Annonse
Det er usikre tider, dette paret jakter sammen for å bli selvberget.
Det er usikre tider, dette paret jakter sammen for å bli selvberget.

Beverjakt

Selvbergingsprinsippet

I usikre tider er det viktig å være mest mulig selvberget, mener samboerparet Ole Jonny Soggemoen og Ann Kathrin Edøy. De bor midt i jaktterrenget, med Trollstigen som nærmeste nabo.

Publisert

Svinger du inn på tunet til samboerparet Ole Jonny Soggemoen (40) og Ann Kathrin Edøy (35) i Isterdalen en vårdag, vil to strihårete dachser gi hals fra hundegården. Og når du slamrer igjen bildøra og myser mot de 1200 meter høye og snødekte fjelltoppene som kneiser over småbruket, vil et knippe kontaktsøkende høner trippe rundt beina dine.

– Velkommen, hilser paret.

Turtelduene holder selvbergingsfanen høyt: De jakter, fisker, sanker bær, dyrker løk, gulrøtter og poteter. Nå står de i løa og skjærer ned en ullgris som har feitet seg opp i halvannet år uten å ha sett snurten av kraftfôr.

– Vi har tre vinterfôra sauer og to ullgriser til eget bruk. Tidene er usikre. Da er det viktig å være mest mulig selvberget, proklamerer de to.

Ingen tvil om hva som er favorittviltet til Ann Kathrin Edøy. Her viser hun at hun har tatovert en bever på leggen.
Ingen tvil om hva som er favorittviltet til Ann Kathrin Edøy.

Beverlegg

Det er beverjakt som er ærendet vårt i sidedalen til Romsdalen denne smellvakre vårdagen; favorittjakta til Ann Kathrin. Beveren hun skjøt på Tynset i 2016 var starten på jaktkarrieren.

– Opplevelsen var helt rå. Det tok lang tid før jeg landet den kvelden, smiler hun.

Ja, så stor pris satt Ann Kathrin på begivenheten, at hun fikk foreviget gnageren på leggen. Ole Jonny filosoferer: 

– Du vil føle enorm lykke når du feller ditt første vilt. Siden vil du jakte etter den samme opplevelsen, men ingenting kan måle seg med lykkefølelsen første gangen. Før vi gir oss i kast med beverjakta, som skal foregå like over fylkesgrensa, inviteres vi innomhus til kaffe, hjemmelagde vafler og kortreist jordbærsyltetøy fra Valldal. 

Stueveggene viser seg å være tapetsert både med utstoppet vilt og hjorteviltgevir i alle medaljevalører. Hvert gevir har sin unike jakthistorie.

Verdens beste mentor

Ole Jonny samler også på fallgevir av hjort. Han tråler romsdalsstupene på vårparten. Leiter nitid etter gevirer og setter sammen gevirstengene fra samme bukk. Slik kan han følge hvert enkelt individ over flere år. 

En svært møysommelig, men givende syssel. Fra bukkejaktstarten i august til hjortejaktavslutningen lille julaften, er samboerparet nærmest altetende på jaktstien.

– Ole Jonny er verdens beste mentor og drar meg med på alt som kan jaktes. Han sitter ved siden av meg på hjortepost og hvisker meg i øret: «Av med sikringen. Sakte avtrekk», ler Ann Kathrin.

Samboerparet forteller at de benytter seg av alle jaktformer for å fylle hjortekvoten. Jakta med dachs og lokkejakta i oktober krangler om plassen som høstens høydepunkt. Opptil 20 bukker kan holde brølekonsert samtidig innover Isterdalen.

– Og da får jeg ikke blund på øynene, smiler Ann Kathrin.

Ole Jonny samler på fallgevir av hjort og setter sammen gevirstengene fra samme bukk. Her ser vi bilde av gevirsamlingen.
Ole Jonny samler på fallgevir av hjort og setter sammen gevirstengene fra samme bukk.

Veien er målet

Mentoren fremholder at det ikke finnes noen «quick fix» for å bli en fremgangsrik hjortejeger. Du må rett og slett være mye ute og bruke tid for å komme i flytsonen. Veien er målet, påpeker han.

– Å felle viltet er bare den berømte prikken over i-en, men under prikken er det en lang strek som symboliserer totalopplevelsen. Alle bomturene vil være ekstremt viktige for å høste kunnskap, understreker han og legger til at paret hvert år også reiser til Østerdalen for å jakte bever og skogsfugl.

– Ja, og så må vi få med at jeg bruker soveromsvinduet som reveglugge i vinterhalvåret, ler Ann Kathrin.

