Stålos på villsvin

Etter en lengre finværsperiode kommer sydvesten inn med småregn. Før postrekka er på plass, går det over i sludd som etter hvert blir til snø på bakken. Tunge forhold.

Knut Arne Gjems, profilert jeger fra Hedmark, sveiper blikket over det åpne området hvor villsvinene har satt sitt tydelige preg på skogbunnen. Jaktterrenget i Kisa i Sør-Sverige er preget av blandingsskog i mosaikk med eik og gjengrodde gressjorder. Området er naturlig avgrenset, en skogsvei slynger seg strategisk gjennom hele området. Normalt er dette et meget godt terreng, spesielt for jakt på rådyr og villsvin.

Hordalendinger i østerled
– Jeg kunne alltids lagt svenskejakta nærmere hjemstedet. Men det er gjerne mindre snø her. Og betydelig mer viltrikt. Dessuten har det blitt så mye ulv rett over grensa fra Hedmark at det er utrivelig å slippe hund, sier Gjems på sitt stillfarne vis og setter mobilen på lydløs.

Lederen i NJFF Hedmark har selskap av onkelgutten Petter Svendsrud og en gjeng jaktkamerater fra Hordaland, som her er ute i fremmed landskap, både mht. terreng og vilt. Lars Pletten og Ivar Turøy har trukket hver sin framskutte post, mens den bakre postrekka består av fem skyttere.

Prisgitt hundene
Knut Arne og svenske Jörgen Damm skal slippe hver sin gråhund. Stor viltbestand, to elgbikkjer, to mobile hundeførere og sju postskyttere. Forutsetningene skulle være de beste.

Nedbøren veksler mellom regn og snø, ledsaget av et iskaldt vinddrag. Uten en hund som tar dyrene på over- været, må man nesten tråkke på dem for å få dem ut, slik forholdene er nå.

– Muligheten til å bruke hund er én av årsakene til at det er spesielt attraktivt for nordmenn å jakte storvilt i Sverige i januar. En elghund kan brukes til mer enn elgjakt noen uker i året, påpeker Knut Arne.
Hans hund, Kvernengets Jåma, er visstnok av det modige slaget, som benyttes på alt fra bjørn og jerv til elg, hjort og villsvin.

Rådyrlos
Postene er på plass. Vår mann rekker nesten å slippe gråhunden, idet han oppdager tre rådyr, ikke langt fra bilen. Kjapt bytte av hund. Dreveren Bakkeskogens Oryx får raskt uttak. Losen turer trangt og en av postene kan like etter melde om to dyr som kaster rett før de når posten. Losdyret må være det ene tvillingkjeet.

Etter 20 minutters intens los kommer bukkekjeet sprettende tilbake på uttaket. Knut Arne står plassert strategisk på en åsrygg og feller rådyret med sin velbrukte Sauer rifle i kaliber 30.06. Tilbake til bilen med kje og drever.

Nå er Jåma mer enn klar.

Jörgen Damm er lokalkjent. Bikkja hans har allerede vært ute en stund. Over radioen gir han sine anbefalinger om hvor vi, ut fra de rådende værforhold, bør slippe. Vi foretar en rask forflytning, og Jåma er løs.

– Er dyrene inne, vil han ta dempå overværet, fastslår hedmarkingen idet hunden målbevisst nærmer seg tettvokst skog. Ikke alle posterne har GPS, så korte beskjeder går fram og tilbake over radioen.

Gris i farta
Få minutter etter slipp får Ivar Turøy besøk. Fire villsvin nærmer seg posten i et bedagelig tempo før de stopper i jordekanten i grei skyteavstand. Dyrene blir imidlertid stående litt kinkig til, skuddet holdes igjen. De fire svina vinkler og fortsetter i retning neste post.

– Lars, det kommer fire villsvin rett på deg!

Naboposten sitter trangt og med dårlig utsyn i den retningen dyrene kommer fra. Postskytteren foretar en rask forflytning og rekker akkurat å sette seg ned før svinefølget kommer. Nå forstår imidlertid kvartetten at her er fare på ferde, tempoet er satt opp, og skytteren blir nesten nedrent.

Skuddet går på snaut ti meter. Det ene villsvinet tipper over ende, de tre gjenværende forsvinner i tetta og er vekk for godt, skal det vise seg. Fram til den bakre postrekka kommer de aldri.

Knut Arne Gjems studerer GPS-en og konstaterer at Jåma ikke er langt unna stedet hvor de fire grisene tok ut. Like etter går losen.

– Jeg hører på ham at det er villsvin. Det kan ha stått igjen dyr, sier Knut Arne innbitt. Losen blir rykkvis, avbrutt av tause perioder med raske forflytninger. Spenningen stiger.

– Han har problemer med å få stopp på losdyret.

