Villreinen på rødlista som nær truet

Erik Sande Henriksen

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For fjellet er vel villreinens leveområde? Og det er vel strengt tatt deres fjell? I miljøforvaltningsrett på NMBU, lærer vi at naturen ikke har sin egen stemme. Naturen kan ikke sitte i Høyesterett som fornærmet, enten det gjelder forurensning eller nedbygging av natur. Ifølge Miljøstatus har Norge mistet cirka 80 % villmark siden 1900-tallet. I 2018 hadde vi kun igjen 11,5 %. Dette får konsekvenser.

Kritiske røster har lenge vært klar over at villreinen på blant annet Hardangervidda får stadig lavere slaktevekt, eller «kondisjon» som det heter på fagspråket. Dyra beveger seg i større flokker, og har ikke i like stor grad det spredte leveområdet som tidligere. Dette fører til større press på beite, og kan føre til økt forekomst av sykdom. Et eksempel er skrantesyke, som har fått mye oppmerksomhet etter at den tilfeldigvis ble oppdaget i Nordfjella villreinområde i mars 2016. Sykdommen er smittsom, og 100 % dødelig for vilt. Den er nå også oppdaget på Hardangervidda. Dette kan være en del av konsekvensene ved oppstykking av leveområder.

Ifølge SSB har det aldri vært solgt flere fjellhytter i Norge, i 2020 økte salget med 34 %. Én av ti hytter var nye, de sto for hele 11 % av det totale salget! Disse hyttene er med på å øke fragmenteringen av leveområdene til villreinen.

Det er § 49 av Naturmangfoldloven som har til hensikt å beskytte mot utenforliggende virksomhet som dette. Dessverre viser det seg ofte å ikke være kraftig nok. Et positivt resultat fra mine hjemfjell er at Dovrefjell nasjonalparkstyre flere ganger har nektet påbygging av turisthytter i området. Det er Klima- og miljødepartementet som har hovedansvar. De skal følge dette opp og forhindre videre nedbygging av natur.

Likevel kunne man i en tittel på NRK.no i høst lese: «No kjem den kontroversielle fjellandsbyen – neste vinter er dette landskapet totalt endret». Med et tilhørende illustrativt bilde som viser nå- og framtiden. Artikkelen ble delt i én av de mange villreinforumene, og det skaper debatt. Vi snakker om utbygging av skianlegg og over 100 hyttetomter i Eidfjord kommune, ved foten av Hardangervidda. Resultater fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Rondane, viser at villrein holder i snitt 15 kilometers avstand fra hytter, også når de ikke er i bruk. Dette sier noe om frykten villreinen har opparbeidet overfor oss gjennom årtusener.

I min bacheloroppgave så vi på hvordan man kunne legge til rette for både villrein og mennesket i ett og samme område. Hvordan utfordre allemannsretten, uten å bryte ved dens prinsipper.

Veldig forenklet viste funnene våre fra Snøhetta villreinområde at en tilrettelegging for menneskelig aktivitet i randsonen av villreinområdet er bra, både for oss og villreinen. I stedet for å styre ferdselen til sentrale områder, kan man heller legge til rette i utkanten. Dette vil føre til enklere atkomst for folk flest, da flere av turisthyttene ligger flere mil inn i fjellet.

Forskning fra NINA viser at turiststier som brukes for å komme seg til hytter er en stor utfordring for villreinen. Ved 30 eller flere passeringer per dag, unngår dyrene å krysse stier. Er det flere enn 220 passeringer oppnås det full barriereeffekt, og villreinen «nektes» adgang til området. Ved å flytte hyttene og de merkede stiene til utkanten av sentrale områder, altså nærmere vei og jernbane, vil også «mannen i gata» kunne benytte seg av dette tilbudet, ikke kun godt trente.

Vi skal fortsatt besøke naturen, men dessverre har vi kommet så langt at enda en nøkkelart har havnet på rødlista. Det må kraftige tiltak til å få den ut igjen av lista. Klima- og miljødepartementet må ta i bruk sterke virkemidler som å forby videre utbygging, i, og i nærhet av villreinstammene. De må også si nei til påbygging av turisthytter, men legge til rette i randsoner. Eventuelt i områder som ikke har villrein, eksempelvis Trollheimen. Videre må man forby ferdsel i sårbare perioder, flytt hytter og merkede stier, og nulltoleranse for utbygging i kjerneområder og randsoner.

Erik Sande Henriksen