Med løshund i Karasjok

– Vi må ut i grålysningen, ellers kan vi like gjerne drøye til utpå formiddagen.

Jaktleder Rolf Gullik Sarre (59) lar kommentaren henge i lufta mens han monterer ovnen i lagsteltet i lys av hodelykta.

Det har vært en lang dag med etablering av campen, forslaget om å ta det litt pent start nest morgen tiltredes.

Det er alltid knyttet forventninger til premieredagen, som i dette tilfellet er første helga i september. Campen ligger 12–13 kilometer vest for fjelltoppen Iskoras. Området er preget av slake åssider med fjellbjørkeskog, store myrer og spredte innslag av furu i de laveste partiene.

Elg i nesa

Jaktleder Sarre og Einar J. Asbjørnsen, lagets andre ekvipasje, legger i vei relativt tidlig med hver sin jämthund. Tredjemann i laget, Bjørn-Kåre Olufsen ankommer ut på formiddagen. Planen er å gå i sørvestlig retning mot Iskurastoppen. Jakt & Fiske hekter seg på sist ankomne.

Kvarteret seinere har den 13 år gamle veteranen Tina elg i nesa, men vår mann avstår fra slipp. Vi er for nær de to andre ekvipasjene.

– Det er fort gjort å ødelegge for hverandre. Det bør helst være to-tre kilometer mellom jegerne under jakt med løshund, påpeker Olufsen.

20 minutter seinere er det klart for dagens første slipp. En kort radiomelding og tre jämter er i søk i jaktfelt 43 – Gámehiseana – i Karasjok kommune. Vår teig er på drøye 60 000 dekar med solid armslag mot lakseelva Anarjohka og Finland.

Ikke bjønnelos

Uttaket kommer etter 25 minutter, to kilometer unna. Snart slår det over i ganglos med enkelte stopp, men Olufsen tar det piano. Han kjenner sin firebeinte jaktkamerat, som kan lose dagen lang, uten å slippe, dersom det ikke tar ut. Og erfaring tilsier at elger flest roer seg når det har gått litt tid.

– Det er ofte bare fint å la losen sette seg skikkelig, sier han.

GPS-signalene faller tidvis ut, men vi har retningen. Etter et kvarters tid nærmer vi oss losen i motvind. Like foran oss ligger det ei stor tue av bjørnemøkk, full av blåbær. Med unntak av Pasvik, har dette området den største tettheten av bjørn i hele Finnmark. Møkka er ikke veldig gammel.

– Losen hadde vært helt annerledes om det hadde vært en bjørn. Dette er elglos, fastslår Olufsen og smyger sakte videre mellom bjørkeleggene.

Oksen kommer

Jegeren stopper opp og lytter. Der GPS-skjermen tidligere viste lange streker, er det nå kun korte forflytninger mellom signalene. Til gjengjeld er losen jevnere; det har gått over i en rolig ganglos, med korte innslag av intens stålos.

Losdyret har åpenbart innsett at den uansett ikke blir kvitt den støyende plageånden. Elgen har roet seg. Det er dette Bjørn-Kåre har ventet på.

Han setter seg, studerer terrenget og tipper elgen vil krysse myra noe lenger oppe, i bekkedraget hvor den er smalere og kjerret både er tettere og høyere.

På med kamoen! Nå er det tilstrekkelig med noen korte gløtt på skjermen for å få bekreftet det vi hører med økende styrke; en rolig, taktfast ganglos som langsomt nærmer seg.

Der! En stor elgokse siger sakte ut på myra, snaut 100 meter unna. Jegeren ser ikke hunden på grunn av den høye vegetasjonen, men skjermen avslører at hunden ikke er bak elgen, men går på «lesiden». Straks oksen stopper og han har kontroll på hunden, flyr kula.

Elgoksen tegner for skudd og ruser av gårde, med Tina på hjul.

Olufsen melder påskutt okse og avventer til bikkja kommer inn, før de sammen følger blodsporet. Snaut 200 meter framme ligger den, en solid nitakker. Lungeskudd.

300 kilo – pluss

Takk til moderne kommunikasjon- og transportmidler, når flere hundre kilo kjøtt og bein skal ut av veiløs villmark! Asbjørnsen drar sporenstreks til campen for å hente 6-hjulingen, mens makker Rolf forbereder mottak av elg i leieren. For skytter er det å hive seg på vomming.

– Dette kan være siste sesongen for Tina. Men det tenkte jeg i fjor også. Og i dag var det jo full trøkk, påpeker en strålende fornøyd jeger når innvollene blottlegges.

