Elgen som ikke ville dø

Indre Østfold 1979: I finstua på en gård utenfor Rakkestad, står en 6-åring med blikket festet på et maleri av Elg i solnedgang. Bildet henger over en rokokkosofa trukket med grønn plysj. Det er nærmest blitt et ritual for gutten å tilbringe noen minutter sammen med elgen hver gang han besøker besteforeldrene.

Han kjenner en egen dragning mot bildet, som seinere skal bli som et nav i hans erindringer fra oppveksten.

Han vet ikke at elgmotivet har satt følelser i sving hos folk i generasjoner, at det er blitt elsket, hatet og latterliggjort. At han, 40 år seinere, skal skrive denne teksten, fordi Elg i solnedgang fortsatt lever i beste velgående, og fortsatt skaper liv, røre og debatt.

Elgen sett fra sidelinjen

– Elg i solnedgang er blitt et symbol på noe som strekker seg langt utover selve motivet, sier billedkunstner og pedagog Jo Strømholm.

Strømholm betrakter seg selv som landskapsmaler, inspirert av impresjonismen og den tidlige modernismen. Altså befinner seg godt utenfor den naturromantiske tradisjonen, men har alltid betraktet den med interesse. Hva tror han er årsaken til at akkurat elgen i myra har fått så stor sprengkraft?

– Elg i solnedgang har på mange måter er blitt et standardverk for den delen av norsk kunst som holder på med natur- og nasjonalromantikk. Det blir på en måte folkekunst. Nasjonalfølelsen i Norge er jo veldig knyttet opp mot natur. Elg i solnedgang er blitt et slags referansepunkt og et symbol på noe som strekker seg langt utover selve motivet.

Stemplet som smakløst

– I all sin utbredelse kan det virke som det har stått laglig til for hogg i debatten om hva kunst er, og hva som skiller god og dårlig kunst – og smak?

– Ja, det kan du godt si. Det er laget i utallige varianter, og er blitt et motiv de fleste har et forhold til. Av kunstetablissementet blir Elg i solnedgang gjerne karakterisert som kitsch, altså noe som har lav kunstnerisk verdi, noe som er smakløst og banalt. Man kan vel egentlig si at kitsch er elitens navn på alt som inneholder antatt sentimentale følelser og derfor er ansett som endimensjonalt.

Skjult makt

Strømholm mener det er en nedvurdering av folks smak og dømmekraft:
– Det ligger helt klart en arroganse i dette, noe som går rett inn i arbeidet til den franske sosiologen Pierre Bordieu. Mye av hans forskning handlet jo om hvordan maktforhold virker i det skjulte.

For ordens skyld: Bordieu lanserte blant annet begrepet kulturell kapital. Det beskriver han hvordan ressurser som kunnskaper, ideer, språkbruk og vaner brukes for å legitimere forskjeller i makt og status. I dette perspektivet vil visse grupper eller klasser anse seg selv som hevet over andre, og blant annet påberope seg retten til å definere god og dårlig smak.

Glemt sin historie

– Det er vel ingen overdrivelse å si at elgen og dens beundrere har fått kjenne på dette, noe som egentlig er litt historieløst. Vi er en nasjon av bønder, fiskere og småkårsfolk. I et historisk perspektiv, er det urbane Norge så vidt ferdig med barseltiden.

– Hva er ditt forhold til Elg i solnedgang?

– Jeg synes ikke det er noe veien med motivet som sådan. Det kan ses som et harmonisk naturmotiv, eller tillegges mye symbolikk. Mange av variantene kan nok være litt ubehjelpelige, reint teknisk, men jeg har også sett flere habile utgaver. Det er uansett ingen grunn til å skamme seg over å like naturromantikk og Elg i solnedgang. Er det godt håndverk, kan det for meg også ha kunstnerisk verdi. Men innen kunstetablissementet er mange som absolutt ikke deler et slikt syn. Kanskje mest fordi det anses som irrelevant i forhold til kunstens hovedfokus nå om dagen, som går mer på å kommentere samfunnet i vår samtid, og mindre på innhold av emosjonell karakter.

Dypdykk i folkelig veggpryd

Tidligere i år kom kulturhistoriker og forfatter Arne Lie Christensen med boken Elg i solnedgang – et kulturhistorisk blikk på bilder (Pax forlag). Med analytiske briller har han sett nærmere på den folkelige kunsten, og forsøker å forklare hva som ligger til grunn for billedbruk i norske hjem.