Med to unger i barneskolealder og begge i full jobb, skulle man kanskje tro det ble skralt med jakttid for samboerparet. Så feil kan man ta. Det handler om prioritering:

– På høsten nedprioriterer vi glatt gulv- og klesvasken til fordel for jakta, og så har vi snille barnevakter. Ungene våre kan dessuten følge oss både til hjortepost og til ørretelva like ved.

Beveren er oppdaget. Her jakter paret bever sammen.
Beveren er oppdaget.
Ole Jonny åler seg i posisjon. Her har han beveren rett foran seg.
Ole Jonny åler seg i posisjon.
Knall og fall! For å unngå å skyte drektige hunner, konsentreres jakta om ungdyr. Her har jegerparet hatt suksess. De holder en bever sammen i dette bilde.
Knall og fall! For å unngå å skyte drektige hunner, konsentreres jakta om ungdyr.

– Jeg er kvalm

Utpå ettermiddagen er vaflene fortært og kaffekoppene tomme. Tid for beverjakt. Dermed setter vi oss i bilen, koster over fylkesgrensa og dumper ned langs ei elv.

– Jeg er kvalm, sier Ann Kathrin plutselig. Visstnok et godt tegn.

– Jeg blir alltid kvalm når intuisjonen forteller meg at noe spennende vil skje, forklarer beverdama og griper med seg ei grov haspelstang med en dregg. Greit å ha i bakhånd hvis beveren må dras i land.

Her på berget varer vanligvis beverjakta fra 1. oktober til 30. april, men i noen kommuner blir jakttiden utvidet til 15. mai grunnet sein vårløsning. Slik som her. 

På denne tiden av året vil beveren være langt mer aktiv i den lyse delen av døgnet enn om høsten og vinteren. Utfordringen er at man kan risikere å skyte en drektig hunn.

For å unngå problemstillingen, finnes bare én sikker måte, ifølge Ole Jonny: Å skyte unger og ungdyr (6-16 kilo) og spare fullvoksne dyr (18–27 kilo).

Med god planlegging og riktig prioritering, er det ikke noe stort problem å få til både familieliv og rikelig med jakt, mener samboerparet.
Med god planlegging og riktig prioritering, er det ikke noe stort problem å få til både familieliv og rikelig med jakt, mener samboerparet.

Euforisk opplevelse

Jegerparet tar en spaningsrunde med kikkert. Ser etter gnag og beversklier. Gransker ei beverhytte i en innersving fra avstand. Ferskgnagde tynnkvister viser at beveren er her. Ann Kathrin stikker nesa ned i ei beversklie.

– Fersk beverlukt! smiler hun. På vei mot postene ser vi brått en bever på motsatt side av elva. Den sitter oppå beverhytta. Beveren har ikke verdens beste syn, men har god nese. Ole Jonny vurderer vindtrekken; aker seg i skuddposisjon.

Beveren aner ugler i mosen. Svømmer mot oss med beitekvisten i munnen for å undersøke. Fem meter unna snur ungbeveren og svømmer tilbake til hyttetaket for å fortsette måltidet. Først da slipper vår mann Lapua Mega-kula i 6,5 x 55. Ann Kathrin jubler:

– Vårens vakreste eventyr! Det er en euforisk opplevelse når vi lykkes sammen. Nå har vi beverkjøtt, og jeg drømmer om å sy votter av beverskinnet.

Paret utnytter selvsagt både kjøttet og pelsen på beveren. Kanskje blir det et par varme votter av denne? Her gjør de skjærejobben.
Paret utnytter selvsagt både kjøttet og pelsen på beveren. Kanskje blir det et par varme votter av denne?

Bevereventyr

Samboerparet reklamerer varmt for beverjaktas kvaliteter: Å sitte ute på våren er en intens naturopplevelse i seg selv. Det syder av liv. 

Langs elvestrengen vil du se ender og småfugl, du kan høre orrfuglen spille og kanskje få se hjort, elg eller rådyr. Bare det å se bever er et eventyr, drømmer Ann Kathrin.

– I Østerdalen har vi sneket oss frem til elvekanten bare for å ligge og observere disse fantastiske dyrene på nært hold. Det er ikke øyeblikket du skyter som er viktigst, men alle de minnerike opplevelsene. I tillegg er jaktkortene lett tilgjengelige via Inatur. Prøv du også, så vil du bli hektet.

– Skal dere på beverjakta i morgen?

– Nei, vi har bare ett jaktkort. I morgen skal vi i stedet hente ti vaktler. Planen er at vi snart kan by på vaktelegg, smiler selvbergingsparet.

Powered by Labrador CMS