Hjortevilt i tåka

Råbukken beiter og lytter med jevne mellomrom etter potensielle farger, men ikke engang hans fremragende hørsel oppfatter mine langsomme skritt. Alt er fuktig, buksebeina er snart gjennombløte, men aldri smyger du så stille som under slike forhold.

Jeg betrakter bukken og avanserer noen skritt hver gang hodet forsvinner ned i salaten. Langsomt, svært langsomt, er jeg inne på høvelig fotoavstand.

Merkelig at bukken ikke hører pulsen min! Kameraet låter som en gammel armèpistol når «skuddet» går i den totale morgenstillheten. Bukken blir stiv, kaster et raskt blikk på meg, og drar av sted i full speed.

Hvorfor driver jeg med dette? Hvorfor er det så viktig å ta denne typen bilder? Burde jeg ikke nøye meg med kun å se og oppleve? Jeg har ikke alle svarene, men naturfotografens drivkraft for å få bilder av et sky hjortevilt ligger svært nær jegerens lyst til å felle dyret.

For begge utøvere er opplevelsen ved å snike inn på, og spenningen, viktigere enn selve skuddet.

Allerede morgenen etter får jeg en ny sjanse. Tåka er om mulig enda tettere i dag. Elgkua er ute på vift med sine to kalver, momser i seg dagens hovedrett, overbevist om at ikke en levende sjel ser hva de gjør.

Jeg har tatt meg fram til kanten av et dypt dike, spent på hvor de har tenkt å legge kursen. Når elgmor mener det får være beiting nok for en stund, kommer hun med raske skritt i min retning med tvillingene på hjul.

Framme ved diket nøler hun noen sekunder, før hun fortsetter. I den tjukke tåka ser det ut som dyrene nærmest forsvinner ned i bakken. På andre siden av diket passerer trioen et for øyeblikket ubemannet jakttårn. Der kunne det blitt en fin indrefilet av kalv!