, vil det trolig forsterke betydningen av konvensjonen i Norge, sier han.

Kollektiv eiendomsrett

Ravna drar paralleller til Karasjok, der lokalbefolkningen nylig ble anerkjent retten til land og vann etter utredninger fra Finnmarkskommisjonen.

Området gjelder den delen av kommunen som forvaltes av Finnmarkseiendommen (FeFo).

Kommisjonen konkluderer med at lokalbefolkningen i Karasjok, der rundt 80 prosent av innbyggerne er samisktalende, i flere hundre år har livnært seg av ressursene i området.

«Dette har vært grunnlaget for deres livsopphold. Derfor har de ervervet rettigheter som tilsvarer en kollektiv eiendomsrett», heter det.

– Etter mitt syn samsvarer dette med norsk retts regler om alders tids bruk og vil trolig bli retningsgivende for Finnmarkskommisjonens videre arbeid, sier Ravna.

– Vil bygdelagsorganisering være en god modell for Finnmark?

– Ja, i noen sammenhenger kan en slik organisering eller en forvaltning med lokale utmarksstyrer være det. Dette var jo også en del av Samerettsutvalgets opprinnelige forslag til finnmarkslov.

Lite lokalt forankret

Fordi Norge har ratifisert ILO- konvensjon nr. 169, vil staten være forpliktet til å etablere større grad av samisk deltakelse i den lokale forvaltningen, framhever Ravna.

– Det er således et paradoks at de samiske områdene har mindre grad av lokal forvaltning enn områder i Sør- Norge.

I 2006 overtok FeFo forvalteransvaret i Finnmark etter Statskog. Ifølge Ravna har forvaltningen helt siden statskogtiden i liten grad vært lokalt forankret.

– FeFos forvaltningssystem er i større grad en videreføring av det gamle systemet enn etablering av et nytt, framhever han og viser til at ett styreorgan forvalter hele Finnmark, et område på størrelse med Danmark.

Til sammenligning dekker statsallmenningene i Sør- Norge til sammen et areal som er om lag halvparten så stort som Finnmark.

– Lokalkunnskap og nærhet til ressursene er en hjørnestein i naturressursforvaltning. Prinsippet synes ikke å ha stor plass i forvaltningen av grunn og naturressurser i Finnmark, sier Øyvind Ravna.

FeFo mister Karasjok

Sametingspresident Aili Keskitalo påpeker at Finnmarksommisjonen konklusjon er i tråd med det Stortinget har bestemt, med tilslutning av både Sametinget og Finnmark fylkesting.

– Rettighetskartleggingen som skjer gjennom Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark er en like stor del av finnmarksloven som etableringen av Finnmarkseiendommen, skriver Keskitalo i en e-post til Jakt & Fiske.

Konklusjonen innebærer altså at FeFo mister forvalteransvaret i Karasjok, men avgjørelsen kan påklages til Utmarksdomstolen.

Noe for øvrig årsmøtene i Alta JFF og Sør- Varanger JFF ber FeFo om å gjøre.

Lokalforeningene er svært bekymret for at man vil få en oppstykking av forvaltningen av utmarksressursene i hele Finnmark.

Direktør Jan Olli i FeFo opplyser til Jakt & Fiske at styret vil ta den endelige beslutningen i løpet av året.

– Dette er en stor juridisk sak, med omfattende materiale, sier han.

Vil ut av FeFo

Olli understreker at FeFo legger gjeldende nasjonal rett til grunn: FeFos utgangspunkt er at dersom det ikke hersker tvil, godtar FeFo kommisjonens avgjørelser.

– Men hvis vi er usikre, mener vi rettsapparatet skal avgjøre. Det er jusen som avgjør. Det er svært viktig at vi i ettertid kan være trygge på at resultatet som blir stående er mest mulig riktig, understreker Olli.

Olli er ikke fremmed for at bygdelagsmodeller kan være aktuelt i noen tilfeller – forutsatt at det finnes juridisk grunnlag for det.

I det siste har flere finnmarkskommuner påpekt at de ikke lenger ønsker å være en del av FeFo.

På spørsmål om hva som blir konsekvensen hvis FeFo skulle miste forvalteransvaret over stadig flere områder, sier Olli han ikke tror det finnes juridisk grunnlag for en slik løsning.

– Men hvis det skulle skje, vil det få stor betydning for Finnmarks befolkning. De vil ikke lenger kunne jakte og fiske sømløst og må forholde seg til en rekke grunneiere framfor bare én. I dag har finnmarkingene Norges billigste jakt, gratis innlandsfiske og lave priser på laksefiske. Finnmarksloven er en garantist for det. Dette vil være i spill om grunnlaget for loven fjernes, sier Olli og legger til:

– Loven ivaretar også de samiske interessene. Spørsmålet er hva det vil bety for de samiske interessene dersom finnmarksloven faller bort, understreker han.

Fornuften seiret i Nesseby

Rettighetsspørsmålene i Finnmark har i lang tid vært preget av steile fronter, med ingredienser som periferi vs. sentrum, minoritet vs. storsamfunn, fornuft, følelser – og jus.

Fylkesleder Geir Thrane i NJFF- Finnmark forteller imidlertid om et konfliktnivå som har mildnet etter opprettelsen av FeFo, Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen.

Da Høyesterett i 2018 avsa dom i saken om hvem som har rett til å forvalte et område på 470 km² i Nesseby kommune, tapte bygdelaget. FeFo fikk fortsette forvaltningen.

– Fornuften seiret. Retten konkluderte med at lokalbefolkningens rettigheter var ivaretatt gjennom finnmarksloven, fastslår Thrane.