Christensen beskriver hvordan framveksten av kunstinstitusjonene og kunstens profesjonalisering fra midten av 1800-tallet etter hvert bidro til å skape et skille mellom «høyt» og «lavt», og mellom «gode» og «dårlige» bilder.

Blant kunstkjennere ble malemåten viktigere enn motivet, dessuten skulle kunstnerne være nyskapende. Kopier ble mindre verdt enn originaler, og populære bilder ble ansett som «sentimentale» og «banale».

I et slik klima fikk naturlig nok masseproduserte bilder som Elg i solnedgang, Fiskeren (han med pipe, skjegg og sydvest) og Gråtende barn hard medfart.

Fra hjort til elg

Om vi holder oss til elgen og solnedgangen, ligger opprinnelsen til bildet i den «høye» kunsten, ifølge Christensen. Deretter har motivet dalt ned på den kulturelle rangstigen, for så å stige opp igjen. Men i begynnelsen, var elgen en hjort.

– Hjorten har siden middelalderen vært et bibelsk motiv, hvor den uttrykker lengsel mot Gud. Men størst interesse i vår sammenheng er hjorten som motiv under romantikken på 1800-tallet. Vi kjenner motivet fra både tyske og engelske malere. Karakteristisk er den ensomme hjorten som brøler mot himmelen i det ville landskapet. Men på norsk jord ble altså hjorten forvandlet til en elg, et dyr som langt flere nordmenn har vært fortrolig med, forklarer forfatteren, som betegner seg selv som folkelivsgransker.

Elgbestandens påvirkning

En interessant oppdagelse han gjorde under arbeidet med boka, var at elgens popularitet som veggpryd i Norge, sank i takt med en synkende elgbestand.

– Jeg hadde trodd at den utover på 1800-tallet ville dukke opp i et betydelig større antall på borgerskapets vegger, sammen med vestlandsfjorder og gudbrandsdalske budeier. Men det skjedde altså ikke. Det at elgen var så godt som utryddet til langt ut på 1800-tallet, er en sannsynlig forklaring.

Fra hedersplass til skammekrok

Rundt forrige århundreskifte fikk elgmotivet vind i seilene, og i mellomkrigstiden og den første etterkrigstiden fikk håndmalte og masseproduserte bilder av elger økt popularitet i norske hjem. Nasjonalfølelsen var sterkere enn på lenge. Det skulle imidlertid ikke vare så mange tiår.

På 1960-tallet begynte mange å plukke bildene ned fra stueveggen. De havnet i skammekroken; på loft og loppemarked – eller i søpla. Trolig godt hjulpet av elitens nærmest drepende forakt for vanlige folks smak, Ifølge Christensen.

Økt etterspørsel

– Hva er status for Elg i Solnedgang i dag?

– Slett ikke så galt som på 1960-70-tallet. Men kunstkjennere er ofte arrogante, og mange betrakter fortsatt folkelig kunst gjennom et filter av forakt. Samtidig er det artig å se at etterspørselen etter slike bilder har økt. Mange ser i dag på elgmotivet med glimt i øyet, og på retromarkedet selges de for flere tusen kroner. Vi ser også at både eldre og nye utgaver av elgen dukker opp på kunstutstillinger. En del kunstnere har videreutviklet temaet, deriblant Tore Hansen på Finnskogen. Jeg ser på han som en moderne kunstner, som har brakt elgmotivet tilbake til kunsten. Bildene er fulle av fantasi og humor, og oppleves samtidig som en kjærlighetserklæring til den folkelige kulturen.

– Hvordan vil du betegne den kunstneriske verdien til elgen og andre velkjente og folkelige motiver du viser fram i boka?

– Flere av disse bildene kan utvilsomt kalles kunst, og har kunstnerisk verdi. Men etter mitt syn må ikke et bilde være kunst for at det skal ha verdi.

Neppe å se på Nasjonalmuseet

I 2021 åpner de nye Nasjonalmuseet i Oslo. Det blir Nordens største kunstmuseum. Ifølge hjemmesiden til museet skal publikum få oppleve eldre og moderne kunst, samtidskunst og arkitektur og design under samme tak – og på helt nye måter. Prislappen vil trolig lande et sted mellom 5 og 6 milliarder kroner.

