Sideliggerens historie

Det britiske samfunnet har en lang og komplisert historie, med sterk innflytelse utenfra. Fremmede stormakter som Romerriket og vikingkonger satte sitt preg på øyriket gjennom årtusener.

Middelalderen var preget av skiftende kongedømmer, med sine tilhørende adelige i et tydelig klassedelt samfunn. På 1700-tallet satt adelen med betydelige landarealer, som ble forvaltet som reine landbrukseiendommer.

Ved bomulls- og kullindustriens inntog, endret også verdien av eiendommene seg, med betydelig økning i inntektene til godsene. På begynnelsen av 1800-tallet forvaltet adelen både store arealer og store finansielle verdier.

Kontinentale trender
Drivjakt på fuglevilt var allerede veletablert blant tyske og franske adelige på 1700-tallet, og den asiatiske fasanen var spredt i Europa som jaktobjekt.

Britene grep denne jaktformen med begjær, og de utviklet snart sine egne varianter, blant annet ble drivjakt på skotske ryper en svært populær foreteelse.

Våpenutvikling
Det glattborede Flintlåsgeværet var i bruk over et tidsrom på nærmere 200 år, men gjennomgikk en betydelig utvikling. Hovedtyngden av flintlåsvåpen var grove glattløpede musketter laget for militære formål.

Som sportsvåpen for kongelige og adelige, ble det imidlertid laget dobbeltløpede flintlåshagler i høy kvalitet både i Frankrike og Tyskland, om enn i liten skala. Under eksklusive drivjakter ble våpnene brukt til fluktskyting.

Derfor hadde også børsemakerkunsten blitt godt utviklet i disse landene, mens britene på sin side fremdeles var ganske middelmådige på fagfeltet.

Manton
Men i 1781 ble firmaet John Manton Gunmaker etablert på Picadilly Circus i London. Hans yngre bror Joseph Manton ble ansatt som lærling, og startet sitt eget firma i 1789. Brødrene er regnet som de store reformatorene av britisk børsemakerkunst.

En dobbeltløpet flintlåshagle fra brødrene Manton er den ultimate perfeksjonisme av denne våpentypen. De har på mange måter definert det britiske sportsvåpenet med sine enkle, elegante linjer, unike balanse og slanke piper og stokk.

De kontinentale våpnene var mer prangende og pompøse. Det var her sivile våpen tok et kvantesprang vekk fra det jevne armévåpen. I lære hos brødrene Manton gikk kjente børsemakere som John Blanch og William Greener, Thomas Boss, William Grey, William Bishop og James Purdey.

Sistnevnte skal ha uttalt at «uten Joseph Manton ville vi ha vært en gjeng grovsmeder». Samtlige satte et sterkt preg på britisk børsemakerkunst gjennom resten av 1800-tallet.

Kongelige
Store drivjakter etter fugl som rype, fasan og rapphøns var regnet som en kongelig sport i 1800-tallets Storbritannia. Jaktformen krevde naturlig nok ressurser som landarealer, gode, oppdrettsmuligheter for hønsefugl og ikke minst mange tilgjengelige drivere.

Kongehuset var ivrige utøvere av sporten, særlig var Dronning Victorias eldste sønn, Prins Albert Edward, en ivrig skytter. Royale jaktmoter spredte seg fort hos adelsstanden, som også hadde de riktige ressursene på plass.

Jernbanesporene som spredte seg i England på den tiden, ga også en viktig infrastruktur for jakten. Ettersom den voksende industrien ga mer penger i omløp, ble også selskapsjaktene mer utbredt.

Det vokste fram en kultur der det sosiale livet var vel så viktig som jaktutøvelsen. Som en parallell til dagens golfsport, var drivjaktene et sted for nettverksbygging. Under jaktselskapene ble det ført viktige samtaler, og tatt avgjørelser av stor betydning for samfunnet ellers.

Prestasjonspress
Siden jaktutøvelsen var en viktig samfunnsarena, var det også viktig å framstå som en god skytter. Fellingstall var godt nyhetsstoff, og gode resultater ble en nøkkel til sosietetslivet. Det kunne bli betydelige antall fellinger i løpet av en jaktdag.

Sir Thomas Walsingham hadde alene en dagsrekord på 1070 ryper den 30. august 1888. Det sosiale presset for å være god med hagla førte en rikelig flom av midler til de populære børsemakerne i London, og videre til deleindustrien i Birmingham.

Med en velstående og svært betalingsvillig kundeskare, ble utviklingen av jaktvåpenet drevet fram nesten uten sidestykke i industrihistorien. Bare det aller beste var godt nok, og pris hadde ingen betydning. At våpnene gjerne ble bestilt i par, økte også omsetningen.

Uttrykket «best gun» stammer fra denne tiden, og reflekterer et våpen som er det ypperste som menneskelig intellekt og håndverkskunst kan frambringe, både estetisk, funksjonelt og teknisk.

