Varier pimpelfisket - få større abbor

For mange er den blanke pimpelen og lyskroken agnet med maggot selve symbolet på isfisket etter abbor. Det foregår gjerne nært land, og resultatet blir deretter – småabbor. En og annen stor abbor kan selvsagt dukke opp, men etter hvert går du trolig lei all småfisken. Likevel ønsker vi ikke å forlate det lette og lite utstyrskrevende pimpelfisket hvor følsomheten er unik.

Svaret er å tilpasse metodene til områder med noe større dyp, samt benytte andre pimpelagn.

I fjor vinter fant jeg en vik i hjemmevannet Hersjøen, som har alle de kvaliteter som skal til for å oppvise stor pimpelabbor: Bratte kanter, variert dybde, overhengende og velta trær, næringsrike sivkanter og ikke minst en liten innløpsbekk, som bidrar med oksygenrikt vann og god omrøring.

Bore raskt opp en rekke med hull, fra innløpsbekken og ut langs kanten mot dypere vann. Dermed er «løypa» satt, og du forhindrer at abboren skremmes når du flytter deg fra et ferdig fisket hull til et nytt som skal bores opp. Bevegelse er et stikkord under pimpelfisket, ikke bruk for mye tid pr. hull. Bitelysten abbor i umiddelbar nærhet slår gjerne til relativt kjapt. Å dekke en så stor overflate som mulig gir flest hogg og stor fisk, før eller siden.

Kontant svar
Balansepilkens størrelse og hissige bevegelser sender ut betydelig kraftigere trykkbølger sammenlignet med en mindre mormyshka, og passer perfekt for å lokke inn fisk fra langt hold. Jeg agnet den fremre kroken på en Karismax Light Green/Yellow/Orange, og lot den «svømme» mot bunnen, sju meter under isen.

Det forsiktige hogget kom i det tredje hullet, uten at det ble fast fisk. Balansepilken ble raskt erstattet av en stor mormyshka med sterke signalfarger, agnet med en liten bunt maggot.

Nappindikatoren på den lette pilkestikka ble justert, og før jeg fikk hevet agnet kommer det uslåelige løftenappet idet 0,10 mm lina strammes i en jevn bevegelse. Abboren veide nøyaktig 1 kg og ble etterfulgt av en på 950 gram på det andre nedslippet.

Variasjon gjør susen
Foruten balansepilker og mormyshkaen inngår også lokkemeite med lange og smale spesialpimpler og agnslep i abborfiske. Siden jiggfisket etter storabbor om våren og høsten er blant mine favoritter, brukte jeg noen sesonger på å tilpasse dette til isfis- ket. Det jeg har endt opp med er et pimpelfiske som beveger seg litt i alle retninger. Det inneholder elementer fra ulike metoder, men målet er det samme; stor fisk. Med variasjonen i metoder og teknikk er det alltid mulig å lure en stor fisk til hogg, nesten uansett forhold.

Giftige mormyshkaer
For mange år siden satset jeg hardt på å sette ny innsjørekord på abbor i et annet hjemmevann, Sagstusjøen. Rett etter en periode med utfisking og kultivering var vi mildt sagt spente på hva det første nedslippet i dypkantene av det store grunnplatået sør for Dansholmen kunne føre til.

Jeg boret tre hull ved siden av hverandre med 20 cm mellomrom, samlet issørpa til en topp like ved det midtre hullet og gjorde klar tre følsomme mormyshkastikker. Den ene med en svart mormyshka i str. M, den andre med en sølvfarget i str. S, og den tredje med en stor mormyshka i lokkende signalfarger; gult, grønt og rødt. Alle tre ble agnet med cocktails av kunstig fjærmygg og hvit maggot.

Stikka med den store mormyshkaen ble fisket passivt ca. 5 cm over bunnen. Til høyre og venstre ble de mindre mormyshkaene fisket aktivt og samtidig, med ujevne lokkebevegelser og på ulike dyp. Responsen lot ikke vente på seg.

Vanligvis tok fisken en av mormyshkaene som ble fisket aktivt, men større og mer sky storabbor sugde i seg den store, stillestående mormyshkaen i midten. Etter mange forflytninger innenfor et område med dyp på mellom fem og sju meter, kunne jeg notere ti abbor mellom 750 og 1050 gram. Ingen i nærheten av noen innsjørekord riktignok, men en flott serie pimpelabbor.

Jigger fra isen
Det var imidlertid fiskeimitasjonene av silikongummi som virkelig skulle revolusjonere mitt pimpelfiske. Ismeite har alltid gitt de største abborene, men metoden fikk ved en rein tilfeldighet konkurranse fra små jigger – en dag da abboren vraket alt som ble presen- tert av agn. Etter hvert som små jigger ble utprøvet, økte snittstørrelsen betydelig, med en serie abbor mellom 700 – 1400 gram.

Igjen var det aktivt fiske langs dypkantene og i nærheten av veltede trær og rik undervannsvegetasjon som var resepten. Fisketeknikkene varierte fra å fiske rolig like over bunnen til mer hissige lokkerykk oppover i vannsøylen, i kombinasjon med medium myke pimpelstenger og små haspelsneller. Det er utstyr mer egnet til å temme større abbor.

Maggotbomber
Noen ganger kan stor abbor patruljere over myk bunn med mye nedfallsløv fra overhengende trær langs bredden. Løvet skjuler mange godsaker og under fiske på Hersjøen i fjor vinter fant jeg et par store abborer inne på seks meters dyp. Glassklart vann ga fine kikkeforhold, ammunisjonen var et lite, ildrødt jigghode på 5 gram, fullpakket med hvit maggot. Den ene fisken bremset opp like foran maggotbomba, men omsider forsvant agnet – mothogget satt klokkerent.

Etter den opplevelsen tilpasset jeg metoden etter å ha fisket på betydelig mer skeptisk fisk, som nektet å la seg friste av jigghode-presentasjonen. Lokkemeitepimplene ble funnet fram igjen. Fluorkarbonfortommen mellom pimpelen og krokagnet ble forlenget, og agnmengden oppjustert, sett i forhold til det mer klassiske lokkemeitet. Igjen viste pimpelen sin styrke, i form av flere pene abbor rundt kiloen.

Til forskjell fra jigghodeteknikken, forsiktig risting med lange pauser, ble pimpelen fisket noe mer aktivt, mer likt fisket med røyeblink. Lengre og mer markante lokkerykk, som får pimpelen til å blafre på vei ned mot bunnen og en ny pause, ga best resultat.

Opphengere – ekstra lokkende
Prøv også pimpelfisket med opphengere (glidende opphengerknute), som kan være svært effektivt. Opphengere fungerer best sammen med balansepilker, pimpler og store mormyshkaer. Disse agnene bindes aldri rett i hovedlina, men via en fluorkarbonfortom på mellom 40 og 60 cm.

Fluorkarbonens overflatestyrke gjør at en opphengerknute kan gli nedover fortommen uten at den blir bølgete eller slitt. Opphengeren skal med andre ord være bundet såpass løst på fortommen at den både dras ned til hovedagnet under presset fra en kjempende fisk og samtidig kroker fisken under det forsiktige mothogget.

Fortommen til opphengeren er et lite stykke fluorkarbon på mellom 5 og 10 cm. Tre alltid en gummiperle på hovedfortommen før opphengeren knytes på, slik at den glidende opphengerknuta beskyttes mot den lille svivelen, som pimpelagnet festes i.

Gode jigger til opphengere finnes i et utall varianter. Klassiske j-jigger, små anchovy-jigger og ikke minst transparente, byttefiskimiterende drop shot-jigger, kan anbefales.