Vomming og transport tar tid. Det er skumring før vi ankommer leieren.

Under kontrollveiing fire dager seinere viser vekta 332 kilo!

Moroa fortsetter neste dag, med to timers los på noe som til slutt avslører seg som en ikke skytbar 12-takker. Avstand 20 meter. Oksekvota ble fylt i går, men sånn er våre dagers elgjegerliv.

– Det er noe eget med løshundjakta, fastslår Einar Asbjørnsen, når jämthunden hans etter drøyt fire timer i los omsider finner det for godt å legge av og returnere til far.

Litt seinere i elgjakta er det lokkjakt og snikjakt som er melodien i jaktlaget, som utgjør totalt sju jegere. Heftig nok, men løshundjakta topper alt!

300 jaktfelt

Finnmarkseiendommen (FeFo), som utgjør mesteparten av Finnmark fylke på hele 48 000 kvadratkilometer, forvalter elgjakta som én grunneier i en rekke kommuner i Finnmark.

Av totalt rundt 300 jaktfelt er 60 prosent av kvota og jaktfeltene såkalte stjernefelt, forbeholdt innenbygdslag, hvor jaktleder og minst halvparten av jegerne må være lokale jegere. Alle som er bosatt i Finnmark kan også søke på de resterende 40 prosent av jaktfeltene, men i praksis går 70–75 prosent av tildelingene til lokale jegere.

Tilleggsdyr

De fleste tildelingene er på to-tre dyr. Flere jaktfelt utgjør ett storvald. Opptil 35 prosent av total tildeling i et storvald kan være tilleggsdyr, som tildeles på sms i felt, straks den opprinnelige kvota er fylt.

Jaktlaget får kun ett tilleggsdyr av gangen, men kan velge å avstå om man ikke ønsker tildelt kategori dyr. Deretter får man ikke flere sjanser.

Kategori tilleggsdyr som tildeles, avhenger av hva jaktlaget allerede har felt, og fellingsprofilen i valdet. Etter at seks dyr er felt, tildeles kun kalv.

Ordningen med mye tilleggsdyr er etter ønske fra jegerne. Det gir en rimelig inngangsbillett til elgjakta, og man kan ta ut mange dyr der hvor det er en stor elgbestand og engasjerte jegere.

Vil spare voksen ku

Finnmark er delt inn i fem bestandsplanområder, utarbeidet i tett samarbeid mellom FeFo, kommunene og lokale brukerforeninger. Gjennom storskalaforvaltningen kan man følge kjønn/alderssammensetningen over store områder.

Kjønnsforholdet har lenge vært 1:1 i store deler av fylket. Nå er ønsket å dreie forvaltingen noe, for å øke andelen produktive elgkuer. I praksis betyr det at mange tidligere frikort nå tildeles som oksekort, der alt annet enn voksen ku kan felles.

Les også: Slik lykkes du med løshund (+)

800 fall årlig

Elgen er ikke et nytt hjortevilt lengst i nord, 7000 år gamle helleristninger viser at det var elg i Finnmark i steinalderen Den første offentlige elgjakta i Finnmark fant sted først i 1961. På den tiden var bestanden lav, men i 1990-årene og fram til 2008 økte bestanden og avskytingen kraftig, til rundt 800 årlige fellinger. Det siste tiåret har avskytingen stabilisert seg på dette nivået.

Det skytes flere (Steinkjer kommune) og omtrent like mange dyr i våre største elgkommuner, som i hele Finnmark. Med tanke på det veldige arealet, er elgtettheten fortsatt å karakterisere som glissen.

Kart over storviltvaldene og fellinger høsten 2020 finner du på: https://kart.storviltportalen.no/fefo

Gjestejeger – noe for deg?

Hvordan er muligheten for at du kan få sluppet hunden din på elg i de vidstrakte bjørkeskogene lengst i nord?

Storviltjakta er en rettighet forbeholdt Finnmarks innbyggere, men søringer kan slipp til som gjestejegere, forutsatt at flertallet, inklusive jaktleder, er bosatt i Finnmark.

Enkelte jaktlag tilbyr gjesteplasser mot betaling, men dette er ikke særlig utbredt. Enkelte elgjaktlag annonserer imidlertid etter gjestejegere.

FeFo arrangerte i 2019 helikopterassistert elgjakt i Øvre Anarjohka nasjonalpark til sjølkostpris, som også ble tilbudt jegere utenfor Finnmark. Grunneier vurderer å videreføre dette tilbudet kommende jaktsesong.