Annonse

Månedens ytring

Vi eter itte hønna

– I dag ser vi at deler av vår jaktutøvelse har en usunn kobling mot troféjakt. Troféjakt i Afrika er nå én ting. Men, hjemme på bjerget deler vi ut medaljer og diplomer over en lav sko til den som har skutt de største hønna.

Publisert Sist oppdatert

Etter å ha blitt konfrontert med en ny avskytingspolitikk som innebar å spare store okser, falt denne replikken fra en sindig, eldre elgjeger i koia: «Vi eter jo itte hønna», sa han ettertenksomt. 

Denne enkle setningen bærer kanskje med seg en dypere mening med rester fra en gammel veidemannskultur hvor jakt primært handlet om mat, ikke trofé.

I Norge har jakt stor aksept, foreløpig. Veldig mange i Norge kjenner en jeger, og de har kanskje blitt invitert på elgsteik eller rypemiddag. 

De fleste av oss er bare to-tre generasjoner unna ei tid hvor sanking, jakt, fiske og fangst var en vesentlig del av husholdningsbudsjettet. 

Dette er noe vi kjenner oss igjen i – en naturlig bruk av naturressurser, som har vært en del av vår kultur i tusenvis av år. Skal denne tradisjonen overleve, så handler nok mye om å overlevere en sunn jaktkultur til neste generasjon. En kultur som står på en bred plattform og har aksept hos nordmenn flest.

I dag ser vi at deler av vår jaktutøvelse har en usunn kobling mot troféjakt. Troféjakt i Afrika er nå én ting. Men, hjemme på bjerget deler vi ut medaljer og diplomer over en lav sko til den som har skutt de største hønna. 

Det knyttes altså formell prestisje til «jakt på hønn» i Norge. Hvis du gjør et kjapt google- søk på «Troféjakt», vil seks av de første ti treffene være informasjon lagt ut av jaktmotstandere. De bruker troféjakt aktivt som brekkstang for å vise samfunnet hvor lite rasjonelt det er å drive jakt.

Har du noensinne sett en retur-elgokse? Ikke jeg heller. De fleste store elgokser blir felt før eller mens de er på høyden av sin karriere. Og det er vi som er predatoren og må ta ansvaret som predatortrykk og evolusjon tidligere har hatt. 

Men er vi gode nok på dette området? I stedet for å ta ut de små, svake og skrantne dyra, har vi ofte fokus på gevirstørrelser og slaktevekter. Vi blir på mange måter en «omvendt predator», som setter vår stolthet i å ta ut de største dyra.

Forskning, forvaltning og jaktkultur blir i praksis en uenig treenighet. Forskningen peker på at store hanndyr har en viktig funksjon i en elgstamme. Forvaltningen kryper sakte etter og har innsett problemet, men deler likevel ut raust med storokser til de som ønsker å skyte seg et trofé. 

Det er vi jegerne og vår jaktkultur som ligger lengst bakpå. Det er fremdeles historien om «Storoksen på Humpetittmyra med slaktevekt på 340 kg og 23 tagger» som blir resitert rundt leirbålet.

Apropos leirbål; sosiale medier er jo våre moderne variant – det er der historiene blir fortalt. Også der handler historiene om hønn – store hønn. Sosiale medier har blitt en kraftig arena for å dele jaktopplevelser og bygge jaktkultur. 

Plattformer som Facebook, Instagram og YouTube gir jegere muligheten til å vise fram sine trofeer, dele historier og få anerkjennelse fra menigheten. Dette har både positive og negative sider.

Bilder av store elgokser med imponerende gevir får ofte mest oppmerksomhet og likes, mens de som tar ut mindre, svakere dyr, som er viktig for bestandsforvaltningen, får stadig mindre anerkjennelse etter hvert som algoritmene gjør jobben.

den positive siden, kan sosiale medier bidra til å fremme jakt som en del av vår kultur og tradisjon. Bilder og videoer av jaktopplevelser kan inspirere nye generasjoner til å delta i jakt og lære om bærekraftig forvaltning av viltressurser. 

Sosiale medier kan også være en plattform for å dele kunnskap og erfaringer, noe som kan bidra til å forbedre jaktpraksis og sikkerhet.

Men det er også negative sider ved denne eksponeringen. Sosiale medier skaper lett et ekkokammer hvor visse typer jakt, spesielt troféjakt, blir glorifisert. 

Bilder av store elgokser med imponerende gevir får ofte mest oppmerksomhet og likes, mens de som tar ut mindre, svakere dyr, som er viktig for bestandsforvaltningen, får stadig mindre anerkjennelse etter hvert som algoritmene gjør jobben.

Mange historier om storokser som nærmest har en overnaturlig evne til å unngå jegere og bikkjer i jakta verserer. 

Men stemmer det? Hvis man titter litt på tall fra et par store forvaltningsområder i Innlandet, så ser det nesten ut som okser er lettest å felle, fordi fellingsprosenten i forhold til tildel kvote på okser er tett oppunder 100 prosent. 

På kalv derimot, ligger fellingsprosenten ned mot 50 prosent. Er det for lett å felle okser? Eller går jegerstanden amok og setter alt inn på å felle oksen? 

Er det kalv som er vanskeligst å felle? Bør vi heller dikte om historiene til å handle om de notorisk smarte kalvene som virkelig krever sin jeger? Egen medalje for å ha skutt «årets små-kalv»? Gull-, sølv- og bronsekalv?

Jeg tror framtida ligger i å forvalte hjortedyra våre på naturens premisser, og det er det stikk motsatte av å skyte ut de største og sterkeste dyra. 

Vi bør heller simulere en naturlig predasjon og først og fremst gå etter de dyra som naturlig ville blitt tatt ut. 

Flere har i denne debatten nevnt at vi trenger å dreie fokus bort fra hva kvota skal være, og heller sette søkelyset på hva vi ønsker skal være igjen i skogen etter jakta.

Å jakte for å samle på gevir som henges på veggen er vanskelig å forstå for allmennheten. Troféjaktens dilemma står seg dårlig hos jaktmotstandere. 

Det å jakte for å ta vare på vår gamle veidemannskultur, er noe annet. Da jakter vi for å få gode opplevelser gjennom å ta vare på en matressurs. Jeg tror framtiden ligger her. For «vi eter itte hønna».

Har du sterke meninger?

Jakt & Fiske ser det som sin oppgave å være en arena for debatt og meningsutveksling om forvaltning, jakt, sportsfiske, forskning, naturtap og andre temaer som berører jegere, fiskere og friluftsfolk.

Vi tar imot leserinnlegg og kronikk til vurdering på redaksjon@njff.no.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere og avvise innsendte bidrag. Bidrag kan også publiseres i bladet Jakt & Fiske.

Omfang

Kronikk: 4500 tegn

Leserinnlegg, halvside: 1300 tegn

Leserinnlegg, helside: 2500 tegn

Powered by Labrador CMS