Her er Norges beste jakthunder

– Det er vanskelig, men slett ikke umulig, fastslår Bjarne Oppegård i NJFF. Han har sittet i juryen til «Årets Jakthund» siden konkurransen ble etablert i 1998.

Det startet med Prins, en to år gammel hygenhund fra Nord-Trøndelag. Tett fulgt av pointeren Black Luck og gråhunden King. En støver, en stående fuglehund og en elghund på pallen i samme konkurranse. Mange spurte seg om det egentlig var mulig å gjøre en fornuftig sammenlikning av så vidt forskjellige raser beregnet på vidt forskjellige jaktformer.

Vedkommende som først kom med ideen til konkurransen, var definitivt ingen utpreget hundemann. Han ante rett og slett ikke rekkevidden av forslaget, og hvor mye hodebry det skulle komme til å volde den utnevnte fagjuryen. Men det viste seg mulig. 

Konkurransen «Årets jakthund» fant raskt sin form og slo godt an i jakthundmiljøet, eller for å si det med en av vinnernes egne ord: «Dette er størst av alt i jakthund-Norge».

Totalvurdering

NJFFs Bjarne Oppegård legger likevel ikke skjul på at det er en krevende øvelse:

– Det er mildt sagt utfordrende å sammenlikne hunder på tvers av rasegrupper og jaktformer. De fleste hundene som meldes inn kan jo vise til topp resultater. Vår oppgave er da å vurdere verdien av prestasjonene, for så å sette disse opp mot hverandre. Og det er dokumenterte jaktegenskaper som veier tyngst, vi skal jo kåre den beste jakthunden, sier han.

Det er likevel ikke nok bare å telle titler, understreker Oppegård. Det er nemlig en kjensgjerning at det for enkelte raser er mer krevende å oppnå en jaktchampionat-tittel, enn det er for andre. Samtidig skal alder tas med i betraktningen, og allsidighet kan også bidra å skille klinten fra hveten.

– Det blir en totalvurdering hvor vi i juryen også må utvise en del skjønn. Men jeg mener bestemt at alle som har havnet på pallen, har fortjent plassen. Så kan det selvsagt tenkes at en annen jury i svært jevne år ville rokert på de øverste plassene, men slik vil det alltid være med en juryordning, sier Oppegård.

Ingen slagside

Han påpeker at det aldri har vært stor uenighet innad i juryen.

– Vi har alltid hatt bakgrunn fra forskjellige jakthundmiljøer, og har tatt oppgaven på største alvor. Jeg mener resultatene viser at det aldri har vært noen slagside i den ene eller andre retningen. Resultatene rimer godt med rasestørrelsene og aktiviteten i de forskjellige jakthundmiljøene, avslutter han.

Kjøttvekta rår

Størrelse i antall og aktivitetsnivå innen rasegruppene gir uttelling. Vår gjennomgang viser likevel at det er fullt mulig for underdogs å spise kirsebær med de store.

 Om vi ser på de ulike rasegruppene og rasene, er det gruppe 7, altså stående fuglehunder som har forsynt seg desidert mest av premiebordet i «Årets jakthund». Her finner vi i skrivende stund hele 26 pallplasser. Resultatene er fordelt på rasene engelsk setter, irsk setter, stri- og korthåret vorstehhund, pointer og gordon setter. 

Gjennomsnittlig antall årlige registreringer i perioden 2004 til 2023 for rasene utgjør til sammen 2714, med engelsk setter som den klart største (880).

En championat-tittel for fuglehunder anses som kanskje den mest krevende blant samtlige jakthundgrupper/raser.

Fuglehundprøver i særklasse

Ved siden av at disse rasene samlet utgjør et stort antall, spiller utvilsomt også det høye aktivitetsnivået i fuglehundmiljøet inn. Tall fra NKK viser at det årlig arrangeres rundt 190 fuglehundprøver, med 19 016 (!) startende hunder (gjennomsnitt fra årene 2015-2017). Da er det kanskje naturlig at mange også kan skilte med imponerende meritter.

