Jannicke Romøren Eriksen (43) har gjort butikklokalet i Tønsberg om til mer av et utstillingsrom.

Pels i vinden

Hos Jannicke Romøren Eriksen i Tønsberg blir rev, mår og bever til moteriktige luer, og mormors gamle vinterkåpe får nytt liv. – Alle vil ha pels, fastslår buntmakeren.
Tirsdag, 26. februar 2019 - 13:27

– Jeg har kunder fra Kirkenes til Lindesnes, og oppdragene renner inn, forteller Jannicke Romøren Eriksen (43), arvtakeren etter den kjente buntmakeren Knut Poverud.

Vi møter henne i et lunt kjellerverksted beliggende i Norges eldste by. Det har gått 25 år siden hun startet som lærling.

Knut Poverud hadde høy stjerne hos både jegere og oppdrettere. Det var han kundene ville snakke med, ikke den unge syersken.

– De fleste var svært skeptiske hvis de ble tatt imot av meg. Det de ikke visste, var jo at jeg etter hvert behersket mye av det samme som innehaveren selv, forteller Eriksen usjenert.

Bedriften så dagens lys i 1956, da Poverud startet opp i Asker. I 1980 flyttet virksomheten til Tønsberg. Poverud var møtested, verksted og butikk. Slik kan det se ut også i dag, men det som tidligere var et typisk butikkvindu med skinnhansker og luer, fungerer nå snarere som et utstillingsrom.

– Jeg har gått mer og mer bort fra butikkbiten, sier Eriksen, og innrømmer at det ikke er lett å jobbe konsentrert i verkstedet, når det stadig ringer i dørbjella. De fleste som kommer innom, har derfor gjort avtale på forhånd.


Rev i pelseriet: Jannicke Romøren Eriksen (43) tar ofte imot skinn behandlet på Sorma Für. – Å sy i pels fra ville dyr er en stor utfordring da de fleste individer har ulike sjatteringer og kvalitet. Det krever et kreativt blikk, samtidig er det veldig artig.

Ut av skapet
Det er flere år siden Poverud trakk seg tilbake, og i dag det er Jannicke kundene kommer for å treffe. Men av og til tenker hun at det hadde vært kjekt om den gamle mesteren fortsatt jobbet der. Spesielt når det kommer kunder som ønsker seg store, buskete luer. Poverud var ekspert på disse.

– Jeg har nok ofte tenkt at jeg ikke skal etterlikne det som på mange måter var et av hans varemerker. På den annen side har han jo lært meg det, og det er mange som ønsker seg slike luer.

Trenden med de store luene vil liksom ingen ende ta, ifølge Eriksen. Det er luer av bever, rødrev og jerv. Hun forteller om en episode fra året før, om en avdød mor, tre brødre og en arvet pelskåpe, som ingen av svigerdøtrene ville overta. Men for de tre brødrene var det ikke snakk om at morens ærverdige pels skulle havne på dynga. De oppsøkte derfor Pelsatelier og fikk sydd seg tre identiske luer med stor bust, klaffer og snøring.

– Redesign er veldig fascinerende. Det å lage noe nytt av noe gammelt, gi pelsen nytt liv, føles bra. Også er det morsomt. 

Ifølge Jannicke er det flest menn som handler hos henne.

– Jeg tror jeg kun har én kvinnelig jeger på lista over dem som leverer inn og skal ha ferdige produkter tilbake. De mannlige jegerne vil ofte få laget noe til sin bedre halvdel, men de tenker også litt på seg selv, sier hun med et smil.

På spørsmålet om hva dette kan være, lar hun blikket sveipe rundt i lokalet. Det er pelsrester og trådstumper over alt.

– Spør heller hva det ikke kan være, ler Eriksen.

– Her holder jeg for eksempel på med en herrejakke i lys palomino. Det er utfordrende å komponere et maskulint plagg i en såpass feminin farge. Men ingen ting er umulig.

Vill i nikkersen
En annen kunde kom til henne med mårskinn han hadde samlet gjennom 30 år. Om Eriksen kunne sy en kåpe av dette? Kona ble nemlig snart 50 år.

Eriksen blar i hårete minner. Neimen om det ble nok pels, men venner og bekjente av jubilanten støttet prosjektet, donerte mårskinn de hadde liggende, og vipps ble det en dugnadskåpe uten sidestykke! Nå jobber buntmakeren med en annen spesiell kreasjon. Plagget er bestilt av en kar som ønsket seg nikkers laget av morens gamle minkkåpe.