Med Karasjok- saken har bekymringene blusset opp igjen. Thrane er svært urolig over Finnmarkskommisjonens konklusjon, som ble fattet med knappest mulig flertall.

Kaotiske tilstander

Thrane frykter Finnmark kan bli oppstykket og privatisert, særlig etter at flere kommuner nylig har signalisert at de ønsker å overta forvalteransvert fra FeFo.

Det finnes ingen vinnere i en slik situasjon. Alle blir tapere, spesielt alle de som i dag bruker den fantastiske finnmarksnaturen, framholder Thrane.

– I dag har vi f.eks. ett fiskekort som gjelder for hele fylket. Vi vil kjempe hardt for at jegere og fiskere i Finnmark skal ha best mulig vilkår. I ytterste konsekvens kan FeFo forsvinne. Da kan vi få kaotiske tilstander, med et mulig dramatisk økt prisnivå på jakt- og fiskekort og en mye mer komplisert administrativ ordning.

– Men ifølge ILO- konvensjon nr. 169 skal staten tilrettelegge for større grad av samisk deltakelse i den lokale forvaltningen?

– Innbyggernes interesser i Finnmark, også de samiske, er ivaretatt gjennom finnmarksloven, fastslår Geir Thrane.

Ønsker ikke oppsplitting

Fagsjef Siri Parmann i NJFF sentralt deler standpunktet til NJFF Finnmark (se hovedsaken), og påpeker at man ikke ønsker en oppsplitting av FeFos grunn.

– NJFF forholder seg til finnmarksloven og legger denne til grunn når det gjelder jakt og fiske på FeFos grunn.

Parmann mener det er ønskelig med store, sammenhengende jakt- og fiskeområder som forvaltes i tråd med finnmarkslovens bestemmelser, som i dag.

– Finnmarksloven skal ivareta interessene til alle innbyggerne i Finnmark, samtidig som tilgangen til jakt og fiske for tilreisende skal ivaretas, avslutter Siri Parmann.

Ønsker Statskog som grunneier

I 2007 leverte Samerettsutvalget II sin innstilling med forslag til forvaltning av statens grunn i Nordland og Troms. Flertallet gikk inn for innføring av Hålogalandseiendommen (HA), etter modell fra Finnmarkseiendommen (FeFo).

Mindretallet, med NJFF og Statskog, støttet en videreføring av Statskog som grunneier. Siden da har den 1300 sider lange rapporten ligget i en skuff hos ulike regjeringer.

Fjelloven – som gir innbyggerne rett til lokal forvaltning av statsgrunn gjennom opprettelsen av fjellstyrer – gjelder ikke i Nordland og Troms.

NJFF støtter ikke en innføring av fjelloven i Nordland og Troms, som foreslått av utvalget.

– Dagens ordning med Statskog som grunneier og forvalter av jakt og fiske sikrer god allmenn tilgang til jakt og fiske uavhengig av bosted, understreker fagsjef Siri Parmann i NJFF.

«Utenbygdsboende»

Fjelloven gir muligheter for at fjellstyrene kan forbeholde småviltjakt med hund og fiske med faststående redskap for innenbygdsboende i de aktuelle kommunene.

I Nordland og Troms bor store deler av befolkningen nær kysten, mens hovedvekten av statsgrunnen ligger på indre områder. Innføring av fjelloven vil medføre at de som bor langs kysten i stor grad blir «utenbygdsboende.»

– En innføring av Hålogalandseiendommen på statsgrunn i Nordland og Troms ville ført til en betydelig svekkelse av Statskog, påpeker Parmann.

Troms og Finnmark er nå ett fylke, uten at innbyggerne i tidligere Troms har andre rettigheter innenfor FeFo enn sine medborgere i resten av landet.

Tragedie for allmennhetens tilgang

Fylkessekretær Karl-Petter Johansen i NJFF- Troms forteller at de har jobbet hardt med prosessen rundt regionsreformen.

– Vi argumenterte for at rettighetsspørsmålet til FeFo skulle være en del av forhandlingsgrunnlaget for sammenslåingsprosessen. Denne kampen er dessverre tapt.

Johansen mener en innføring av Hålogalandseiendommen vil være en tragedie for allmennhetens tilgang til jakt og fiske. Da ville i praksis alle som bor vest for E6 miste den tilgangen til jakt og fiske som de har på statsgrunn i dag.

– NJFF- Troms vil fortsette å kjempe for Statskog som forvalter av utmarksressursene i Troms, sier Karl- Petter Johansen.

Fjelloven: Regler for forvaltning av statsallmenningene. Loven regulerer bl.a. retten til allmenningsbruk og forvaltning av grunneierrettighetene som beite, seterdrift og jakt og fiske. Fjelloven gjelder ikke for Nordland og Troms.

Fakta:

Finnmarkskommisjonen: Kartlegger bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark kan ha ervervet med grunnlag i langvarig bruk av arealet som ble overført fra Statskog til Finnmarkseiendommen i 2006. Arealet omfatter drøyt 95 prosent av grunnen i Finnmark. Kartleggingen skal skje på grunnlag av «gjeldende nasjonal rett.» Parter som er uenige i kommisjonens konklusjoner kan bringe spørsmålene inn for Utmarksdomstolen for Finnmark, etablert i 2013.

Finnmarksloven: Skal tilrettelegge for at grunn og naturressurser forvaltes på en balansert og økologisk måte, til beste for fylkets innbyggere. Særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsdrift og samfunnsliv.

FeFo: Landets nest største grunneier og har 36 ansatte i hele fylket. Hovedkontoret ligger i Lakselv, med lokalkontor i Alta og Vadsø.