Drivende hunder

På delt andreplass i antall pallplasseringer, er de drivende hundene gruppe 6. Her finner vi nå 18 pallplasser. I alt sju raser er representert i konkurransen. Gjennomsnittlig antall årlige registreringer for disse rasene ligger på til sammen 1078, hvilket utgjør godt under halvparten av fuglehundrasene vi finner på pallen.

Tatt i betraktning at hamiltonstøver er en av de mindre rasene som er representert i denne gruppa, har rasen markert seg desidert mest i konkurransen, med tre 1.-plasser og tre 2.-plasser. Dunker, hygenhund og beagle kan alle vise til hver sin 1. plass. Dunkeren har også en 2. plass.

Deretter følger drever med to 2.-plasser og en 3. plass. Finsk støver kan skilte med en 2. plass og en 3. plass, mens bassetene fauve de bretagne og artesien normand har hver sin 3.-plass. 

Hygenhund er for øvrig den nest minste rasen som har nådd helt til topps i konkurransen.

Få finskstøvere

Det er gjennom årenes løp meldt inn ganske få finskstøvere til «Årets jakthund», dette til tross for at finskstøvermiljøet er kjent for høy konkurranseaktivitet. Rasen er dessuten neste tre ganger så stor som hamiltonstøver i årlige registreringer i gjennomsnitt.

Elghunder

Ser vi kun på vinnere av konkurransen, har norsk elghund grå vunnet «Årets jakthund» like mange ganger som engelsk setter. Hvis man derimot tar med 2. og 3.-plassene, blir plutselig bildet annerledes. Da har gråhunden desidert flest pallplasseringer av alle raser. I antall årlige registreringer, er gråhunden vår største rase, med et gjennomsnitt på 968 årlige registreringer.

Den står da også for 12 av de totalt 17 pallplassene elghundene har i «Årets jakthund», ikke medregnet den eminente norrbottenspets Boss («Årets jakthund» 2022). Jämten har tre pallplasseringer, norsk elghund sort to. 

Gjennomsnittlig antall registreringer (2004-2023) for de tre representerte elghundrasene ligger på til sammen 1525.

Dachshunder

I konkurransens først ti år, var det tynt med dachshunder i toppen. I seinere år har imidlertid dachsene kommet skikkelig på banen, med en rekke knallsterke prestasjoner. I «Årets jakthund» står kort- og strihåret dachs oppført med 12 pallplasser. Strihårsdachsene har knepet to 1.-plasser, tre 2.-plasser og fire 3.-plasser. Korthårsdachsene har tatt to 2.-plass og én 3.-plass.

Som et artig apropos, har strihårede Kvilestads Fibbe kledd pallen hele tre ganger, i alle valører.

Gjennomsnittlig antall årlige registreringer (2004-2023) for de to dachshundrasene ligger på til sammen 550, med strihår som den klart største.

Også et tjuetalls hiprøver går av stabelen årlig, hvor også dachsene har mulighet til å delta. Gjennomsnittlig antall startende (alle raser) ligger her på 93.

Underdogs

Av en eller annen grunn har apporterende hunder, altså gruppe 8, vært ganske fraværende i «Årets jakthund». Innmeldingene er sporadiske, til tross for et ganske aktivt jaktprøvemiljø, i hvert fall blant retrieverrasene. Av pallplasser siden 1998, finner vi kun to labradorer, med hver sin 3. plass. 

Antall gjennomsnittlige årlige registreringer for labrador alene er 781.

Spanielrasene i gruppa er på alle måter marginal i jakt- og jaktprøvesammenheng i Norge. Vi finner likevel en working cocker spaniel, som med imponerende resultater har klart å yppe seg inn i tetstriden, og knipe en 2. plass.

Av andre underdogs må vi heller ikke glemme tysk jaktterrier i gruppe 3. Med gjennomsnittlig 37 årlige registreringer i Norge, er det konkurransens minste rase. Med en unik merittliste i ung alder, klatret den tyske jaktterrieren Klokkarsteinens Just Tough Enough (alias «Tøffy) helt til topps i 2014. Er resultatene gode nok, er alt mulig i «Årets Jakthund»!