– Det er jo et litt spesielt prosjekt, men det er jo også dette som gjør yrket så spennende!


For at skinnet skal beholde elastisitet og kvalitet, stiftes det opp på en plate og må stå i spenn et døgn før buntmakeren kan begynne å arbeide med det.

Drømmen om Paris
Eriksen ser seg rundt i lokalet. Hun drømte en gang om å bli motedesigner i Paris, men endte altså opp her, i en kjeller i Tønsberg. Nå kan hun ikke tenke seg noe annet. Når alt kommer til alt, kan hun støtte seg på svennebrev i kjole- og draktsyerfaget, svennebrev og mesterbrev i buntmakerfaget, samt erfaring som motekonsulent. I tillegg har hun bidratt til rekruttering ved å ta inn og utdanne to lærlinger.

– Jeg har utviklet en kompetanseplattform og læreplan for yrket mitt, sier Eriksen, som også er nestleder i Norges Pelsinform. I tillegg deltar hun aktivt på internasjonale møter i Fur Europe og IFF (Interntionale Fur Federation). Her finner man jegere, buntmakere, pelsdyroppdrettere, oppkjøpere, samt berederier, garverier og folk som jobber med manufaktur. Innen Fur Federation er det medlemmer fra alle ledd.

– Vi kommer ikke forbi oppdrettsbiten, presiserer hun, og ser ingen grunn til å legge skjul på at hun er positiv til pelsdyrbransjen, så lenge dyrevelferden blir godt ivaretatt.

– Jeg mener debatten de siste årene både har vært unyansert og unødig polarisert. Alle næringer har gode og mindre gode aktører, og oppdrett av pelsdyr skiller seg ikke vesentlig fra annet husdyrhold, sier Eriksen, og fortsetter:

– Det er kommet flere rapporter fra Animal Welfur, som jeg mener viser at oppdrettsbransjen har fått et ufortjent dårlig rykte. Dessuten nyttiggjør bransjen seg av biprodukter fra andre næringer. Dyrene spiser fisk, slakteavfall og verpehøns – næring som likevel ikke blir brukt i husholdningen. Møkka blir til gjødsel, pelsen til bekledning og skrotten til biogass, lim såpeolje og skokrem. Og hva er egentlig verst for kloden? Er det dyr i fangenskap, eller forbruk av varer, og da spesielt klær, som ikke lar seg resirkulere, ikke lar seg sy om og bare ender opp som søppel? Pels, skinn eller en omsydd gammel kåpe, er en god investering. Et materiale som ikke forurenser og kan gjenvinnes. Bli til jord. Fuskpelser og jakkert av nylon syr man ikke om. Det kastes. Det blir til avfall. Ikke så reint lite farlig avfall heller. I sannhet er det jo bare plast. 


Allerede som 19-åring startet Jannicke Romøren Eriksen i lære hos Knut Poverud. Som 27-åring tok hun over driften. Mye av verktøyet og utstyret har hun også arvet av ham

Gråstein fra villmarka
Jannicke Romøren Eriksen må trekke pusten. Kjelleren virker med ett for trang for de sterke meningene.

– Jeg kan jo egentlig velge pels fra øverste hylle. Jeg tar mer enn gjerne tar imot pels fra ville dyr, men det er ingen grunn til å pynte på virkeligheten. Fangstår, sesong, dyrets alder og tilgang på fôr preger pelsen. Når det eksempelvis leveres inn 50 rev til en pels, er det en stor utfordring å få det til å se ut som om de er ett stort stykke.

Hun finner fram stiftemaskinen. En revepels skal strekkes. Det smeller når stiftene skytes inn og reven legger seg flat.

– Skinn er et naturprodukt, presiserer Eriksen,

Når dyret er skutt, er dette det beste som kan skje. Vi syr klær av det, slipper å fryse og nyter følelsen av å gå med noe unikt. Kanskje det til og med er fra et dyr du har felt selv.

Slik avslutter buntmakeren. Blondinen, som 19 år gammel startet på bakrommet. Tok over hele affæren som 27-åring, og med stø hånd og faste sting, har videreført Poveruds kvalitetsmerke.

Emneord: 

På forsiden nå