En fjellvandrer krysser sine spor

Jervesporet

Forfatter: Dag O. Hessen 

Forlag: Cappelen Damm 

Sider: 222 sider

Pris: kr 399 ,-

ISBN: 9788202677008

Akademiske miljøer i Norge har i seinere år fått en pekefinger for ikke å formidle nok forskning. Akkurat det skal ikke Dag O.Hessen lastes for. Biologiprofessoren, med sitt daglige virke ved Universitetet i Oslo (UIO), kan se tilbake på en svært produktiv karriere. 

Foruten en lang rekke vitenskapelige arbeider innen økologi og evolusjon, har han ristet en solid stabel med populærfaglige bøker ut av ermet. Med «Jervesporet» har han også begått sin mest personlige bok til nå.

Historien springer ut av forfatterens første møte med, nettopp, et jervespor. Året er 1972, han er 16 år gammel og på fjelltur med sin far. Opplevelsen brenner seg fast. 

Nå, 50 år seinere er han tilbake på det samme stedet. Faren er borte, to nye generasjoner har kommet til. 

Selv har han for lengst passert livets middagshøyde. Ble livet slik han hadde sett for seg? Ikke akkurat. Er det mulig å gjenskape den intense naturfølelsen hankjente som tenåring? Han bestemmer seg for å prøve.

«Jeg vil også jakte på fascinasjonen som traff meg med uforklarlig kraft der jeg sto ved jervesporet sammen med far og så for meg denne manifestasjonen av fortettet villskap. 

En følelse som var knyttet til jerven som urkraft, villmarka i dyreham, alt som er tapt ved en stadig mer temmet restnatur.»

Gjennom fire årstider følger vi professoren på vandring gjennom sørnorske fjell, mens han reflekterer over fortid, nåtid og framtid. 

Selv om hans søken etter jerven danner bokens rammefortelling, er dette vel så mye en beretning om levd liv, forandringer vi ikke kan stoppe, menneskers dårskap og det som – tross alt – gir tilværelsen mening.

Boken tar mange avstikkere og favner sånn sett tematisk bredt. Alt henger som kjent sammen med alt. Det kunne fort blitt rotete, men Hessen er en god analytiker og formidler. Han evner å sy det hele sammen til et solid stykke sakprosa, som i bunn og grunn angår oss alle. Det hele rikelig krydret med litterære referanser. 

Fra Henry Thoreau til Mikkjel Fønhus, fra Robert Pirsig til Peter Wessel Zapffe. Sistnevnte ikke minst kjent for sine skarpe betraktninger og syrlige ironi: «Altfor få nyter den betagende ensomheten i Ørnedalen. Det blir bedre når vi får vei dit ut.»

Det kan innvendes at boken tidvis får et noe gjentakende preg og mangler litt framdrift. Vi kjenner også igjen en del av Hessens tankegods og refleksjoner fra tidligere arbeider. Men det står seg, tematikken er fortsatt aktuell – kanskje mer enn noen gang før.