Stålos
Ikke lenge etter klinger losen, men nå er den taktfast.

– Stålos! Jåma har stålos på villsvin.

Villsvin har en fremragende luktesans. Knut Arne river en fyrstikk for å sjekke vindretningen før vi haster av gårde. Inn mot losen setter vi ned farten. Vinden og den søkkvåte bak- ken gjør at vi fortsatt er uoppdaget.

– De store grisene er de verste.

De er både selvsikre og raske nok til å kunne gjøre farlige utfall om hunden er for pågående. Knut Arne hvisker knapt hørbart idet vi forsiktig runder noen store steiner, i håp om å få oversikt over situasjonen.

Jåma er ikke utstyrt med kevlarvest eller annen ekstra beskyttelse, men er stinn av erfaring med villsvin av ulik størrelse og temperament. Eier krysser fingrene for at bikkja er gløgg nok til å holde seg på respektfull avstand fra grisens tenner.

Scenen forut er ei elgbikkje i stålos på to mindre villsvin, mellom noen gedigne steiner. Den ene grisen tar beina fatt og er vekk. Jåma har full konsentrasjon på ettåringen som blir stående igjen.

Klangfull los
Nå går det rundt og rundt. Det lille villsvinet er ikke tøff nok til å angripe hunden, og er på defensiven. Elgbikkja er den kjappeste av de to, og forsøker konstant å posisjonere seg foran villsvinet for å stoppe det.

Jåma lykkes, men når går både hund og losdyr svært tett, og flere ganger er det direkte nærkontakt. Hunden danser lettbeint rundt svinet i en klangfull los. Skuddholdet er greit, men Knut Arne har problemer med å få et reint skuddbilde, uten risiko for hunden.

Et kort utras følger, men ikke raskere enn at stålosen går over i en ganglos. Den stopper i en bøkeskog 100 meter lenger framme. Et langt bedre utgangspunkt for alle, unntatt grisen. Skuddet går, villsvinet dør.

En kort radiobeskjed er på sin plass. Knut Arne puster fornøyd ut.

Nytt fall
Her er mer spenning på gang! Hunden til Jörgen, Damm, har fått stålos på det siste villsvinet som lurte seg unna.
I svært tett vegetasjon. Etter gjentatte omposteringer og forsøk på å komme inn på losen, ender det med at Terje Wangsholm, fylkessekretær i NJFF Hordaland, feller dagens andre villsvin denne formiddagen.

– I morgen skal vi først jakte i et terreng med en svært tett bestand av dåhjort. Deretter blir det jakt i et område hvor vi også kan felle hjort og elg, orienterer Damm over en kaffe-kopp og viltinspirert taco.

Januarjakt over grensa gir mersmak!

Storviltjakt med egen hund

I Sverige får du jakte alt av kløvvilt med hund ut januar *. Attraktivt, ikke minst for den som ønsker å jakte med sin egen hund. For å transportere hund mellom Norge og Sverige kreves vaksine mot revens bendelorm og europeisk hundepass.

* Med unntak i de nordligste länene (som er mindre aktuelle i denne sammenheng) og i Skåne. Lokale begrensninger kan forekomme.

Se www.jagareforbundet.se for mer info.

Jaktmuligheter storvilt

Det er relativt enkelt for nordmenn å få tilgang til storviltjakt i Sverige. Vår januarjakt foregikk hos Jörgen Damm, Kisa i Östra Götland. Han leier ut, skreddersyr og videreformidler jakt på villsvin, rådyr, hjort og dåhjort og treffes på tlf. 0046 705197030.

Damm deltar selv på jakten som kjentmann og eventuelt også som hundefører. Alternativt kan du kontakte Knut Arne Gjems som har jaktet i disse terrengene i flere år, tlf. 918 77 874.

Vår jakt foregikk på Tidersrumterrenget; ei halvøy hvor det kun jaktes noen få dager i året. Aktuelt vilt; rådyr, hjort, dåhjort, elg og ikke minst villsvin, med en svært bra bestand.

Det anbefales å planlegge turen i god tid på grunn av stor etterspørsel, spesielt i januar da man kan jakte med hund.

Fra 100 til 100 000

I Sverige ble det skutt ca. 100 villsvin i 1987. Sist jaktsesong var antallet drøyt 100 000, og villsvinet har nå passert elgen i antall årlige fellinger. Det sier alt om hvilken bestandseksplosjon man har hatt i det sørlige Sverige de siste 30 årene.

På norsk side av grensen er vi der svenskene var i siste halvdel av 80-tallet, med rundt 100 fellinger, flesteparten i Østfold, og antall villsvinobservasjoner har økt betydelig de seinere åra. Mye tyder på at villsvinet har kommet for å bli, også i Norge – enten man ønsker det velkommen eller ikke.