Perkusjonslåsen
Da den skotske presten Alexander John Forsyth tok patent på tennhetta i 1807, ble flintlåsen etter hvert utdatert. Perkusjonslåsen reformerte fluktskytingen betydelig. Skyting med selv en kjapp flintlås innebærer flere pauser i tennsekvensen, noe som kan ta opp mot et kvart sekund.

Forsinkelsene skaper en utfordring under fluktskyting, da viltet nesten rekker å passere før skuddet går. Perkusjonslåsen derimot, sendte en flamme direkte ned i kruttladningen. Dette kortet ned tenntiden betydelig, og gjorde flukstyting mulig også for gjennomsnittlige skyttere.

Nyvinningen ga interessen for drivjakt et nytt oppsving, og de fleste flintlåsvåpen ble bygget om til det nye tennsystemet.

Patronens inntog
De første forsøkene med patronvåpen så dages lys allerede på 1840-tallet. Ti år etter var patronen en realitet, og et brytevåpen for haglpatroner vakte stor oppsikt både i London i 1851 og på verdensutstillingen i Paris i 1855. Patronen var kommet for å bli.

Nå begynte utviklingen virkelig å ta fart. Patentsøknadene kom på løpende bånd, og sportshagla ble tilbudt med både elegante og umulige løsninger. Bare fra 1850 til 1890 ble det tatt ut rundt 750 britiske patenter direkte knyttet til haglemekanismer.

Bruken av patroner viste seg å være overlegent enklere, og populariteten til drivjakten økte ytterligere. Med den store strømmen av midler, var det mulig for aktørene i industrien å reindyrke haglgeværet. Patentrettighetene gikk etter hvert ut på dato, og de beste systemene ble standard blant produsentene.

Som et eksempel baserer dagens modeller av både James Purdey og Holland & Holland seg på design som nå er over 100 år gammelt. Ikke før mellomkrigstiden ble det populært å stable løpene over hverandre på haglgeværer. Men det er en helt annen historie.

London
Den stigende interessen for fluktskyting og selskapsjakt, ga et økende kundegrunnlag for flere store produsenter av kvalitetsvåpen i London. Tidlig i århundret fant både James Purdey og Harris Holland (som seinere skulle bli til Holland & Holland) fotfeste blant de fasjonable kundene.

Det vokste opp en stor bransje av børsemakere i hovedstaden, med navn som den gang var vel så kjente som de to førstnevnte. Det er mange små og store børsemakere fra London som har vært med på å sette sitt preg på våpenutviklingen.

London var sentralt og i umiddelbar nærhet av kapital, kunder, moter og sosietetslivet. Flere store børsemakere hadde sitt hovedsete i Birmingham, men uten en adresse i London var det vanskelig å selge sterkt motebaserte produkter til de største kundene. Derfor åpnet de egne utsalgssteder i London.

Industri
Birminghams veletablerte våpenindustri innbefattet også et stort antall mindre produksjonsbedrifter. Disse leverte mye av mekanismer, piper og deler til de store navnene i London. Mange av de mest kjente produsentene i London baserte seg med andre ord på underleveranser fra Birmingham.

Westley Richards er en av de store våpenprodusentene fra tidlig 1800-tall, som fremdeles er å finne i Birmingham.

Bransjen var tidlig ute med industrielle maskiner, og framveksten av denne kunnskapen ga blant annet grunnlaget for maskinindustrien, som har vokst fram i byen siden den industrielle revolusjonen, helt opp til våre dagers bilindustri.

At et haglgevær kan koste mer enn en luksuriøs firehjulstrekker, kan nok for mange virke ubegripelig. Men det er viktig å huske at de representerer en perfeksjonisme som gjenspeiler det britiske imperiums stormaktsdager.

Våpenet bærer med seg en nesten sjelelig historie fra Victoriatiden. Om hundre år, når bilen for lengst er fragmentert, vil børsa være et like levende historisk dokument.

Referanseliste:

Michael McIntosh: Best Guns, Down East Books 1989 ISBN 0-924357-02-9

Diggory Hadoke: Vintage guns for the modern shot, Merling Unwin Books 2007 ISBN 978-18-73674-90-1

Terry Wieland: British Shotguns, Shooting Sportsman 2008 ISBN 978-0-89272-774-2

Nigel Brown: British Gunmakers Volume One - London, Quiller 2004 ISBN 978-1-904057-47-5

Nigel Brown: British Gunmakers Volume Two – Birmingham, Scotland & the Regions, Quiller 2005 ISBN 978-1-904057-50-5

Nigel Brown: British Gunmakers Volume Three, Quiller 2009 ISBN 978-1-84689-066-6

Jens Erik Perto: Utroligt men sandt Bind ii – Det mindre vildt, Jakt & Våben 2013 ISBN 978-87-994713-1-7

I. M. Crudington & D. J. Baker: The British Shotgun Volume One 1850-1870, Quiller 1979 ISBN 978-1-84698-116-8

I. M. Crudington & D. J. Baker: The British Shotgun Volume Two 1870-1890, Quiller 1989 ISBN 978-1-84689-117-5