Arne Cristensen sier han vil bli svært overrasket dersom Elg i solnedgang og andre folkelige bilder blir funnet verdig en plass i det nye museet.

– I Norge har vi en liten, men veldig sterk kulturelite, som er veldig selvsikre i sin definering av hva som er kunst. Disse bildene vil dessverre ikke bli regnet som interessante. Spør du meg, ville det vært fantastisk spennende om man viet et eget rom til norske hjems billedhistorie. Som samfunn ville vi vært tjent med et mer inkluderende syn på kunst og bilder generelt.

To retninger

– Du antyder i boken at dette også er i ferd med å skje?

– Jeg mener i hvert fall at vi kan se tendenser. Det kan virke som synet på billedkunst i vår tid går i to retninger: På den ene siden finner vi et sterkt ekskluderende syn, hvor galleriene tilsynelatende har et eksklusivt publikum i tankene. På den andre siden har vi de mer inkluderende kunstnerne, museene og galleriene, som ønsker å åpne kunstfeltet, slippe til flere mennesker og øke vår nysgjerrighet. Det har jeg sans for.

Han som maler elgen

Natur- og eventyrmaler Tor Einar Evju har malt figurative bilder fra naturen i 40 år. Han har klart å leve av det, men har også møtt mange stengte dører.

Evju tar imot oss i atelierer i Lyngdal i Numedal i Buskerud. Veggene oser av natur- og nasjonalromantikk. Her er idylliske bygder, fossefall, geistlige tinder, kystlandskap og trolske skoger med elg og skogsfugl i mange varianter.

– Jeg har alltid vært fasciner av naturstemninger. I vår tid er naturen blitt B-vare, et sted vi henter ressurser. Vi legger stadig mer av landjorda under oss, det er urovekkende. Mister vi kjærligheten til naturen, blir også respekten for naturen borte.

– Og du forsøker å holde liv i denne kjærligheten?

– Jeg er opptatt av mennesket som naturvesen. Det moderne mennesket må forholde seg til veldig mye abstrakt. I motsetning til det moderne kunstsynet, verdsetter jeg håndverket og det sanselige. Jeg ønsker at folk skal gripes følelsesmessig av det jeg maler. Kall det gjerne kitsch, det tar jeg som en kompliment.

Ikonisk

Elg i solnedgang er tillagt ulik symbolsk betydning vekslende med tid, sted og motivvariasjon. Tor Einar Evju tolker helst bildet inn i den romantiske tradisjonen, der begreper som lengsel, melankoli og forgjengelighet står sentralt.

– Elg i solnedgang har så mye i seg. Motivet er nesten like ikonisk som Edvard Munchs Skrik.

Jeg vil si at elgen er et monumentalt bilde på noe det moderne menneske er i ferd med å forlate. Sånn sett kan man vel si at pandemien vi nå opplever også har ført noe bra med seg. Det kan se ut som folks dragningen mot naturen blir ekstra sterk når det er tøffe tider. Kanskje det også bidrar til å øke folks bevissthet rundt hva vi er i ferd med å miste.

Stengte dører

Evju har aldri tvilt på sitt kunstneriske veivalg. Han legger likevel ikke skjul på at det har vært en vei full av hindringer.

– Klassisk figurative kunstnere møter mange stengte dører. Vår kunst anses ikke som «riktig» blant modernistene som innehar definisjonsmakten i dagens Kunst-Norge. Jeg prøver å ikke bry meg så mye om det, men det påvirker selvsagt i hvor stor grad man når ut med arbeidet sitt, og man føler seg av og til som modernistenes askebeger.

Elgen og framtiden

– Hva tenker du om framtidsutsiktene for Elg i solnedgang og annen figurativ og såkalt «folkelig» kunst i Norge?

– Jeg har vanskelig for å se at det klassisk figurative vil bli tatt inn i varmen med det første. Jeg konstaterer at det er en nisje for naturstemninger. Om det vil bli noe mer, er vanskelig å spå. Man kan jo håpe, jeg mener vi trenger bredde i kunsten, ikke bare modernisme. Det bør være rom for å skape noe vakkert, uten at det skal være en protest mot noe eller noen.