Den vesle kalven fotografert noen da­ger ut i juli. Pelsen er ennå rødlig, men fortsatt sunn og frisk. Bildet er tatt med et Moultrie vilt­ kamera, som leverte hundrevis av bilder i perioden.

Fra bilde til bord - kan elgen komme for nær?

Viltkameraer gir nyttig informasjon om individene som rører seg i terrenget. Spørsmålet er om det kan bli for personlig?
Torsdag, 4. april 2019 - 16:20

Det spraker i jaktradioen når Harald melder at bikkja har los. Lyden over­døver bikkjeglammet som gjaller i åsene. Det er allerede gammelt nytt, fra posten min like ovenfor Øvre Lyse gård i Sørkedalen har jeg hørt losen en lang stund allerede.

Bikkja kom­ mer sigende nordfra med dyr på beina, losen blir kun avbrutt med jevne mellomrom, idet dyra er i bevegelse. Nå er den langt mer stødig og har funnet en fin rytme. Harald halser etter, og ber alle bli på post.

Jaktområdet i Sørkedalen like utenfor hovedstaden er kupert og tettvokst med tung granskog, bare avbrutt av en del mindre hogstflater. Muligheten for å observere elg på en kveldstur er avgjort til stede, elgbe­standen er relativt god.

Likevel er områder med fri sikt såpass få at det er vanskelig å danne seg en mening om bestanden. Derfor var vi heldige da vi fikk låne fire viltkameraer for å lære mer om hva som faktisk rørte seg i terrenget.

Tilvenning
Kameraene, utlånt av Winge Våpen, ble plassert i fire forskjellige terreng­ avsnitt for å fange opp individer med lokal tilhørighet. Plasseringen var strategisk, dvs. ved etablerte salt­steiner for å sikre regelmessig besøk på billedbrikkene.

Viltkameraene ble «siktet inn» slik at billedutsnittet ble riktig med tanke på mulige elgbesøk. Etter montering lot vi kameraene være i fred i noen uker, slik at elgen skulle venne seg til disse fremmedel­ementene.


I slutten av august er fargen blitt noe gråere, og kalven virker mager. I denne tiden figurerte kalven og mora også på et kamera et par kilometer unna.

Nattaktive
En julidag var vi klare for første billed­fangst. Det viste seg at en rekke elger hadde vært innom postene våre, flere gode okser, men også ku og kalv var foreviget.

Aktiviteten var ikke over­raskende mest intensiv fra totiden om natta og fram til fem – seks om morgenen, men det var også fanget elg på av kameraene på andre tider av døgnet. Særlig iøynefallende var en gammel elgku med hvitt bliss som førte en spinkel liten rød kalv, helt tydelig født i seineste laget.

Oppsynsmann Neils Dahl var for anledningen med, og slo straks fast at dette var et skrapdyr.

– Den må dere forsøke å ta ut, den vil ikke overleve vinteren, påpekte Dahl.

Vi tenkte at det er vanskelig å effektuere bestillinger på enkeltdyr i elgskogen, men svarte at vi skulle gjøre vårt beste.


Når en kar med slik hodepryd er i nærheten er det best å følge godt med. Bildet er tatt i midten av august. Det var mange forskjellige okser innom kameraene, dette var en av de største.

Unge okser
Neste runde med billedsamling og skifte av batterier fant sted seint i august. Det var overraskende mange eksponeringer siden sist, med dyr av alle kategorier.

Siden laget hadde okse på kvota kommende høst, var det selvfølgelig spenning knyttet til de gevirbærende individene på bildene. De avslørte ingen medaljer, men et godt utvalg av pinneokser i alle aldre, slik det har vært en stund i Nordmarka.

Og igjen; en gammel ku med en skranglete liten kalv. Den var riktignok blitt noe mer langbeint, og pelsen var mer brunlig, men skabe­lonen liknet et tørkestativ med sengetøy.

Skrapdyret faller
Nede fra dalbunnen kommer et langt sus, som lyden av et jagerfly i lav høyde. Harald er andpustent på radioen igjen. Han har felt en kalv i Heggelielva. Like etter er han på tråden igjen:

– Den er jammen ikke stor.

Det viser seg at mor og kalv hadde skilt lag i uttaket, og kalven hadde dratt i rett linje ned til elva. Vi siger inn mot fallet fra postene våre, men her er det ikke behov for mange mann i slepestroppen.

Knoklete og mager ligger den der – likheten med skrap­dyret fra viltkameraet er slående. Den samme kantete lille skapningen, og uttaket var ikke veldig langt fra der kameraet hadde fanget den inn. Vi har åpenbart etterkommet grunneiers ønske om å ta ut skrapdyret.

Kontrollveiingen av kalven viser for øvrig 39 kg. Den blir dømt ut av kvota.


Kalven har lagt på seg atskillige kilo i midten av oktober, men er langt ifra noen kraftkar. På dette bildet er kuas hvite bliss tydelig.

Dårlig uttelling
Dagen etter er det los igjen med uttak på samme sted som sist. Denne gangen smeller det like etter at losen har begynt å klinge i åsen. En av gutta har fått kua i fanget og gitt den to gode skudd. Der hun ligger lyser det fra et hvitt bliss i panna. Den grå mu­len er også lett gjenkjennelig. Dette er definitivt dyret med den vesle kalven på bildet.

Vi jakter i 2. periode, og har siste halvdel av oktober til rådighet for fel­ling av tildelte dyr. Det er som regel tilstrekkelig med tid i denne delen av Nordmarka. Men i år vil det ikke riktig løsne.

Når november kommer sigende er det ingen flere fall, og laget må for­ dele den sparsomme kjøttmengden som henger i slaktebua. Selv forbar­mer jeg meg over den lille kalven.


Harald Nysæter med Gråhunden Lucy, østsibirsk laika Pinky og skrapkalven. Den er ikke vesentlig større enn hundene. Det var Pinky som stilte kalven i elveleiet.

Spiselig, men …
En elg ruver vanligvis godt på kjøkke­net, denne gjør det ikke. Skankene er smale som på et rådyr, og ytrefileten svulmer med nesten en centimeters fylde. Kjøttfargen er lys som hos fjærfe, slagsidene minner mest om et stakittgjerde. Men det blir mye god kraft av beina!

Utover vinteren havner kalvekjøttet på middagsbordet i forskjellige for­ mer: Elgbiff, hakk, viltgryter og skank i leirgryte passerer, og etterlater økende tvil om kvaliteten, i form av en emmen bismak på kjøttet. Jeg fast­ slår omsider at dette ikke holder mål.

Resten av familien har ikke bemerket noe, men de har heller ikke noe for­hold til kalven fra felt. Det ender like­vel med at resterende kalvekjøtt i fryseren gis bort. Muligens var det kjennskap til elgkalvens historie som ga avsmak for min del.

Overvåking av dyr i eget terreng gir økt forventning til jakta, og et nær­mere forhold til de dyra man seinere skal jakte på. Man bør imidlertid spørre seg om en «personliggjøring» av jaktobjektene kun er positivt, jf. den «offentlige» hvite elgen i Østfold.

Viltkameraer brukes på en rekke ulike vis og gir mye god informasjon. De fleste opplever en økt motivasjon med kunnskapen om at det faktisk er dyr i terrenget. I mitt tilfelle lurer jeg på om mindre informasjon hadde gjort kjøttet mer akseptabelt på bordet …


 

På forsiden nå